Svar
Bjarne Håkon Hanssen: Regelen om at den garanterte tilleggspensjonen til unge uføre ikke betales etter flytting fra Norge, ble etablert etter forslag i Ot.prp. nr. 99 (1991-92). I proposisjonen anførte departementet blant annet:
"Garantert tilleggspensjon til personer som er født uføre eller som er blitt uføre i ung alder, er innført på bakgrunn av norske forhold og med tanke på personer som oppholder seg her hele sitt liv. Det kan derimot reises spørsmål om hensiktsmessigheten av at denne og andre ytelser som ikke bygger på avgiftsinnbetaling, uten videre utbetales i utlandet i lengre perioder, f.eks. når stønadsmottakeren flytter til utlandet for godt. Det må videre tas i betraktning at man kan få rett til denne pensjonen også på grunnlag av kortere opphold i Norge. Et eksempel kan belyse dette forholdet:
En familie med en "født ufør" flytter til Norge i forbindelse med familieforsørgerens arbeid. Den uføre er 25 år ved ankomsten til Norge, og oppholdet her blir av 4 års varighet. Det gis ingen utenlandsk ytelse. Norsk uførepensjon kan her tilstås etter ett år i Norge, jf. folketrygdloven § 8-1 nr. 3 bokstav b. Det tilstås i dette tilfellet 33/40 av full pensjon, som tilsvarer kr 71.850 pr. år (G = kr 36.500). Denne pensjonen utbetales også etter flytting til utlandet og ut vedkommendes liv. Til sammenligning utgjør full minstepensjon for enslig kr 58.583 pr. år, og utbetales utenlands bare dersom vedkommende har 20 års botid i yrkesaktiv alder.
Sett i et internasjonalt perspektiv, innebærer nåværende regler om tilleggspensjon til unge uføre at folketrygden påføres store forpliktelser sammenliknet med utenlandske ordninger, der tilsvarende pensjonsopptjening vanligvis ikke forekommer. Dette innebærer igjen at en større grad av gjensidighet ikke kan oppnås gjennom trygdeavtaler, men må etableres gjennom interne regler.
Sosialdepartementet finner det i den forbindelse lite aktuelt å foreslå innstramminger i adgangen til å få tilleggspensjon for unge uføre under opphold i Norge. Dette gjelder også i "innflyttertilfellene", der det i stor utstrekning bare blir aktuelt med større eller mindre delpensjoner fastsatt etter de generelle reglene om avkorting på grunn av utenlandsopphold i yrkesaktiv alder (jf. eksemplet ovenfor).
Departementet har derimot kommet til at tilleggspensjon til unge uføre ikke bør gis etter flytting. Som nevnt er ordningen nært knyttet til Norge og norske samfunnsforhold og gir uttrykk for et samfunnsansvar overfor dem som har hatt liten eller ingen mulighet til å opptjene rettigheter på vanlig måte. Ved utflytting forsvinner den direkte tilknytningen til Norge og norsk samfunnsliv, og de forpliktelser overfor samfunnet som knytter seg til opphold her, opphører. Blant annet gjelder dette plikten til å betale skatt og trygdeavgift av inntekt.
For ordens skyld bemerkes at forslaget ikke vil hindre enhver utbetaling av denne tilleggspensjonen i utlandet. En rekke utenlandsopphold er likestilt med opphold i riket. Dette er tilfelle hvor vedkommende opprettholder sitt fulle medlemskap i folketrygden, enten som direkte følge av bestemmelsene i folketrygdloven § 1-2 eller etter søknad om frivillig medlemskap etter loven § 1-4. En annen viktig gruppe hvor ytelser fortsatt vil bli gitt, er tilfellene hvor pensjonisten oppholder seg i Norge i en så stor del av året at vedkommende er å anse som bosatt."
I Innst. O. nr. 9 (1992-93) fikk forslaget tilslutning i sosialkomiteen, med unntak av Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer. Til nærmere belysning av bakgrunnen for eksportforbudet vedlegges kopi av de aktuelle avsnittene i proposisjonen og innstillingen.
Som det vil gå fram, la man avgjørende vekt på at den garanterte tilleggspensjonen ble innført med sikte på Norge og norske forhold og gis uten krav om opptjening i form av arbeidsinntekt. Tilgangen til ytelsen er enkel, i den forstand at det ikke stilles strenge krav om botid mv. for å få den. Ett års medlemskap i folketrygden er nok, dette selv om man er ufør ved ankomsten til Norge. Kravet om tre års medlemskap i folketrygden fram til uførheten gjelder ikke i disse tilfellene. Det er derfor ikke vanskelig å se at man vil skape en svært gunstig ordning dersom man skulle få med seg denne ytelsen etter flytting til utlandet. På grunn av likebehandlingskrav og regler om likestilling av trygdeperioder i avtaleland etter internasjonale trygdeavtaler og konvensjoner, vil det ikke være mulig å forbeholde den garanterte tilleggspensjonen for "norske" tilfeller gjennom krav om botid av en viss lengde e.l.
Til ytterligere belysning av spørsmålet nevner jeg at den garanterte tilleggspensjonen er unntatt fra eksport også etter våre trygdeavtaler, som ellers inneholder krav om at avtalelandenes territorier skal være likestilt når det gjelder utbetaling av ytelser. Ingen av avtalelandene har funnet grunn til å motsette seg et eksportforbud. Heller ikke EØS-avtalen gir grunnlag for eksport av den garanterte tilleggspensjonen, som er inntatt i det såkalte vedlegg IIa som en ytelse i grenselandet mellom trygd og sosialhjelp.
Etter min oppfatning kan det anføres gode grunner for å beholde den ordning som ble etablert etter forslaget i Ot.prp. nr. 99 (1991-92), dvs. at man har en enkel tilgang til den garanterte tilleggspensjonen for personer som er bosatt i Norge, men at man stopper ytelsen når den unge uføre flytter til utlandet. Alle forhold tatt i betraktning, synes dette å gi de mest balanserte resultatene. Jeg kan imidlertid forstå at det oppleves som urimelig å miste en ytelse man har hatt når man flytter fra Norge, og på denne bakgrunn vil jeg be Arbeids- og velferdsetaten om en oversikt over hvor mange tilfeller dette kan gjelde, og om de har registrert dette som et omfattende problem.