Svar
Knut Storberget: Jeg har sammen med Helse- og omsorgsdepartementet satt i gang en bred etterkontroll av reglene om strafferettslige særreaksjoner, herunder forvaring. Arbeidet ledes av Øystein Mæland (direktør for Psykiatrisk divisjon på Ullevål universitetssykehus). De to øvrige medlemmene er Berit Sagfossen fra påtalemyndigheten (Oslo Statsadvokatembeter) og Emmanuel Revis (leder for Sentral fagenhet for tvungen omsorg). Arbeidsgruppen skal ha en stor kontaktflate utad, og vil blant annet sette seg i kontakt med de ansatte i kriminalomsorgen.
Arbeidsgruppen skal foreta en bred vurdering av forvaringsinstituttet. Spørsmål om progresjon i soningen for forvaringsdømte er uttrykkelig fremhevet i mandatet. Den delen som gjelder forvaring lyder slik:
"Utredningsgruppen bes foreta en bred vurdering av forvaringsinstituttet, herunder om instituttet fungerer etter intensjonene. Forutsetningen for undersøkelsen er ønsket om å beholde dette instituttet, men at det nærmere innholdet (vilkårene for forvaring mv.) kan endres, hvis utredningsgruppen finner dette formålstjenlig.
Etter gjeldende rett stilles det ikke subjektive vilkår til de lovbrytere som skal kunne idømmes forvaring. Men etter § 39 c nr. 1 tredje punktum skal det ved farevurderingen legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. På denne bakgrunn bes utredningsgruppen for det første å søke å klarlegge nærmere hvilke lovbrytere som får en forvaringsdom. I denne sammenheng er det også ønskelig å få en oversikt over hvilke personer som ikke blir idømt en forvaringsdom der dette er påstått, og begrunnelsen for at fengselsstraff blir ansett tilstrekkelig i disse tilfellene.
Det bør videre innhentes opplysninger om hvilke lovbrudd de forvaringsdømte har gjort seg skyldig i, samt søkes rede på hvordan gjentakelsesfaren er vurdert i forvaringssakene.
I de sakene som utredningsgruppen gjennomgår, skal det videre lages en oversikt over hvilke tidsrammer og eventuelt minstetider som er fastsatt i forvaringsdommene. Departementet foreslo ingen endringer i reglene om tidsramme og minstetid for forvaring i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Flertallet i justiskomiteen (alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti) delte departementets syn om å videreføre gjeldende rett på dette punktet, men uttalte at den ville komme tilbake til om det er behov for endringer i forbindelse med evalueringen (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 71). På denne bakgrunn bes utredningsgruppen vurdere om det er behov for endringer i reglene om tidsramme og minstetid for forvaring.
Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming av forvaring når lovbryteren er mellom 15 og 18 år. Ved lov 20. mai 2005 nr. 28 (ny straffelov) ble det vedtatt særlige regler om utmåling av forvaring overfor lovbrytere under 18 år (§ 43). Justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 70 et absolutt forbud mot å idømme denne gruppen forvaring, mens flertallet la til grunn at det kan finnes lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig. Så langt departementet kjenner til, brukes forvaring sjelden eller aldri overfor unge lovbrytere. Utredningsgruppen bes undersøke om det finnes tilfeller der unge under 18 år er idømt forvaring.
Utredningsgruppen skal videre innhente opplysninger fra kriminalomsorgen om hvor og hvordan forvaringen utholdes.
Den særlige hjemmelen for å prøveløslate forvaringsdømte med vilkår om å ta opphold i en institusjon eller kommunal boenhet utover ett år, skal evalueres. Hvor utbredt er denne ordningen, og hvilke grupper forvaringsdømte løslates på slike vilkår? Utredningsgruppen bes undersøke om prøvetiden brukes aktivt med sikte på at disse forvaringsdømte kan vende tilbake til en tilværelse i frihet. Siden løslatelse på prøve fra forvaring først er aktuelt etter at minstetiden er utløpt, og det som hovedregel skal fastsettes en minstetid for forvaringen, er det mulig det er for tidlig å evaluere slike prøveløslatelsestiltak. På den annen side vil antakelig noen av de tidligere sikringstiltakene bl.a. i kommuner være omgjort til prøveløslatelse fra forvaring etter overgangsreglene. Forutsatt at det er et tilstrekkelig antall saker, bør derfor også den særlige prøveløslatelsesordningen evalueres.
Etter gjeldende rett opphører forvaringen ved tidsrammens utløp når den dømte ikke har vært prøveløslatt og det ikke er reist sak om forlengelse av forvaringen. Lovens system er at prøveløslatelser skal brukes som en gradvis overgang til et liv i frihet. Der den forvaringsdømte ikke har vært prøveløslatt, er det gjerne fordi vilkårene for prøveløslatelse ikke har vært oppfylt. I slike tilfeller vil det ofte være aktuelt å begjære forlengelse av tidsrammen. Lovens ordning utelukker likevel ikke at forvaringsdømte kan sitte tidsrammen ut - uten prøveløslatelse, og uten at tidsrammen begjæres forlenget. Utredningsgruppen bes vurdere om det er behov for endring av forvaringsordningen for å sikre en gradvis overgang til et liv i frihet, herunder spørsmålet om å ha en "åpen forvaringsanstalt" til bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden. Det vises i denne sammenheng til justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) sidene 68-69:
"I forbindelse med at Stortinget får seg forelagt en evaluering av forvaringsordningen, ønsker komiteen en vurdering av forholdet mellom forvaringsordningen og psykiatrien. Den kontroll som skal og må utøves i en forvaringsinstitusjon, kan motvirke ønsket om rehabilitering og behandling. Komiteen er derfor særlig opptatt av å få vurdert om det er behov for en mer "åpen forvaringsanstalt" til bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden. En slik institusjon vil for eksempel gi denne gruppen en hensiktsmessig mulighet for å lette noe på permisjonsregimet og dermed få en forbedret tilnærming til et liv i frihet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig å vurdere en eventuell endring i forvaringsordningen i forbindelse med evalueringen av denne ordningen."
Lov og forskrift åpner for at forvaring også skal kunne utholdes i ordinært fengsel, og at denne muligheten fortrinnsvis er ment benyttet i forbindelse med utslusing og forberedelse mot løslatelse. Utredningsgruppen bes derfor vurdere om de øvrige fengslene er godt nok egnet til å ivareta en rehabiliteringsfunksjon i forhold til forvaringsdømte.
Som et grunnlag for sin vurdering, bør utredningsgruppen innhente en oversikt over forvaringssaker der den dømte har sittet tidsrammen ut uten å ha vært prøveløslatt, og uten at det er begjært forlengelse av tidsrammen."
Arbeidsgruppen har frist til 31. desember 2007 for å ferdigstille sin utredning. Jeg vil gi oppfølgingen høy prioritet, og legge resultatet frem for Stortinget på en egnet måte.
Som kjent er tilbudet ved Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt, spesielt tilrettelagt for mannlige forvaringsdømte. I forbindelse med at det er avsagt forvaringsdommer for organiserte kriminelle, er jeg opptatt av sikkerheten ved fengslet. Budsjettet til kriminalomsorgen ble derfor styrket med 9 mill. kr til fysiske sikkerhetstiltak ved Ila i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.