Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:919 (2005-2006)
Innlevert: 22.05.2006
Sendt: 23.05.2006
Besvart: 02.06.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): I drikkevann fra Svartediket i Bergen, en del av byens drikkevannforsyning, var det høsten 2004 utbrudd av Giardia. Mange mennesker som drakk vannet ble alvorlig syke, mange ble syk over lang tid og enkelte er fortsatt ikke frisk. Ekstern granskingskommisjon har nylig fremlagt sin rapport som inneholder sterk kritikk bl.a. for manglende oppfølgning av forskrifter om drikkevann over lang tid. Mange vannverk leverer vann uten godkjenning.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre drikkevannforsyning uten smitte- og helsefare?

Begrunnelse

I forbindelse med fremlagt granskingsrapport om Giardiautbruddet i Bergen er drikkevannsforskrifter og manglende oppfølgning av disse et sentralt tema. Drikkevannsforskiftende er gitt av Sosial- og helsedepartementet. Det bør selvsagt også være en viktig oppgave for nåværende Helse- og omsorgsdepartement å påse at drikkevann levert av vannverk til innbyggerne i landets kommuner slik gjeldende drikkevannsforskrift beskriver "ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende". I forbindelse med granskingsrapporten er det også kommet frem at bare i Hordaland skal være ca. 100 vannverk uten påbudt godkjenning.
Det synes klart at mange kommuner og ca. 80 pst. av landets innbyggere nok får vann av god kvalitet. Men mangler det formell godkjenning kan det være et signal om at vannverket har mangler og at vannet som leveres og drikkes ikke holder mål helsemessig.
Giardiautbruddet i Bergen viser også at ekstern tilsynsmyndighet bør føre aktivt tilsyn med kvaliteten på drikkevann og bruke sanksjonsmidler når det konstateres brudd på forskrifter og regelverk.
Jeg viser til noen av rapportens konklusjoner:

"-Giardiaepidemien i Bergen høsten 2004 kunne vært unngått dersom bestemmelsene i de til enhver tid gjeldende drikkevannsforskrifter hadde vært fulgt. Godkjenningsplikten for vannverk ble innført allerede i 1951.
- Antall smittede var sannsynligvis i størrelsesorden 4 000-6 000.
- Utbruddet kunne vært oppdaget 2-4 uker tidligere.
- Kommunikasjon mellom legene og helsemyndighetene var lite effektiv.
- Tilsvarende utbrudd kan oppstå også andre steder i Norge. Dette fordi en rekke vannforsyningssystemer mangler godkjenning og tilstrekkelig hygienisk sikring.
- En betydelig del av pasienter med sikkert påvist Giardiainfeksjon har fått langvarige og til dels betydelig plager."

Selv om det er slik at lokalt Mattilsynet skal føre tilsyn med drikkevann bør etter min mening også sentrale, regionale og lokale helsemyndigheter ha et ansvar for tilsyn og oppfølgning for et næringsmiddel av så sentral helsemessig betydning som drikkevann. Jeg håper derfor at helse- og omsorgsministeren på bakgrunn av denne alvorlige saken i Bergen og de konklusjoner som den eksterne granskingen har kommet med vil se på tiltak som bedre kan sikre drikkevann som er helsemessig betryggende.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Som vist til i spørsmålet, satte Bergen kommune i 2005 ned et eksternt granskingsutvalg på bakgrunn av at mange tusen mennesker ble utsatt for helsefare knyttet til parasitter i drikkevannet fra Svartediket. Det eksterne granskingsutvalget har utarbeidet en omfattende rapport om håndteringen av selve utbruddet og om årsakene til det. I rapporten fremmer utvalget flere anbefalinger overfor Bergen kommune som vannverkseier og anbefalinger overfor andre myndigheter, inkludert Helse- og omsorgsdepartementet. Rapporten ble overlevert Bystyret i Bergen og offentliggjort 18. mai 2006.

Årsaken til Giardiautbruddet i Bergen høsten 2004 skyldes etter utvalgets vurderinger at det kom kloakk fra nærliggende bebyggelse ut i drikkevannkilden Svartediket, og at vannbehandlingen i vannverket ikke var bygd for å håndtere en slik forurensning.

Dette utbruddet viser at drikkevannet kan være årsak til helsefare, hvis vannkvaliteten er dårlig. Vannverk, både i Bergen og andre steder, leverer vannet gjennom et ledningsnett ut til store deler av et lokalsamfunn. Dårlig vann vil på denne måten berøre et stort antall mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

Sentrale helsemyndigheter har derfor helt siden den første drikkevannsforskriften ble fastsatt i 1951 hatt sterkt fokus på at drikkevannet må være trygt, og at vannverkene må drives på en slik måte at dette hensynet blir ivaretatt.

Før matforvaltningsreformen ble etablert fra 1. januar 2004, var tilsynet med drikkevannsanleggene en kommunal oppgave som ble utført dels av de kommunale næringsmiddeltilsynene og dels av kommunehelsetjenesten. Ansvaret for godkjenning av disse anleggene lå i stor grad også til kommunene.

Gjennom matreformen og etableringen av Mattilsynet, som ble vedtatt av Stortinget med virkning fra 1. januar 2004, ble det gjort tiltak for å styrke fokus på trygg vannforsyning. Da ble myndighet knyttet til godkjenning og tilsyn med vannverkene overført fra kommunene til staten ved Mattilsynet. En viktig begrunnelse for denne endringen i ansvarsforholdene for godkjenning var erfaringene med at kommunen - som både eier og myndighet overfor vannverkene - ikke hadde den nødvendige habilitet. Rapporten fra det eksterne granskingsutvalget viser da også at det tidligere forvaltningsregimet ikke har fungert optimalt. Matreformen, der det blant annet legges til grunn at Mattilsynet skal ha betydelig oppmerksomhet på vannverkene og kvaliteten på drikkevannet, forventes derfor å bidra til tryggere drikkevann for befolkningen. Utvalget har også i sin rapport anbefalt at Mattilsynet ytterligere styrker sin kapasitet på dette saksområdet. Dette er en anbefaling som jeg vil følge opp.

De enkelte distriktskontorene i Mattilsynet er tillagt myndigheten til å føre tilsyn med og godkjenne vannverkene. Som et ledd i arbeidet med å styrke deres muligheter for å gjøre en bedre innsats på dette feltet, har Mattilsynet sentralt alt gjennomført kompetansehevende tiltak, og flere slike vil bli gjennomført inneværende år. Mattilsynets statistikk for 2005 viser også at tilsynsaktiviteten øker raskere enn før Mattilsynet ble opprettet. Mattilsynets mål for 2006 er en ytterligere økning i tilsyns- og godkjenningsaktiviteten.

Å få alle godkjenningspliktige vannforsyningssystemer godkjent er en prioritert oppgave. Ved fastsettelsen av nåværende drikkevannforskrift ble det bestemt at vannforsyningssystem i drift pr. 1. januar 2002, som ikke allerede var godkjent i henhold til den tidligere drikkevannsforskriften, skulle søke godkjenning snarest. Denne plikten til å søke godkjenning er fortsatt ikke fulgt opp av mange vannverk.

Jeg vil for øvrig peke på at selv om andelen godkjente vannverk fortsatt er lav (ca. 40 pst. av de godkjenningspliktige drikkevannsanleggene), får ca. 70 pst. av befolkningen vann fra anlegg som er godkjent av myndighetene. Tar vi med anlegg som mangler godkjenning, men som for øvrig fungerer tilfredsstillende, er andelen ca. 90 pst.

Representanten Sortevik gir uttrykk for at sentrale, regionale og lokale helsemyndigheter også bør ha ansvar for tilsyn og oppfølging av drikkevann som et viktig næringsmiddel. Etter drikkevannforskriften føres tilsyn med drikkevannsanleggene både av det statlige mattilsynet og av kommunehelsetjenesten. I praksis vil Mattilsynet som statlig hovedaktør på området ta seg av det meste av det daglige tilsynet, men kommunehelsetjenesten har fortsatt et tilsynsansvar som er begrunnet i behovet for samarbeid mellom mattilsyn og den lokale helsetjenesten i drikkevannsspørsmål. Godkjenning av anleggene er et rent statlig ansvar. Jeg mener at denne oppgavefordelingen bidrar til ryddighet mellom forvaltningsetatene og gjør dem bedre i stand til å ivareta det de primært skal være gode på.

Utvalget har videre i sin rapport gitt uttrykk for at det bør etableres bedre toveis kommunikasjon med alle fastleger/legekontorer som kommunen har avtale med, at det bør foreligge oversikt over alle instanser som skal varsles, at smittevernlegen får fortløpende kopi av laboratorieanalyser vedrørende melde- og varslingspliktige sykdommer, og at det vurderes meldeplikt også for infeksjoner av andre parasitter. Det nevnes her konkret parasitten Cryptosporidium. Videre påpeker utvalget at meldesystemet MSIS, som er et sykdomsregister der helsepersonell på kommunalt nivå legger inn sine meldepliktige observasjoner, ikke har fungert godt nok. Jeg vil se nærmere på disse og øvrige anbefalinger som utvalget kommer med, i samarbeid med aktuelle underliggende etater.

Det er vannverkene som har ansvaret for å søke om godkjenning og etterleve drikkevannsforskriftens krav. Jeg registrerer at utvalget mener at utbruddet i Bergen ikke hadde skjedd dersom man hadde fulgt kravene i drikkevannsforskriften. Det viser at regelverket på dette området synes å være godt egnet, men at det må legges større vekt på at det følges.

Videre må øvrige sektormyndigheter, som for eksempel kommunen som plan- og bygningsmyndighet, ta de hensyn som kreves for å sikre et trygt drikkevann. Helse- og omsorgsdepartementet på sin side har nært samarbeid med andre departementer på dette området, spesielt Miljøverndepartementet, for å sikre at norske vannressurser har god vannkvalitet. Dette er et viktig utgangspunkt for et helsemessig trygt drikkevann til befolkningen.