Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1169 (2005-2006)
Innlevert: 12.09.2006
Sendt: 12.09.2006
Besvart: 25.09.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Ifølge Østlendingen.no i dag ønsker en kreftsyk kvinne å få motta cellegiftbehandling i Tyskland, hvor hun har sine nære slektninger og venner. Pasienten har fått påvist spredning av sykdommen, og hver dag ventetiden på svar fra klagenemnda for behandling i utlandet kan kortes ned, teller. Ettersom hun, ifølge avisen, kan få den samme behandlingen i Norge, burde kostnadene ikke være til hinder for behandling i Tyskland.
Vil statsråden sørge for at hun får tilbringe tiden hos sine slektninger?

Begrunnelse

En kreftsykdom med spredning er en svært alvorlig tilstand som, i tillegg til belastningen ved selve sykdommen, er en svært stor psykisk belastning. Man kan lett tenke seg at det vil være særdeles viktig å få tilbringe mest mulig tid sammen med venner, og kanskje særlig nære slektninger, i en slik situasjon. Ifølge avisen Østlendingen kan denne kvinnen få den behandlingen hun trenger i Norge, cellegift- og strålebehandling. Hun ønsker imidlertid å få være sammen med sin familie når hun gjennomgår denne tøffe behandlingen. Enten staten dekker utgiftene for hennes behandling i Norge eller i Tyskland, burde ikke spille noen rolle rent økonomisk. Det burde derfor være en enkel beslutning å la kvinnen få velge å tilbringe tiden der hun selv ønsker og vise medmenneskelighet med en person som har en tung tid foran seg. Jeg vil derfor anmode statsråden om å gripe inn så raskt som mulig slik at ikke ventetiden på svaret fra klagenemnda for utenlandsbehandling bidrar til en ytterligere forverring av hennes tilstand og en økt psykisk belastning for både henne og hennes nærmeste.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg har stor forståelse for at sosiale og familiære forhold spiller en viktig rolle for pasienter som rammes av alvorlig sykdom. Derfor har jeg tatt initiativ til at Helse Øst tar kontakt med pasientens hjemkommune og for å gå gjennom de muligheter som finnes for å kunne understøtte kvinnen i en vanskelig periode.
I henhold til de opplysninger som departementet kjenner til, fikk pasienten, som er østerriksk statsborger, men bosatt på Elverum siden 1979, påvist brystkreft i mai 2006. Det er således Helse Øst som er tillagt ansvar for at det gis adekvat tilbud om helsehjelp til pasienten. Pasienten ble henvist til Ullevål universitetssykehus, der hun fikk time til operasjon 1. juni 2006. Pasienten valgte imidlertid i stedet å reise til Tyskland, hvor hun har familie. Hun ble operert samme dag som hun hadde fått time på Ullevål sykehus, og siden re-operert i Tyskland grunnet spredning av sykdommen. Pasienten har etter retur til Norge, blitt tilbudt behandling og videre oppfølging i Norge. Pasienten ønsker imidlertid videre behandling og oppfølging i Tyskland, selv om det finnes et adekvat tilbud i Norge.
Det er de regionale helseforetakene som avgjør søknader om dekning av utgifter til behandling i utlandet. Pasienten har, i tråd med dette, søkt Helse Øst ved kontoret for utenlandssaker om å få dekket utgifter til behandling og videre oppfølging i Tyskland.
Ifølge pasientrettighetsloven skal spesialisthelsetjenesten fastsette en individuell frist for når pasienter som oppfyller vilkårene for å ha rett til nødvendig helsehjelp (rettighetspasienter) senest skal få helsehjelp. Dersom pasienter ikke mottar tilbud om helsehjelp innen denne fristen, har vedkommende rett til å få slik helsehjelp fra private tjenesteytere i Norge eller fra tjenesteytere i utlandet. Pasienten kan da henvende seg til Rikstrygdeverket som skal skaffe et slikt tilbud i Norge eller utlandet. Det regionale helseforetaket har da plikt til å dekke utgiftene til denne behandlingen. En rettighetspasient vil også ha rett til å få dekket utgifter til behandling i utlandet, dersom vedkommende ikke kan få nødvendig helsehjelp fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Det gjør det imidlertid i dette tilfellet, og pasienten er tilbudt behandling i Norge.
Helse Øst, som har ansvar for å tilby pasienten behandling, har avslått pasientens søknad av 26. mai 2006 om dekning av utgifter til behandling i utlandet samt klage med søknad om dekning av utgifter til videre oppfølging. Helse Øst har lagt til grunn at alle søknader skal behandles i samsvar med regelverket og hvilke rettigheter pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften gir pasienter.
Ved avslag, slik situasjonen er for ovennevnte pasient, kan klage på avgjørelsen sendes Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet. Departementet er kjent med at saken er oversendt Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet 6. september 2006. Jeg har fått opplyst at saken skal behandles i nemndsmøte 16. oktober 2006. Klagen blir endelig avgjort i nemnda, men kan eventuelt bringes inn for domstolene. Helse Øst har informert meg om at de avventer avgjørelsen i nemnda.
De regionale helseforetakene kan, selv om de ikke har plikt til det, likevel tilby finansiering av behandling i utlandet. Ut ifra hensyn til en nasjonal målsetting om likeverdig behandling av pasienter, fordrer dette imidlertid at de regionale helseforetakene kan tilby tilsvarende muligheter for fremtidige rettighetspasienter både innad og på tvers av helseregionene. Ved vurdering av en innføring av praksis der man ut ifra ulike menneskelige hensyn tilbyr behandling i utlandet til pasienter som har et behandlingstilbud i Norge, vil hensyn til fremtidig planlegging av behandlingstilbud, ivaretakelse av nasjonal kompetanse og vurdering av kostnader også måtte veie tungt.
Jeg har forståelse for at enkelte pasienter som har sin familie i utlandet, ved alvorlig sykdom kan ønske seg behandling i nærheten av sin familie, enten ved at familien kommer til Norge eller ved at behandlingen utføres i utlandet. Når det gjelder denne saken, kan pasienten få adekvat behandling i Norge, og saken er til formell behandling i Dispensasjons- og klagenemnda, som er satt til å gjøre endelige beslutninger i denne type saker. Jeg ser likevel behovet for at pasienten får gjennomgått sin situasjon, og har derfor tatt initiativ til at Helse Øst og pasientens hjemkommune ser på muligheter for å støtte kvinnen i hennes vanskelige situasjon.