Svar
Sylvia Brustad: Som vist til i spørsmålet, satte Bergen kommune i 2005 ned et eksternt granskingsutvalg på bakgrunn av at mange tusen mennesker ble utsatt for helsefare knyttet til parasitter i drikkevannet fra Svartediket. Det eksterne granskingsutvalget har utarbeidet en omfattende rapport om håndteringen av selve utbruddet og om årsakene til det. I rapporten fremmer utvalget flere anbefalinger overfor Bergen kommune som vannverkseier og anbefalinger overfor andre myndigheter, inkludert Helse- og omsorgsdepartementet. Rapporten ble overlevert Bystyret i Bergen og offentliggjort 18. mai 2006.
Årsaken til Giardiautbruddet i Bergen høsten 2004 skyldes etter utvalgets vurderinger at det kom kloakk fra nærliggende bebyggelse ut i drikkevannkilden Svartediket, og at vannbehandlingen i vannverket ikke var bygd for å håndtere en slik forurensning.
Dette utbruddet viser at drikkevannet kan være årsak til helsefare, hvis vannkvaliteten er dårlig. Vannverk, både i Bergen og andre steder, leverer vannet gjennom et ledningsnett ut til store deler av et lokalsamfunn. Dårlig vann vil på denne måten berøre et stort antall mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.
Sentrale helsemyndigheter har derfor helt siden den første drikkevannsforskriften ble fastsatt i 1951 hatt sterkt fokus på at drikkevannet må være trygt, og at vannverkene må drives på en slik måte at dette hensynet blir ivaretatt.
Før matforvaltningsreformen ble etablert fra 1. januar 2004, var tilsynet med drikkevannsanleggene en kommunal oppgave som ble utført dels av de kommunale næringsmiddeltilsynene og dels av kommunehelsetjenesten. Ansvaret for godkjenning av disse anleggene lå i stor grad også til kommunene.
Gjennom matreformen og etableringen av Mattilsynet, som ble vedtatt av Stortinget med virkning fra 1. januar 2004, ble det gjort tiltak for å styrke fokus på trygg vannforsyning. Da ble myndighet knyttet til godkjenning og tilsyn med vannverkene overført fra kommunene til staten ved Mattilsynet. En viktig begrunnelse for denne endringen i ansvarsforholdene for godkjenning var erfaringene med at kommunen - som både eier og myndighet overfor vannverkene - ikke hadde den nødvendige habilitet. Rapporten fra det eksterne granskingsutvalget viser da også at det tidligere forvaltningsregimet ikke har fungert optimalt. Matreformen, der det blant annet legges til grunn at Mattilsynet skal ha betydelig oppmerksomhet på vannverkene og kvaliteten på drikkevannet, forventes derfor å bidra til tryggere drikkevann for befolkningen. Utvalget har også i sin rapport anbefalt at Mattilsynet ytterligere styrker sin kapasitet på dette saksområdet. Dette er en anbefaling som jeg vil følge opp.
De enkelte distriktskontorene i Mattilsynet er tillagt myndigheten til å føre tilsyn med og godkjenne vannverkene. Som et ledd i arbeidet med å styrke deres muligheter for å gjøre en bedre innsats på dette feltet, har Mattilsynet sentralt alt gjennomført kompetansehevende tiltak, og flere slike vil bli gjennomført inneværende år. Mattilsynets statistikk for 2005 viser også at tilsynsaktiviteten øker raskere enn før Mattilsynet ble opprettet. Mattilsynets mål for 2006 er en ytterligere økning i tilsyns- og godkjenningsaktiviteten.
Å få alle godkjenningspliktige vannforsyningssystemer godkjent er en prioritert oppgave. Ved fastsettelsen av nåværende drikkevannforskrift ble det bestemt at vannforsyningssystem i drift pr. 1. januar 2002, som ikke allerede var godkjent i henhold til den tidligere drikkevannsforskriften, skulle søke godkjenning snarest. Denne plikten til å søke godkjenning er fortsatt ikke fulgt opp av mange vannverk.
Jeg vil for øvrig peke på at selv om andelen godkjente vannverk fortsatt er lav (ca. 40 pst. av de godkjenningspliktige drikkevannsanleggene), får ca. 70 pst. av befolkningen vann fra anlegg som er godkjent av myndighetene. Tar vi med anlegg som mangler godkjenning, men som for øvrig fungerer tilfredsstillende, er andelen ca. 90 pst.
Representanten Sortevik gir uttrykk for at sentrale, regionale og lokale helsemyndigheter også bør ha ansvar for tilsyn og oppfølging av drikkevann som et viktig næringsmiddel. Etter drikkevannforskriften føres tilsyn med drikkevannsanleggene både av det statlige mattilsynet og av kommunehelsetjenesten. I praksis vil Mattilsynet som statlig hovedaktør på området ta seg av det meste av det daglige tilsynet, men kommunehelsetjenesten har fortsatt et tilsynsansvar som er begrunnet i behovet for samarbeid mellom mattilsyn og den lokale helsetjenesten i drikkevannsspørsmål. Godkjenning av anleggene er et rent statlig ansvar. Jeg mener at denne oppgavefordelingen bidrar til ryddighet mellom forvaltningsetatene og gjør dem bedre i stand til å ivareta det de primært skal være gode på.
Utvalget har videre i sin rapport gitt uttrykk for at det bør etableres bedre toveis kommunikasjon med alle fastleger/legekontorer som kommunen har avtale med, at det bør foreligge oversikt over alle instanser som skal varsles, at smittevernlegen får fortløpende kopi av laboratorieanalyser vedrørende melde- og varslingspliktige sykdommer, og at det vurderes meldeplikt også for infeksjoner av andre parasitter. Det nevnes her konkret parasitten Cryptosporidium. Videre påpeker utvalget at meldesystemet MSIS, som er et sykdomsregister der helsepersonell på kommunalt nivå legger inn sine meldepliktige observasjoner, ikke har fungert godt nok. Jeg vil se nærmere på disse og øvrige anbefalinger som utvalget kommer med, i samarbeid med aktuelle underliggende etater.
Det er vannverkene som har ansvaret for å søke om godkjenning og etterleve drikkevannsforskriftens krav. Jeg registrerer at utvalget mener at utbruddet i Bergen ikke hadde skjedd dersom man hadde fulgt kravene i drikkevannsforskriften. Det viser at regelverket på dette området synes å være godt egnet, men at det må legges større vekt på at det følges.
Videre må øvrige sektormyndigheter, som for eksempel kommunen som plan- og bygningsmyndighet, ta de hensyn som kreves for å sikre et trygt drikkevann. Helse- og omsorgsdepartementet på sin side har nært samarbeid med andre departementer på dette området, spesielt Miljøverndepartementet, for å sikre at norske vannressurser har god vannkvalitet. Dette er et viktig utgangspunkt for et helsemessig trygt drikkevann til befolkningen.