Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:881 (2005-2006)
Innlevert: 12.05.2006
Sendt: 12.05.2006
Besvart: 19.05.2006 av justisminister Knut Storberget

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Departementet har hatt ute til høring en endring av innløsningsretten for fritidshus i statsallmenninger. Høringsnotatet framstår som en argumentasjonsrekke for å sikre inntekter for fjellstyrene. De samme argumentene kunne lett brukes i forhold til private bortfestere. Departementet innrømmer at tomtefeste ødelegger inntektsmuligheter, og gjør offentlig eiendomsrett mer verdifull enn privat.
Ser departementet betenkeligheter ved denne forskjellsbehandlingen?

Begrunnelse

Tomtefesteloven ble tredd nedover hodet på private grunneiere. Den skapte betydelige konflikter og for mange grunneiere ute i Distrikts-Norge som har satset på tomtefeste som en langsiktig inntektskilde fra eiendommen, undergraver den deres eksistensgrunnlag. Det er da ekstra provoserende at staten bruker behovet for en fast inntektsstrøm som en begrunnelse for at staten selv ikke skal kunne leve med den innløsningsrett de har påført private grunneiere.
Private grunneiere må også betale skatt av innløsningssummen. Dette får høringsnotatet til å framstå som ekstra urimelig.
Den uroen og den forskjellsbehandling man nå ser av eiendomsretten, vil føre til konkurransevridning i eiendomsutviklingsmarkedet. For private aktører blir tomtefeste for usikkert å satse på, og de mister en mulighet som staten beholder. Dermed vil dette føre til at verdiskaping flyttes fra private til offentlige arealer.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Det er riktig at grunneieren i statsallmenningene er staten, i motsetning til i bygdeallmenningene der eiendomsretten ligger til minst halvparten av de jordbrukseiendommene som har bruksrett på allmenningsrettslig grunnlag. Likevel er det slik at både bygdeallmenninger og statsallmenninger er særpregede rettsforhold gjennom de allmenningsretter som en nærmere krets av jordbrukseiendommer har over allmenningen. Gjeldende lov om tomtefeste § 34 andre ledd gjør unntak fra innløsningsretten for bolighus og fritidshus i bygdeallmenninger, mens § 34 tredje ledd hjemler et unntak for fritidshus som ligger til landbrukseiendommer. Bortfesteren kan bare benytte unntakene hvis festeren blir gitt tilbud om å få forlenget festet på samme vilkår som før etter loven § 33.
Frem til lov 2. juli 2004 nr. 63 om endringer i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste mv. gjaldt det også etter § 34 andre ledd et unntak fra innløsningsretten for bolighus og fritidshus i statsallmenninger, slik det fortsatt gjør for bygdeallmenninger.
Fellestrekket for disse spesielle unntakene er at de gjelder festetomter på eiendommer som har en særlig tilknytning til landbruket. Et unntak for statsallmenninger må også ses i denne sammenhengen på linje med unntaket for bygdeallmenninger og ikke som et unntak som tar sikte på å favorisere staten i seg selv. Det kan her nevnes at det følger av forskrift 8. juni 2001 nr. 570 om tomtefeste m.m. § 4 at unntaket for landbrukseiendommer bl.a. ikke omfatter landbrukseiendommer som er eid av staten.
Jeg vil holde frem at staten som bortfester generelt sett ikke vil kunne påberope seg unntak fra innløsningsretten. Unntak fra innløsningsadgangen for det offentliges festetomter fulgte tidligere av lov 30. mai 1975 nr. 20 om tomtefeste § 10 tredje ledd og § 33 første ledd. Denne særbehandlingen bortfalt da lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste trådte i kraft. Når det gjelder statens festetomter, vil jeg tilføye at i Soria Moria-erklæringen, flertallsregjeringens politiske plattform, blir det slått fast at Regjeringen vil gi en instruks for forvaltningen av statens festetomter. Denne instruksen vil sikre en mer imøtekommende forvaltning overfor bortfesterne enn det som gjelder i dag.