Skriftlig spørsmål fra Åge Starheim (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:876 (2005-2006)
Innlevert: 12.05.2006
Sendt: 12.05.2006
Besvart: 19.05.2006 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Åge Starheim (FrP)

Spørsmål

Åge Starheim (FrP): Konservesfabrikkane i Noreg garanterar å ta ut all norsk produksjon av bringebær, jordbær og solbær. Imidlertid er bransjen sitt behov for bær langt større enn norsk produksjon. Likevel pålegg staten avgift/toll på import av bær, noko som svekkar bransjen sin konkurranseevne og resulterar i unødvendig høge prisar på ferdig produkt.
Vil statsråden medverke til at denne import-/tollavgifta vert fjerna, noko som også bærdyrkarane og deira organisasjonar støttar?

Begrunnelse

I Sogndal er det ein konservesfabrikk som sannsynlegvis er landets største forbrukar av bær. Konservesfabrikkane i Noreg garanterar å kjøpe all norsk produksjon av bringebær, jordbær og solbær til ein på førehand avtalt pris. Dette er ei ordning som er eineståande i heile verda. Dei norske bærprodusentane veit på førehand kva dei vil få for bæra sine, samstundes som dei er garantert å få selt varene sine. Imidlertid er konservesfabrikkane sitt behov for bær langt større enn det norske bærprodusentar kan skaffe. Likevel er det import-/tollavgift på import av utanlandske bær.
Statens landbruksforvaltning tildelar importlisensar etter totalbehovet kvar norsk fabrikk har, men dei har innført kvotar som vert mindre og mindre for kvar år som går. Frå konservesverksemda i Sogndal får ein informasjon om at både bærdyrkarane, landbruksetaten hos fylkesmannen og andre kjøps- og omsetningsverksender støttar kravet om tollfri import av bær som trengst etter at all norsk vare er kjøpt.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Representanten Starheim tar i sitt spørsmål opp administreringen av tollvernet for jordbær, bringebær og solbær til industriformål. Bakgrunnen er at konservesindustrien har behov for import av bær i tillegg til norsk produksjon og at det må betales toll for noe av denne importen på tross av at norsk konservesindustri garanterer avsetningen av norske bær.

Bakgrunn

Importvernet for landbruksvarer ble lagt om i 1995. Som en følge av dette må det svares toll ved import av bær og andre landbruksvarer. Konservesindustrien er gitt fordeler i forhold til det generelle systemet og kan innvilges tollnedsettelser etter bestemte prinsipper.

Gjeldende forskrift om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien (konservesordningen) ble fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 5. juli 2002. Denne forskriften videreførte hovedprinsippene i konservesforskriften av 10. juli 1998.

Forskriften som ble fastsatt i 1998, innebar en betydelig endring av rammebetingelsene for norsk konservesindustri og produksjonen av råvarer til bruk i denne industrien. Formålet med forskriften var å stimulere til økt innenlands produksjon av råvarer til industrien, herunder jordbær, bringebær og solbær. Virkemidlene som ble etablert for å nå målet, i første rekke tollfrie importkvoter, ble utformet slik at de skulle gi en preferanse for bruk av norske bær. Industrien skulle samtidig sikres nødvendig supplement av importerte bær til lavest mulig tollbelastning.

Bakgrunnen for omlegging til importkvoter i 1998, var en utvikling der andelen norske bær i norsk konservesindustri over tid hadde gått ned. Det ble på grunnlag av disse erfaringene konkludert med at tidligere ordning ikke i tilstrekkelig grad stimulerte til produksjon av norske bær til industrien. Ordningen ble derfor lagt om i 1998 slik at en ved fastsettelse av tollfrie importkvoter samtidig la til grunn en opptrappingsplan for norsk produksjon av bær.

Kort om gjeldende regelverk

Det er årlig et betydelig importbehov av bær til norsk konservesindustri. Gjennom konservesordningen er det lagt til rette for årlige tollfrie importkvoter for frosne jordbær, bringebær og solbær til bruk i industrien.

Det er i opptrappingsplanen lagt til grunn et mål om at norsk råvareproduksjon for jordbær skal dekke i underkant av 50 pst. av totalforbruket i industrien. For bringebær er målet om lag 50 pst., mens det for solbær er lagt til grunn et mål om norsk produksjon på i underkant av 50 pst. Forskriften forutsetter en gradvis opptrapping av norsk produksjon slik at dette målet skal være nådd sesongen 2006/2007. De årlige importkvotene blir gradvis redusert i takt med opptrappingsplanen, slik at en på denne måten sikrer avsetning for den økte norsk produksjonen.

Ved revisjonen av ordningen i 2002 ble det fra produsentene gitt tilbakemelding på at de målene som var lagt til grunn for norsk bærproduksjon ved kvotefastsettelsen i 1998, er realistiske å oppnå på litt sikt. Disse ble derfor lagt til grunn også ved fastsettingen av nye importkvoter til og med sesongen 2006/2007.

Samtidig er det som nevnt et mål at industrien skal sikres nødvendig supplement av importerte bær til lavest mulig tollbelastning. Forskriften hjemler to muligheter som kan begrense importen av bær til full toll:

- Tollfri importkvote kan økes i tilfeller hvor industrien kan dokumentere at økt importbehov skyldes en betydelig økning i totalforbruket.

- Det kan, i særlige tilfeller, innrømmes tollnedsettelse ved behov for import av bær utover de tollfrie importkvotene, f.eks. ved avlingssvikt for norsk produksjon.

Etter gjeldende forskrift fordeles tollfrie tollkvoter for jordbær, bringebær og solbær til konservesbedrifter med bakgrunn i foregående sesongs forbruk av tilsvarende norsk råvare.

Erfaringer med ordningen

Erfaringene viser at ordningen har bidratt til å øke norsk bærproduksjon slik målet med forskriften har vært. Dette er særlig tydelig for jordbær og bringebær der det de siste årene har vært nyplantinger og omlegging til/utprøving av nye sorter til bruk i industrien.

De tollfrie importkvotene for bær har også vist seg å dekke opp det vesentlige av konservesindustriens importbehov. I de tilfeller det har vært behov for import av bær utover tollfri kvote, har dette i hovedsak vært forårsaket av svikt i norsk produksjon og/eller økt forbruk. Det har i noen tilfeller vært grunnlag for å øke de tollfrie importkvotene og/eller gi tollnedsettelser, som har redusert tollbelastningen for import utover opprinnelig tildelt importkvote.

For sesongene 2002/2003, 2003/2004, 2004/2005 og så langt i 2005/2006 har industrien således i liten grad importert bær utover tollfri kvote. Importen utover tollfri kvote har representert 0-6 pst. av totalforbruket av bær i konservesindustrien i de aktuelle sesongene. For deler av denne importen har tollsatsen vært satt ned i forhold til ordinær toll.

Min vurdering er at ordningen med opptrappingsplan og tollfrie importkvoter har stimulert til økt bruk av norske bær i produksjonen av syltetøy. Dette har igjen gitt mulighet for økt satsing på bærproduksjon, noe en ikke minst har sett i representanten Starheims hjemfylke Sogn og Fjordane, der bl.a. dyrkinga av bringebær har økt de seneste årene.

De siste årene er det også registrert en viss økning av prisene på bær levert til industri. Dersom en legger opp til at industrien sikres en ubegrenset tollfri import av bær mot garantier om kjøp av norske bær, vil en etter min oppfatning både kunne svekke målsettingen om økt norsk bærproduksjon til industrien og medvirke til økt prispress for produsentene.

Siden importprisene på bær som hovedregel er vesentlig lavere enn norske bærpriser, vil dette i seg selv være et incitament til å opprettholde eller øke importandelen for på den måten å redusere råvarekostnadene for industrien. Et system med ubegrenset tollfri import vil innebære en vesentlig risiko for at industrien vil søke å redusere/ikke øke andelen av norske bær til industriproduksjonen og med stor sannsynlighet også medvirke til økt prispress for norske produsenter.

Jeg vil i denne forbindelse også nevne at produsentene av syltetøy har god tollbeskyttelse ettersom det er gjort et spesielt unntak for rødt syltetøy i Protokoll 3-avtalen med EU som ble iverksatt 1. november 2004. Denne avtalen tar utgangspunkt i forskjeller i faktiske råvarepriser. Partene kan i hovedsak kun utjevne for disse forskjellene gjennom tollfastsettelsen. For rødt syltetøy er det i motsetning til andre bearbeidede landbruksvarer innenfor Protokoll 3 et betydelig industrielement i tollsatsene, noe som gir tollbeskyttelse utover det som skyldes forskjeller i prisene på bær. Produsentene av syltetøy har gjennom dette unntaket konkurransefordeler på det norske markedet i forhold til konkurrenter innen EØS-området.

Konklusjon

Min vurdering er at dagens importordning for industribær har fungert på en god måte sett i forhold til målet om økt norsk bærproduksjon. Samtidig har konservesindustrien både gjennom tollfrie importkvoter for bær og Protokoll 3-avtalen betingelser som legger til rette for norsk industriproduksjon av syltetøy basert på en kombinasjon av norske bær og importbær. Her, som for mange andre produksjoner, er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærprodusenten og industrien og behov for en samlet vurdering av rammebetingelsene.

Produksjon av bær og syltetøy er en viktig del av norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Myndighetene følger derfor utviklingen i denne sektoren nøye. Departementet har nylig bedt Statens landbruksforvaltning vurdere virkningen av gjeldende konservesforskrift og videre vurdere mulige endringer av denne som kan bidra til å sikre produsentene og industrien best mulig rammebetingelser for norsk produksjon i fremtiden.