Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1177 (2005-2006)
Innlevert: 13.09.2006
Sendt: 14.09.2006
Besvart: 21.09.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Viser til diverse oppslag i Dagens Næringsliv, senest 11. september 2006, der det blir belyst at kunder som handler valuta og obligasjoner ikke blir gjort kjent med hva den reelle transaksjonskostnaden er. Det blir også vist til at en slik praksis er utenkelig i forbindelse med aksjetransaksjoner.
Er finansministeren enig i at dette kan være et problem, og vil finansministeren ta initiativ slik at valuta- og obligasjonstransaksjoner får en tilsvarende praksis og regelverk som gjelder for aksjetransaksjoner?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Jeg vil for det første understreke at god informasjon om kostnader ved handel i finansielle instrumenter og valuta er viktig både for investeringsbeslutningen til kunden, og for konkurransen mellom de forskjellige tilbyderne i markedet.

Det er vesentlige forskjeller i hvordan henholdsvis transaksjoner i aksjemarkedet og transaksjoner i valuta- og obligasjonsmarkedet gjennomføres. Mens verdipapirforetak og banker normalt opptrer som mellommenn ved omsetning av aksjer, opptrer de vanligvis som selgere og kjøpere ved omsetning av obligasjoner og valuta. Kravene til informasjon tar hensyn til dette. Dette er nærmere beskrevet i vedlagt notat.

Fra Kredittilsynet har Finansdepartementet fått opplyst at de ikke har mottatt innspill fra markedet som tyder på at obligasjonsmeglernes vederlagsform fungerer lite tilfredsstillende. Ut fra den informasjon som foreligger, er det etter min vurdering ikke grunn til å gjøre endringer i regelverket for handel med obligasjoner.

Avisoppslag som det refereres til i spørsmålet, kan tyde på at kunden ikke er seg bevisst at ulike banker tar ulik kurs ved salg av valuta. En mulig løsning kan være at bankene må opplyse kunden om at kursen kan variere mellom ulike banker, at bankene ved salg av valuta må oppgi en felles referanse eller at ulike kurser framgår som en samlet prisoversikt f.eks. på nettet. Dette kan føre til at forbrukeren blir mer bevisst på at kursen vedkommende betaler avviker fra markedskursen og dermed gi insentiv til å sammenlikne kursen hos de ulike aktørene. Når det gjelder regelverket for handel med valuta, vil jeg i første omgang ta opp dette spørsmålet i et brev til Kredittilsynet, og deretter vurdere behovet for særskilte tiltak.

Vedlegg til svar:

I aksjemarkedet er det vanlig at megleren kjøper og selger aksjer for kunden i markedet, ved at han opptrer som mellommann mellom to parter (dvs. at han ikke selger fra egen bok). I slike transaksjoner tar meglerne seg betalt i form av kurtasje. Kurtasje er meglerens vederlag for gjennomføringen av transaksjonen. Kurtasjen oppgis vanligvis som en prosent av markedsprisen på aksjen, men kan også regnes om til kroner. Dersom meglerforetaket selger aksjer fra egen bok, dvs. at meglerforetaket kjøper aksjene inn på egen bok og deretter selger dem videre til kunden, skal meglerforetaket opplyse kunden om at det er egenhandel. Megleren tar seg da betalt i form av en differanse mellom salgs- og kjøpskurs, såkalt "spread". Det er ikke vanlig at megleren opplyser kunden om foretakets innkjøpskostnader for aksjene. Når foretaket selger fra egen bok, skal foretaket gi kunden "beste pris". Det betyr at foretaket ikke kan gi kunden en pris som er mindre fordelaktig enn markedsprisen. Fortjenesteelementet i form av "spread" kan derfor være negativt.

I enkelte tilfeller vil det kunne være vanskelig å fastslå hva markedsprisen på en aksje er ved omsetning fra egen bok. Dette gjelder likevel normalt ikke når aksjen er notert på børs. I lite likvide markeder og når det gjelder ikke-noterte papirer, må verdipapirforetaket (banken) måtte opplyse om innkjøpspris, fordi dette kan være den siste relevante prisinformasjonen i markedet.

Aktørene i obligasjonsmarkedet er i hovedsak profesjonelle. Obligasjonsmarkedet er generelt sett egenhandeldrevet (bankene eller finansinstitusjonene er motpart i transaksjonen) og i liten grad basert på at finansinstitusjonen er mellommann mellom kjøper og selger. Det er internasjonal praksis at obligasjonshandel gjennomføres på "spread", dvs. at eventuelle fortjeneste er innbakt i prisen obligasjonen videreselges for. Verdipapirforetak, herunder bank og andre finansinstitusjoner som har konsesjon som verdipapirforetak, må følge kravene om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 9-2 ved handel i obligasjoner. Det innebærer blant annet at foretaket har et særlig ansvar for å ivareta mindre profesjonelle kunders interesser. Når kurs ikke er særskilt angitt i et oppdrag, skal oppdraget utføres til en kurs som etter markedets stilling er rimelig. Er obligasjonen notert på børs, vil referanseprisen være børskurs.

På samme måte som ved aksjehandel vil verdipapirforetaket (banken) i lite likvide markeder og ikke-noterte obligasjoner måtte opplyse om innkjøpspris, fordi dette kan være den siste relevante prisinformasjon. Imidlertid vil foretakets plikter overfor kunden avhenge av investors profesjonalitet, jf. verdipapirhandelloven § 9-2. Dette innebærer at investor selv i mange tilfeller forutsettes å innhente relevant informasjon. Det følger av verdipapirhandelloven § 9-3 at verdipapirforetaket kan ikke tre inn i avtalen med oppdragsgiver dersom foretaket kan oppnå bedre betingelser for kunden ved kjøp eller salg i markedet på tidspunktet for behandling av oppdraget. Dersom verdipapirforetaket helt eller delvis har trådt inn som motpart i avtalen, skal kunden ved sluttseddel opplyses om dette.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-11 gjelder ved valutavirksomhet. Bestemmelsen stiller krav om at finansinstitusjonen skal gi kundene opplysning om renter, provisjoner og andre priser på sine tjenester.

I valutamarkedet er det i hovedsak profesjonelle aktører. Forbrukere handler vanligvis valuta gjennom å henvende seg til en finansinstitusjon (eventuelt gjennom minibank) eller et vekslingskontor. Det er ikke praksis å opplyse om innkjøpskostnader når det gjelder valuta verken i det profesjonelle valutamarkedet eller ved salg av valuta til forbrukere. Det gjør som kjent heller ikke banken når det gjelder utlån, dvs. opplyser om fundingkostnader. Valutamarket er imidlertid nokså "transparent", fordi valutakurser kontinuerlig kan hentes på f.eks. Reuter, i aviser og i tidsskrifter.

I likvide valutaer er det vanlig at markedsaktørene daglig fastsetter kjøps- og salgskurser for mindre beløp, slik at kunden på forhånd er informert om hvilken kurs vedkommende vil få. Denne kursen er direkte sammenliknbar mellom de ulike markedsaktørene. Ulempen for kunden er imidlertid at det da ofte er en nokså stor forskjell mellom kjøps- og salgskurs. Transaksjonsdrevne kostnader relatert til f.eks. veksling og betalingsformidling er tilgjengelig i prislister og/eller forretningsvilkår.