Skriftlig spørsmål fra Finn Martin Vallersnes (H) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:929 (2005-2006)
Innlevert: 24.05.2006
Sendt: 26.05.2006
Besvart: 01.06.2006 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Finn Martin Vallersnes (H)

Spørsmål

Finn Martin Vallersnes (H): Reformprosessen i FN opplevde et beklagelig tilbakeskritt 9. mai, da en splittet generalforsamling vedtok en resolusjon som forsinker effektivisering av pengebruk og beslutningsprosedyrer. Alle giverland unntatt Norge stemte mot.
Hvordan vurderer utenriksministeren de politiske følgene av resolusjonen, og av spliden blant giverlandene som Norge nå har bidratt til?

Begrunnelse

Norge er den syvende største giver til FN. Den rød-grønne regjeringen har i flere sammenhenger ytret et ønske om å øke norsk bistand gjennom FN-systemet. Imidlertid opplever FN nå en konflikt mellom giverlandene og utviklingslandene (G77-landene) med hensyn til hvordan bistanden skal styres og forvaltes. Behovet for giverreform i FN er godt dokumentert og dekket i media. I denne konflikten har alle giverland felles interesser. Det er derfor merkelig at nettopp et stort giverland som Norge nøler med å stille seg bak generalsekretæren, og bryter med samtlige andre giverland.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Verden trenger et mer effektivt FN og Norge støtter aktivt reform av FN.

Statsminister Stoltenberg er den ene av tre formenn for FNs høynivåpanel som ser på hvordan FNs operative utviklingsvirksomhet kan bli bedre organisert. Norge deltar også aktivt i reformforhandlingene i generalforsamlingen.

I lys av de senere års berettigede kritikk av FN knyttet til blant annet olje-for-mat-programmet, avsløringer av seksuelle overgrep begått av FN-soldater, kritikk mot innkjøpsordningene og tungrodd administrasjon, er det mer påkrevd enn noen gang at verdensorganisasjonen lever opp til charterets prinsipper om effektivitet, kompetanse og integritet.

Som en at FNs sterkeste støttespillere er Norge i en god posisjon til å fremme konstruktiv kritikk og denne muligheten utnytter vi. Norge er blant de mest aktive land i de ulike reformprosessene, inklusive i de prosesser som omhandler FNs budsjett og administrasjon.

FNs generalforsamling preges dessverre av en dyp splittelse mellom OECD-land, med USA i en særstilling, og utviklingslandene.

Enkelte store bidragsytere ønsker større innflytelse i organisasjonen med bakgrunn i bidragsstørrelse til FNs regulære budsjett og i budsjettet for fredsbevarende operasjoner. Norges andel her er for øvrig 0,679 pst. Utviklingslandene argumenterer med at landenes innflytelse i FNs generalforsamling ikke bør være avhengig av størrelsen på landenes økonomi. Fra norsk side har vi uttrykt forståelse for utviklingslandenes syn på dette punktet.

I realiteten er dette ikke bare en uenighet mellom Nord og Sør, men også mellom store og ikke fullt så store medlemsland.

FN har en unik og universell karakter. Bare gjennom å finne felles løsninger på felles utfordringer og problemer kan FN inneha legitimitet og den ledende rolle vi ønsker at organisasjonen skal ha.

Fra norsk side har vi framhevet at alle medlemslandene har et ansvar for å modernisere FN slik at organisasjonen tilfredsstiller nye krav og behov. I den sammenheng holder flere utviklingsland igjen for progressive vedtak, og dette blir påpekt og kritisert fra norsk side.

Norge og de fleste andre OECD-land beklaget at utviklingslandene valgte å ta en resolusjon om den administrative reformprosessen til avstemning i april i år. Til tross for iherdige forsøk på å bygge bro mellom partene, lyktes en ikke å avverge denne konfrontasjonen.

Norge stemte avholdende blant annet fordi flere norske forslag som var fremmet i prosessen helt eller delvis var med i resolusjonen, inklusive anmodningen til generalsekretæren om å fremme forslag om hvordan målsettinger om kjønnsbalanse i sekretariatet kan overholdes. Også en rekke av de andre elementene i resolusjonen var resultat av enighet i forhandlingsprosessen. Blant annet innebærer resolusjonen krav til styrket ansvarlighet i sekretariatet og krav om klare linjer for delegering av myndighet. Andre områder, slik som styrket myndighet for generalsekretæren, er ikke fullt så godt ivaretatt.

Resolusjonen tillater også reformprosessen å gå videre. Allerede nå er det lagt fram mer detaljerte forslag som blant annet gjelder finansiell forvaltning, informasjonsteknologi og strømlinjeforming av rapporter.

Til tross for det dårlige forhandlingsklimaet som avstemningen i april bidro til, så fortsetter med andre ord reformprosessen.

Situasjonen i generalforsamlingen er imidlertid vanskelig. Avstemningen i april burde etter min vurdering ha vært unngått, fordi den bidro til ytterligere polarisering mellom utviklingslandene og de vestlige landene.

I denne vanskelige situasjonen fant vi det riktigst å avstå ved avstemningen fordi mange av våre forslag i favør av reform var tatt med i resolusjonen og fordi vi ikke kunne se at denne resolusjonen stanset de viktigste deler av reformprosessen. Vi stemte avholdende fordi resolusjonens substans likevel ikke var dekkende for norsk syn.

Å stemme nei av prosedyremessige årsaker, ville etter mitt syn ikke ha vært den riktige måten å opptre på. Det ville bidratt til ytterligere å sementere polariseringen mellom medlemslandene - og det er ingen tjent med på sikt. I Norges stemmeforklaring ble disse vurderingene klargjort og beslutningen om å ta resolusjonen til avstemning ble beklaget. Samtidig ble det understreket at Norge vil fortsette sitt aktive arbeid for reelle og nødvendige reformer av FN.

Dersom dette skal lykkes kreves dialog og samarbeid og ikke en konfrontasjonslinje. Viktige reform- og budsjettvedtak bør vedtas ved konsensus og ikke ved avstemninger. Mange land, både i vestgruppen og i utviklingslandsgruppen, står på denne linjen.

Det er derfor ingen grunn til hevde at Norge har forårsaket splid. Det er heller grunn til å konstatere at en rekke land blant annet i EU nå arbeider meget aktivt for å legge et nytt grunnlag for enighet som kan omfatte alle medlemmer av FN. Dette er en linje som Norge har stått for og støttet hele tiden.

Lykkes ikke disse bestrebelsene, så kan dette føre FN ut i stort uføre. Det følger av FNs egenart som organisasjon at alle medlemmers synspunkter skal og må tas hensyn til dersom FN skal forbli det viktige redskap for fred og sikkerhet som verden trenger.