Skriftlig spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1181 (2005-2006)
Innlevert: 14.09.2006
Sendt: 15.09.2006
Besvart: 22.09.2006 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Hvordan vil statsråden følge opp dommen i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, i saken Shofman mot Russland, som viser at norsk lovverk ikke er i samsvar med internasjonal rett?

Begrunnelse

Menn som har levd med et feilaktig farskap, har i mange år kjempet for sin rett til å bevise sin uskyld. Dette har ikke vært lett, da lovverket ikke har gitt dem noen mulighet for gjenopptakelse før etter 1. april 2003 (noen få unntak). Staten har og har hatt et overordnet ansvar å fastsette riktig farskap, jf. barneloven.
Menn som har fått prøvd farskapet for retten og er frikjent etter en DNA-test, har så langt kun fått barnebidraget tilbakebetalt, krone mot krone. Daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy lovet i svar på skriftlig spørsmål nr. 818 (2003-2004), at saken skulle vurderes og fremmes for Stortinget.
I Innst. O. nr. 35 (2005-2006) uttalte en enstemmig familie- og kulturkomité at "etter gjeldende rett kan den som er blitt fritatt for et farskap, kreve betalt barnebidrag tilbake fra folketrygden med samme nominelle sum som er betalt i bidrag. Komiteen mener dette ikke er godt nok, siden vedkommende som søker tilbakebetaling ikke er biologisk far til barnet og i tillegg vil bli belastet med et reelt økonomisk tap". Et flertall avviste så forslag om å innføre en erstatningsordning.
Samtidig er en slik feildømt far nødt til å kjempe i de norske domstoler for å få erstatning. Det er uverdig at Regjeringen og et stortingsflertall ikke vil ta inn over seg at staten har et erstatningsansvar og innføre erstatningsordning, men lar enkeltpersoner ta byrden ved å føre sin sak gjennom utallige domstolsbehandlinger.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: I forbindelse med utarbeidelsen av svaret har det vært kontakt med Regjeringsadvokaten.

I dommen Shofman vs. Russland har Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) uttalt at søksmålsfristen for å få gjenopptatt en farskapssak i den tidligere russiske loven RSFSR Marriage and Familiy Code av 30. juli 1969, er i strid med menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 8 om rett til respekt for sitt familieliv. Slik jeg forstår representant Knudsen, er han av den oppfatning at de tidligere vilkår og søksmålsfrister i norsk rett kan sammenlignes med de russiske, og at norsk rett på dette punkt derfor ikke er i overensstemmelse med EMK.

Jeg nevner innledningsvis at det følger av tidligere EMD-praksis at domstolen aksepterer søksmålsfrister som begrensning for gjenopptakelse av farskap ut fra ønsket om å sikre den juridiske stabiliteten i familierelasjoner og for å beskytte barnets interesser. Det betyr at slike frister i seg selv ikke er i strid med menneskerettighetene.

Det særegne i Shofman-saken er imidlertid at ettårsfristen i den tidligere russiske lovgivningen for å imøtegå et farskap, ble regnet fra det tidspunktet den antatte faren ble eller burde blitt oppmerksom på registreringen av ham som far, og at denne fristen var absolutt. I Shofmans tilfelle hadde han på registreringstidspunktet ingen foranledning til å mistenke at han ikke var far til gutt født i ekteskap (pater est). Dette ble han først oppmerksom på om lag to år senere, dvs. lenge etter utløpet av ettårsfristen, og saken var foreldet. Den russiske loven gav med andre ord menn i Shofmans situasjon ingen adgang til å få vurdert saken på nytt. De russiske myndighetene kunne heller ikke gi noen begrunnelse på hvorfor det i et demokratisk samfunn var nødvendig å ha en slik absolutt frist hvor fristen løper uavhengig av den antatte farens kjennskap til omstendigheter som kan reise tvil om hans farskap.

EMK art. 8 skal beskytte individet mot vilkårlig behandling fra myndighetenes side, og det må tas hensyn til at det må foreligge en rettferdig balanse mellom individets og fellesskapets konkurrerende interesser. I Shofman-saken konkluderer domstolen med at søksmålsfristene i den tidligere russisk lov er i strid med EMK art. 8 idet det er manglende proporsjonalitet mellom de virkemidler som er benyttet, og at det av den grunn ikke foreligger en rettferdig balanse mellom hensynet til å sikre den juridiske stabiliteten i familierelasjoner og klagers rett til å få den juridiske presumsjonen (pater est) om hans farskap vurdert på nytt i lys av nytt biologisk bevis (DNA). Spørsmålet blir således om det i forhold til norsk rett foreligger en tilsvarende manglende proporsjonalitet og balanse som i Shofman-saken.

I norsk rett hadde vi frem til lovendring av 1. april 2003 ulike vilkår og søksmålsfrister for å reise sak om endring av farskap. Vilkårene og søksmålsfristenes lengde varierte alt ettersom farskapet fulgte av ekteskap (pater est), erkjennelse eller dom. Felles for fristene var imidlertid at de ikke var absolutte, og der det forelå særlige grunner for det, for eksempel nye kjensgjerninger som reiste tvil om farskapet, kunne sak om endring av farskap tas opp selv om søksmålsfristen var utløpt.

Bakgrunnen for vilkårene og søksmålsfristene i norsk rett før lovendringen av 2003 må ses i sammenheng med at det fra samfunnets side alltid har vært ansett som svært viktig å få fastsatt farskap til barn, samt hensynet til barnet og ønsket om å beskytte barnet mot den uro en farskapssak kan skape i etablerte familieforhold. Ved utformingen av regelverket ble det derfor lagt vekt på at en mann som kjenner til opplysninger som tyder på at han ikke er far til barnet, ikke bør vente for lenge med å gjøre noe med dette. Konsekvensene av regelverket med søksmålsfrister for alle parter med unntak av barnet, var således at passivitet ble "straffet", dog slik at sak om endring av farskap kunne reises der særlige grunner talte for det, jf. ovenfor.

Etter mitt skjønn følger det av dette at de norske søksmålsfristene skiller seg fra de russiske, både ved at de er klart begrunnet ut fra samfunnsmessige hensyn, og ved at det tas hensyn til den utpekte fars senere muligheter til å få gjenopptatt en farskapssak. De norske og russiske regelsett er således etter mitt syn ikke sammenlignbare, og jeg kan derfor ikke se at Shofmandommen tilsier at norsk rett frem til lovendringen av 2003 var i strid med EMK art. 8.

Jeg ønsker avslutningsvis å knytte en kort kommentar til representant Knudsens uttalelse om statens eventuelle erstatningsansvar. Selv om norsk rett før lovendringen i 2003 skulle representere et brudd på EMK, vil dette ikke uten videre gi grunnlag for erstatningsansvar. Det må foreligge erstatningsgrunnlag i intern norsk rett enten etter alminnelig erstatningsrett eller etter en konvensjonsbasert regel som er implementert i norsk rett. EMK er implementert i norsk rett ved menneskerettighetsloven av 1999. EMK har videre en egen bestemmelse i art. 41 som kan gi grunnlag for erstatning, men denne gjelder bare for EMD selv. Det betyr at det er bare EMD som kan tilkjenne erstatning etter denne bestemmelsen, og at bestemmelsen ikke gir grunnlag for krav om erstatning ved sak for norske domstoler. EMK art. 13 gir imidlertid norske domstoler hjemmel til å gi såkalt effektivt rettsmiddel/effektiv beskyttelse ved krenkelse av konvensjonen. Slik beskyttelse kan gis på mange måter. Erstatning er ingen nødvendig rettsfølge. Staten har et ikke ubetydelig spillerom når det gjelder gjennomføringen av forpliktelsene etter art. 13.