Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:999 (2005-2006)
Innlevert: 08.06.2006
Sendt: 09.06.2006
Besvart: 16.06.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Vedrørende en gutt på 13 år som etter flere år i Lørenskog er blitt sendt tilbake til Sri Lanka.
På hvilken måte sjekker norske myndigheter opp hvordan han har det etter hjemsendelsen, vil norske myndigheter gripe inn dersom det viser seg at han ikke får nødvendig omsorg og i så fall, på hvilken måte vil og kan norske myndigheter gripe inn?

Begrunnelse

Som stortingsrepresentant fra Lørenskog kommune har jeg mottatt henvendelser fra skolekamerater, venner og bekjente av vedkommende gutt. Disse barna er svært bekymret for sin venn og de ønsker svar på noen av sine tanker. Jeg tillater meg på vegne av bekymrede barn i Lørenskog å be statsråden om en redegjørelse rundt regelverket for oppfølging av enslige barn som blir sendt hjem til sitt opprinnelsesland.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Som kjent kan ikke politiske myndigheter gripe inn i enkeltsaker på utlendingsfeltet, med unntak av saker som gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg ønsker derfor ikke å kommentere den konkrete saken som representanten Kjønaas Kjos har vist til.
Det ankommer årlig et ikke ubetydelig antall enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Med enslig mindreårig asylsøker (EMA) siktes her til utenlandske personer som ankommer Norge uten følge av foreldre eller andre med foreldreansvar, som oppgir å være under 18 år, og som søker asyl. Norske myndigheter har klart nok et ansvar overfor disse barna. Dersom barnet ikke har et beskyttelsesbehov som gir rett til opphold i Norge, skal det alltid vurderes om det foreligger omstendigheter som tilsier at oppholdstillatelse gis i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd. Denne bestemmelsen åpner for innvilgelse av oppholdstillatelse hvis det foreligger " sterke menneskelige hensyn" eller utlendingen har en "særlig tilknytning til riket". Innvandringsregulerende hensyn og hensynet til "barnet beste", jf. barnekonvensjonen artikkel 3 og utlendingsloven § 4, er sentrale for vurderingene.
Hvis det legges til grunn at en enslig mindreårig asylsøker ikke har omsorgspersoner i hjemlandet, vil dette normalt medføre tillatelse til opphold i Norge. Med omsorgspersoner menes vanligvis foreldre eller andre voksne som har tatt del i den daglige omsorgen før barnet reiste ut. Hvis det derimot legges til grunn at barnet har omsorgspersoner i hjemlandet, er utgangspunktet at barnet bør gjenforenes med dem der, slik at det da ikke gis oppholdstillatelse i Norge.
Utlendingsmyndighetene vil naturlig nok måtte foreta sine vurderinger i lys av den faktiske situasjonen som foreligger på tidspunktet når avgjørelsen skal fattes. For å avklare faktiske spørsmål vil det ofte være nødvendig i forkant av avgjørelsen å foreta grundige undersøkelser om barnets konkrete situasjon i hjemlandet.
Det utlendingsrettslige regelverket regulerer vilkårene for innreise og opphold i Norge. Stortinget har ikke vedtatt et eget regelverk for oppfølging av barn etter at de har returnert tilbake til hjemlandet. Dette er etter min mening naturlig ettersom det normalt, som nevnt over, er en forutsetning for retur av EMA til hjemlandet at barnet har omsorgspersoner. Dette innebærer at når norske utlendingsmyndigheter har lagt til grunn at en enslig mindreårig asylsøker har omsorgspersoner i hjemlandet, slik at søknaden om opphold i Norge avslås, og barnet har returnert, så foretar ikke norske myndigheter noen systematiske etterundersøkelser av graden eller kvaliteten av omsorgen som ytes. Den videre oppfølging av barnet er på dette tidspunkt overlatt til omsorgspersoner eller omsorgsapparat i barnets hjemland.
Når dette er sagt, vil jeg samtidig peke på at det i tiden mellom et avslagsvedtak og gjennomføringen av returen tilbake til hjemlandet, kan fremkomme nye faktiske opplysninger om barnets omsorgssituasjon i hjemlandet, som foranledinger ytterligere undersøkelser fra norske utlendingsmyndigheter. Dette kan være tilfelle for eksempel der aktuelle omsorgspersoner forsvinner etter avslagsvedtaket, eller ved at omsorgspersonene, i motsetning til tidligere avgitte opplysninger som er lagt til grunn for avslagsvedtaket, uttrykker at de likevel ikke vil eller kan yte barnet omsorg ved retur. I slike tilfeller mener jeg at norske myndigheter har et ansvar for å sikre at barnet ikke etterlates til seg selv uten omsorgspersoner ved retur. Slik jeg ser det, ivaretas dette ansvaret av utlendingsforvaltningen.
Av gjeldende retningslinjer for uttransporterting av utlendinger (Justis- og politidepartementets rundskriv G-64-2000) fremgår at det ved uttransportering av EMA skal opprettes/formidles kontakt med omsorgsperson i hjemlandet, og at uttransportering som hovedregel ikke skal skje med mindre omsorgspersonen i hjemlandet er informert om de nærmere detaljene ved returen. Det vurderes konkret om barnet vil motta omsorg slik at returen kan gjennomføres. Vurderingen kan for eksempel skje på bakgrunn av at foreldre eller andre omsorgspersoner i hjemlandet, via norsk utenriksstasjon eller andre kanaler, kontaktes for en ytterligere avklaring av spørsmålet. På denne bakgrunn mener jeg at norske myndigheter i tilstrekkelig grad bidrar til at enslige mindreårige asylsøkere sikres forsvarlig omsorg ved retur til hjemlandet.