Svar
Åslaug Haga: Barne- og likestillingsministeren og jeg anser det mest hensiktsmessig at brevet blir besvart av kommunal- og regionalministeren.
Jeg har med økende bekymring fulgt meldingene om at mange møter store problemer på grunn av useriøse aktører i byggebransjen. Jeg har derfor tatt initiativ til at flere departementer, bla Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justis- og politidepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og bransjen skal møtes og vurdere samordnede tiltak og virkemidler for å hindre useriøse aktører i denne bransjen. Det er nødvendig å kartlegge eventuelle smutthull i lov- og regelverk og vurdere hvilke nye tiltak som eventuelt bør iverksettes. Regjeringen tar situasjonen i byggebransjen svært alvorlig. Derfor ser vi behov for å etablere et forum hvor regjeringen møter bransjen jevnlig for å sikre at alle parter jobber systematisk med å bekjempe useriøse aktører i byggebransjen over tid.
Jeg vil understreke at store deler av byggenæringen er seriøse og ønsker å følge de regler som gjelder for deres virksomhet. Byggenæringens Landsforening (BNL) har i lengre tid samarbeidet med Fellesforbundet, Politidirektoratet, Direktoratet for arbeidstilsynet, Toll- og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet om tiltak for å bekjempe useriøse aktører i byggebransjen. Våren 2002 tok Byggenæringens Landsforening initiativ til prosjektet "Seriøsitet i byggenæringen". Hensikten var å samle næringen og myndighetene i et felles prosjekt for å effektivisere innsatsen mot bl.a. svart arbeid. Med utgangspunkt i prosjektet etablerer BNL en felles kvalifikasjonsordning for leverandører, kalt StartBANK. Ordningen går ut på at leverandører må gjennom en kvalifiseringsprosess for å kunne bli godkjent som en seriøs leverandør.
Som du selv påpeker i din henvendelse, er det ikke bare problemer for de som rammes av useriøse aktører, enten det er som kjøper av dårlige boliger eller som bygningsarbeider som blir stående uten lønn. Det er også et problem når seriøse aktører taper i konkurranse med firmaer som kutter kostnader ved å bryte gjeldende regelverk.
Det finnes ikke ett enkelt svar på hvordan man løser problemene. Jeg vil her redegjøre for noen tiltak Regjeringen allerede har satt i verk og prosesser som er i gang på dette feltet:
Kontroll av bygge- og anleggstiltak og håndhevelse av bygningslovgivningen
Etter en reform av plan- og bygningsloven i 1997 er kommunal bygningskontroll avskaffet. Kommunale bygningsmyndigheter skal behandle søknader om bygging og brukstillatelser/ferdigattester. Ifølge dagens regler skal kontrollen av søknadspliktige byggesaker gjøres av de foretak tiltakshaver har innleid til å utføre arbeidet, eller av en tredjemann, som har som oppgave å foreta kontroll med hele eller spesifiserte deler av prosjektet. Den gjennomgående kontrollen forestås således enten av den prosjekterende eller utførende selv i tråd med sitt kvalitetssystem, eller av en uavhengig kontrollør. De aktuelle foretakene skal godkjennes av kommunen for det enkelte tiltak. Det finnes også en sentral statlig godkjenningsordning. Den sentrale godkjenningen skal i utgangspunktet legges til grunn for den kommunale godkjenningen.
Bygningsmyndighetene i kommunen skal føre tilsyn med byggearbeidene og de utførende foretak. Bygningsmyndighetene kan da besøke byggeplassen, gå gjennom foretakets kvalitetssikringssystem, intervjue de ansatte e.l.
Svakheter i dagens system er bl.a. at vurderingen ved godkjenning ikke alltid avdekker mangler ved foretakets organisering, kompetanse eller lojalitet til gjeldende lover og regler.
Det føres heller ikke tilstrekkelig tilsyn i alle kommuner. Statens bygningstekniske etats brukerundersøkelse for 2005 viser at halvparten av kommunene ikke driver med tilsyn. Majoriteten av de store kommunene (innbyggertall over 20 000) gjennomfører tilsyn, mens et fåtall av de små kommunene (innbyggertall under 5 000) fører tilsyn. Den totale andelen av tilsyn er økt noe fra tilsvarende undersøkelse i 2004. Der det drives tilsyn, foretas det tilsyn i ca. 9 pst. av byggesakene mot 6-7 pst. i 2004. Både omfang og utbredelse av tilsyn anses utilstrekkelig. I arbeidet med ny bygnings- og gjennomføringsdel til plan- og bygningsloven vil det vurderes tiltak for å få til en økning i kommunalt tilsyn med byggearbeider og foretak.
Et problem er også at det bygges uten tillatelse. Derved får kommunen bare kjennskap til byggetiltaket dersom det oppdages i forbindelse med annet tilsynsarbeid eller at den mottar tips fra naboer eller andre. Her vil kommunen kunne føre tilsyn og rette relevante sanksjoner mot utbygger.
På bakgrunn av NOU 2005:12 En mer effektiv bygningslovgivning arbeider Kommunal- og regionaldepartementet med et lovforslag for å forbedre regelverket. Viktige temaer i denne sammenheng er:
- å legge opp til et reelt og troverdig kontrollsystem
- å tydeliggjøre plikten kommunale bygningsmyndigheter har til å føre tilsyn med foretakene og igangsette byggearbeider slik at sannsynligheten for at feil oppdages og useriøse firmaer lukes ut, blir større
- å vurdere skjerpede reaksjonsmuligheter ved feil og overtredelser.
Vi tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon for Stortinget i løpet av høsten 2007.
Statens bygningstekniske etat vil stramme inn sine rutiner og vurdere å trekke tilbake flere sentrale godkjenninger som følge av feil og mangler ved ansvarliges utføring av sine oppgaver. I tillegg arbeider etaten med en ny veileder om tilsyn og spesialveiledning om tilsyn med brannprosjektering til støtte for kommunens gjennomføring av sine håndhevingsoppgaver etter plan- og bygningsloven.
Jeg må imidlertid påpeke at sanksjonssystemet etter plan- og bygningsloven er rettet mot forholdet mellom tiltaket og bygningslovgivningen. Virkemidlene begrenser seg til å kunne kreve stansing og eventuelt oppretting til lovlig tilstand. Hvis tiltaket er ulovlig utført og det ikke er anledning eller hensiktsmessig å gi etterfølgende godkjenning, kan riving kreves. Sanksjonsordningene griper ikke direkte inn i privatrettslige kontraktsforhold. I de tilfeller der en huskjøper står med et mangelfullt produkt og den utførende ikke lenger er tilgjengelig for å oppfylle sine forpliktelser etter kjøpskontrakten, vil plan- og bygningslovgivningen være til liten hjelp.
Kommunal- og regionaldepartementet har også gitt støtte til etablering og drift av byggekostnadsprogrammet. Programmets formål er bl.a. å legge til rette for en reduksjon av byggefeil og økt kunde/bestillerkompetanse.
Regler for å beskytte forbruker
Bustadoppføringslova er en sentral lov i forholdet mellom boligbygger og kjøper. Loven gjelder kontrakter om oppføring av ny bolig/nytt fritidshus, og regulerer rettsforholdet mellom forbruker og entreprenør/selger. Et viktig formål med loven er forbrukerbeskyttelse, og ifølge § 3 kan ikke loven fravikes til skade for forbrukeren.
Etter loven § 12 skal entreprenøren stille garanti for oppfyllelse av sine forpliktelser etter kontrakten. Garantien skal gis av finansinstitusjon, typisk bank- eller forsikringsselskap, og skal ha form av selvskyldnergaranti, jf. § 12 femte ledd. Det vil si at forbrukeren kan kreve betaling av garantisten (banken) så snart det er konstatert at entreprenøren (selgeren) selv ikke gjør opp. Bustadoppføringslova § 12 annet ledd viser til at garantien skal omfatte krav som blir gjort gjeldende i byggetiden og opp til to år etter overtakelse. For avtaler som ikke omfatter grunn, skal garantien være 5 pst. av det samlede vederlag, men kan reduseres til 3 pst. for krav som blir gjort gjeldende senere enn i tilknytning til overtakelsen. Forbrukerens rett til å kreve betaling av garantist er av særlig betydning der entreprenøren selv ikke er søkegod.
Kjøper har også rett til å holde tilbake en del av kjøpesummen der det oppdages feil og mangler ved overtakelse. Ifølge bustadoppføringslova § 31 kan forbrukeren holde tilbake så mye av vederlaget som er nødvendig for å sikre at krav som følge av mangelen, blir dekket. Dette er særlig aktuelt ved sluttoppgjøret; forbrukeren kan holde tilbake vederlag til manglene er rettet. Dette gjelder selv om han har garanti for oppfyllelsen.
Tiltak mot sosial dumping
Byggebransjen er en bransje med et stadig større innslag av utenlandsk arbeidskraft, ikke minst fra de nye EU-landene. Det gjelder både utenlandske arbeidstakere som ansettes i norske virksomheter og utenlandske arbeidstakere på tjenesteoppdrag i Norge. De utenlandske arbeidstakerne bidrar helt klart til å dekke et behov for arbeidskraft i en bransje med svært høy aktivitet.
Men det avdekkes for ofte tilfeller av sosial dumping. Bare i løpet av de siste ukene har det vært mange oppslag om dette i media, og oppslagene er gjerne knyttet til byggebransjen. Etter Regjeringens syn er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når de utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder. Det er også grunn til å peke på at der det avdekkes sosial dumping, vil det ofte også kunne konstateres andre ulovlige forhold, særlig i form av skatteunndragelser eller annen økonomisk kriminalitet. Der Arbeidstilsynet avdekker ulovlig underbetaling, finner tilsynet gjerne også andre regelbrudd, som f.eks. manglende sikring eller andre brudd på arbeidsmiljøloven.
For å motvirke uakseptable forhold nettopp i byggebransjen har Tariffnemnda, på begjæring fra LO, allmenngjort deler av tariffavtalen for byggebransjen for Oslo-regionen (Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud) og i Hordaland. Dette innebærer at det er fastsatt forskrifter som bl.a. gir tariffavtalens bestemmelser om lønn, rett til overtidsbetaling, 37,5 timers arbeidsuke og krav om innkvartering i henhold til arbeidsmiljølovens krav, anvendelse som ufravikelige minstevilkår også for utenlandske arbeidstakere, enten de er ansatt i norske bedrifter eller er her som utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting.
Som ett av tiltakene i en handlingsplan mot sosial dumping, har Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett i vår fremmet forslag for Stortinget om utvidede fullmakter for Arbeidstilsynet, slik at de, på samme måte som ved tilsyn etter arbeidsmiljøloven, skal kunne gi pålegg og ilegge tvangsmulkt eller stanse virksomhetene (Ot.prp. nr. 92 (2005-2006)). Det ble også bevilget 3 000 000 kr til Arbeidstilsynet og 1 000 000 kroner til Petroleumstilsynet til dette arbeidet. Handlingsplanen mot sosial dumping omfatter tiltak som Regjeringen mener kan bidra til å nå målet om ordnede lønns- og arbeidsvilkår for alle og et seriøst arbeidsmarked.
I forhold til byggebransjen spesielt har en arbeidsgruppe opprettet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremmet et forslag til en ordning der det stilles krav om id-kort for alle som skal jobbe på byggeplasser. Dette vil være et viktig tiltak, særlig når utstedelse av id-kort knyttes opp mot lovpålagte registreringsplikter, f.eks. i momsregisteret eller andre skatteregistre. Forslaget følges nå opp etter å ha vært på høring. Høringsfristen utløp 15. september 2006.
Sosial dumping er gjerne bare en del av et sammensatt problem. Regjeringen er i handlingsplanen derfor også opptatt av å styrke samarbeidet mellom ulike myndigheter. Felles aksjoner fra Arbeidstilsynet, politiet og skatteetaten vil bli videreført, og det vil bli foretatt en kartlegging av hvordan samarbeidet på myndighetsplan fungerer, både lokalt og nasjonalt.
I denne sammenheng er det også tatt opp spørsmål om sikring av utenlandske arbeideres lønnskrav. Lønnsgarantiordningen omfatter lønn mv. i arbeidsforhold hvor det skal betales arbeidsgiveravgift til folketrygden, jf. lønnsgarantiloven § 2. Det er altså ikke noe vilkår at det faktisk er betalt arbeidsgiveravgift. Garantien gjelder i alle tilfeller hvor slik avgift etter gjeldende regelverk skal betales. Garantien gjelder således også for utenlandske arbeidsgivere som er ansatt av norsk arbeidsgiver. Også i de tilfeller hvor en utenlandsk arbeidsgiver sender utenlandske arbeidstakere til Norge, er hovedregelen at lønnsgarantiordningen gjelder. Unntak gjelder imidlertid for utsendte arbeidstakere fra et EØS-land, hvor utsendelsesperioden er maksimalt 12 måneder.
Et vilkår for at garantien skal komme til anvendelse, er at bedriften er slått konkurs. Arbeidstakere med krav som kan dekkes under lønnsgarantiordningen er imidlertid fritatt fra å stille sikkerhet for boomkostningene jf. konkursloven § 67 og § 73.
Tiltak mot økonomisk kriminalitet
Regelverk som skal ivareta forbrukers interesser vil ofte komme til kort overfor de mer skruppelløse aktørene. Overfor disse vil som regel gjeldsforfølgelse og konkursinstituttet, eventuelt straffeforfølging, være de reelle sanksjoner som gjenstår.
Konkursloven kap. XVIII inneholder regler for å hindre konkursskyldnere i å drive næringsvirksomhet for en viss periode i fremtiden. Dette kan skje ved at konkursskyldneren ilegges konkurskarantene. Formålet med reglene om konkurskarantene er blant annet å "luke ut useriøse forretningsdrivende (herunder såkalte konkursgjengangere), slik at nye unødvendige konkurser kan unngås". Virkningen av konkurskarantene er at vedkommende ikke kan stifte selskap som omfattes av oppregningen i konkursloven § 142 femte ledd. Dette gjelder også stiftelse av nytt selskap ved hjelp av stråmenn, hvor hensikten allerede på stiftelsestidspunktet er å overdra eierposisjonen til en som er underlagt karantene. Personer som er i karantene kan heller ikke påta seg, eller reelt utøve, nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i selskaper eller stiftelser som nevnt.
Justisdepartementet har en egen tilsagnsordning for videre bobehandling i konkursboer hvor det er mistanke om økonomisk kriminalitet, hvor bobestyrere kan søke om midler til fortsatt bobehandling. I 2006 var tilsagnsmidlene på 10 mill. kr.
Økokrim er den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Økokrim har blant annet til oppgave å avdekke, etterforske, påtale og iretteføre egne saker. Enheten skal videre drive kriminaletterretning og behandle meldinger om mistenkelige transaksjoner, se hvitvaskingsloven.
Politi- og lensmannsetaten er delt inn i 27 politidistrikt. I hvert politidistrikt er det etablert et særskilt økoteam som skal behandle økonomiske straffesaker. Teamene er tverrfaglige hvor juridisk, politifaglig og økonomisk ekspertise er representert.
Det er fokus på økonomisk kriminalitet både i grunnutdanningen og i etter- og videreutdanningen av politiet. Bekjempelse av økonomisk kriminalitet, herunder finansiell etterforskning, har fått stadig bredere plass i Politihøgskolens grunnutdanning, noe som kommer til uttrykk gjennom den tidsressurs som er avsatt til undervisning og veiledning i ulike fag, og som direkte eller indirekte berører emnet.