Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Vik Aspaker (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:1137 (2005-2006)
Innlevert: 01.09.2006
Sendt: 01.09.2006
Besvart: 12.09.2006 av justisminister Knut Storberget

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Spørsmål

Elisabeth Vik Aspaker (H): Det har ved flere anledninger vært satt kritisk søkelys på manglende progresjon i soningen for forvaringsdømte. Justisministeren har uttalt at han vil igangsette en evaluering av hvordan forvaringsdommer blir gjennomført i Kriminalomsorgen.
Når kan Stortinget forvente å få seg forelagt resultatet av denne evalueringen, og vil statsråden sørge for at de ansatte som jobber med slike innsatte blir representert i evalueringsutvalget eller hørt på annen måte?

Begrunnelse

Media har i løpet av det siste halvåret satt søkelys på det faktum at innsatte som dømmes til forvaring, ikke har en progresjon i soningen som forutsatt fordi åpne anstalter ikke vil ta imot dem. Resultatet har vært at Domstolen i en rekke tilfeller har prøveløslatt forvaringsdømte med bakgrunn i uttalelse fra sakkyndige i retten - og til tross for at behandlingstemaet på Ila har frarådet løslatelse med en klar begrunnelse om stor fare for gjentagelse. Domstolen har på sin side begrunnet sin beslutning om tidligløslatelse med at fortsatt soning på lukket anstalt, ofte Ila, måtte ansees å være et uforholdsmessig inngrep mot den innsatte. Det kan nå synes som det er i ferd med å avtegne seg et mønster der forvaringsdømte "hopper" over den delen av soningen som normalt skulle vært gjennomført i åpen anstalt fordi slike anstalter har fått lov til å avvise dem.
Konsekvensene av denne avvisningen i åpne anstalter er at svært farlige kriminelle løslates tidligere enn forventet og før normal soningsprogresjon skulle tilsi. Dette setter Kriminalomsorg i frihet på en betydelig prøve fordi fagmiljøene der må ta imot dømte på et tidligere stadium i soningen. Dermed har KIF fått en vesentlig endret rolle i rehabiliteringen av forvaringsdømte og som setter andre krav både til bemanning og kompetanse hos de ansatte i friomsorgen.
Avvik fra normal soningsprogresjon for forvaringsdømte synes å ha blitt regelen uten at dette har vært Stortingets intensjon. Ansatte ved Ila har dessuten reagert svært negativt og satt spørsmålstegn ved at sakkyndiges vurdering i retten tillegges større vekt enn et helt fagteams vurderinger og observasjoner over lengre tid i fengslet. Det er også grunn til å reise spørsmål om hvorfor det blir akseptert at åpne anstalter innenfor Kriminalomsorgen nekter å ta imot forvaringsdømte der åpen soning inngår som et sentralt ledd i rehabiliteringen på vei tilbake til samfunnet og før prøveløslatelse. I realiteten innebærer avvisningen i de åpne anstaltene at samfunnet ikke får den beskyttelse som forvaringsdommen var tenkt å gi.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg har sammen med Helse- og omsorgsdepartementet satt i gang en bred etterkontroll av reglene om strafferettslige særreaksjoner, herunder forvaring. Arbeidet ledes av Øystein Mæland (direktør for Psykiatrisk divisjon på Ullevål universitetssykehus). De to øvrige medlemmene er Berit Sagfossen fra påtalemyndigheten (Oslo Statsadvokatembeter) og Emmanuel Revis (leder for Sentral fagenhet for tvungen omsorg). Arbeidsgruppen skal ha en stor kontaktflate utad, og vil blant annet sette seg i kontakt med de ansatte i kriminalomsorgen.

Arbeidsgruppen skal foreta en bred vurdering av forvaringsinstituttet. Spørsmål om progresjon i soningen for forvaringsdømte er uttrykkelig fremhevet i mandatet. Den delen som gjelder forvaring lyder slik:

"Utredningsgruppen bes foreta en bred vurdering av forvaringsinstituttet, herunder om instituttet fungerer etter intensjonene. Forutsetningen for undersøkelsen er ønsket om å beholde dette instituttet, men at det nærmere innholdet (vilkårene for forvaring mv.) kan endres, hvis utredningsgruppen finner dette formålstjenlig.

Etter gjeldende rett stilles det ikke subjektive vilkår til de lovbrytere som skal kunne idømmes forvaring. Men etter § 39 c nr. 1 tredje punktum skal det ved farevurderingen legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. På denne bakgrunn bes utredningsgruppen for det første å søke å klarlegge nærmere hvilke lovbrytere som får en forvaringsdom. I denne sammenheng er det også ønskelig å få en oversikt over hvilke personer som ikke blir idømt en forvaringsdom der dette er påstått, og begrunnelsen for at fengselsstraff blir ansett tilstrekkelig i disse tilfellene.

Det bør videre innhentes opplysninger om hvilke lovbrudd de forvaringsdømte har gjort seg skyldig i, samt søkes rede på hvordan gjentakelsesfaren er vurdert i forvaringssakene.

I de sakene som utredningsgruppen gjennomgår, skal det videre lages en oversikt over hvilke tidsrammer og eventuelt minstetider som er fastsatt i forvaringsdommene. Departementet foreslo ingen endringer i reglene om tidsramme og minstetid for forvaring i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Flertallet i justiskomiteen (alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti) delte departementets syn om å videreføre gjeldende rett på dette punktet, men uttalte at den ville komme tilbake til om det er behov for endringer i forbindelse med evalueringen (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 71). På denne bakgrunn bes utredningsgruppen vurdere om det er behov for endringer i reglene om tidsramme og minstetid for forvaring.

Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming av forvaring når lovbryteren er mellom 15 og 18 år. Ved lov 20. mai 2005 nr. 28 (ny straffelov) ble det vedtatt særlige regler om utmåling av forvaring overfor lovbrytere under 18 år (§ 43). Justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 70 et absolutt forbud mot å idømme denne gruppen forvaring, mens flertallet la til grunn at det kan finnes lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig. Så langt departementet kjenner til, brukes forvaring sjelden eller aldri overfor unge lovbrytere. Utredningsgruppen bes undersøke om det finnes tilfeller der unge under 18 år er idømt forvaring.

Utredningsgruppen skal videre innhente opplysninger fra kriminalomsorgen om hvor og hvordan forvaringen utholdes.

Den særlige hjemmelen for å prøveløslate forvaringsdømte med vilkår om å ta opphold i en institusjon eller kommunal boenhet utover ett år, skal evalueres. Hvor utbredt er denne ordningen, og hvilke grupper forvaringsdømte løslates på slike vilkår? Utredningsgruppen bes undersøke om prøvetiden brukes aktivt med sikte på at disse forvaringsdømte kan vende tilbake til en tilværelse i frihet. Siden løslatelse på prøve fra forvaring først er aktuelt etter at minstetiden er utløpt, og det som hovedregel skal fastsettes en minstetid for forvaringen, er det mulig det er for tidlig å evaluere slike prøveløslatelsestiltak. På den annen side vil antakelig noen av de tidligere sikringstiltakene bl.a. i kommuner være omgjort til prøveløslatelse fra forvaring etter overgangsreglene. Forutsatt at det er et tilstrekkelig antall saker, bør derfor også den særlige prøveløslatelsesordningen evalueres.

Etter gjeldende rett opphører forvaringen ved tidsrammens utløp når den dømte ikke har vært prøveløslatt og det ikke er reist sak om forlengelse av forvaringen. Lovens system er at prøveløslatelser skal brukes som en gradvis overgang til et liv i frihet. Der den forvaringsdømte ikke har vært prøveløslatt, er det gjerne fordi vilkårene for prøveløslatelse ikke har vært oppfylt. I slike tilfeller vil det ofte være aktuelt å begjære forlengelse av tidsrammen. Lovens ordning utelukker likevel ikke at forvaringsdømte kan sitte tidsrammen ut - uten prøveløslatelse, og uten at tidsrammen begjæres forlenget. Utredningsgruppen bes vurdere om det er behov for endring av forvaringsordningen for å sikre en gradvis overgang til et liv i frihet, herunder spørsmålet om å ha en "åpen forvaringsanstalt" til bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden. Det vises i denne sammenheng til justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) sidene 68-69:

"I forbindelse med at Stortinget får seg forelagt en evaluering av forvaringsordningen, ønsker komiteen en vurdering av forholdet mellom forvaringsordningen og psykiatrien. Den kontroll som skal og må utøves i en forvaringsinstitusjon, kan motvirke ønsket om rehabilitering og behandling. Komiteen er derfor særlig opptatt av å få vurdert om det er behov for en mer "åpen forvaringsanstalt" til bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden. En slik institusjon vil for eksempel gi denne gruppen en hensiktsmessig mulighet for å lette noe på permisjonsregimet og dermed få en forbedret tilnærming til et liv i frihet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig å vurdere en eventuell endring i forvaringsordningen i forbindelse med evalueringen av denne ordningen."

Lov og forskrift åpner for at forvaring også skal kunne utholdes i ordinært fengsel, og at denne muligheten fortrinnsvis er ment benyttet i forbindelse med utslusing og forberedelse mot løslatelse. Utredningsgruppen bes derfor vurdere om de øvrige fengslene er godt nok egnet til å ivareta en rehabiliteringsfunksjon i forhold til forvaringsdømte.

Som et grunnlag for sin vurdering, bør utredningsgruppen innhente en oversikt over forvaringssaker der den dømte har sittet tidsrammen ut uten å ha vært prøveløslatt, og uten at det er begjært forlengelse av tidsrammen."

Arbeidsgruppen har frist til 31. desember 2007 for å ferdigstille sin utredning. Jeg vil gi oppfølgingen høy prioritet, og legge resultatet frem for Stortinget på en egnet måte.

Som kjent er tilbudet ved Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt, spesielt tilrettelagt for mannlige forvaringsdømte. I forbindelse med at det er avsagt forvaringsdommer for organiserte kriminelle, er jeg opptatt av sikkerheten ved fengslet. Budsjettet til kriminalomsorgen ble derfor styrket med 9 mill. kr til fysiske sikkerhetstiltak ved Ila i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.