Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:16 (2006-2007)
Innlevert: 03.10.2006
Sendt: 04.10.2006
Besvart: 06.10.2006 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Landbruksministeren har på møter i Østerdalen gitt klare anbefalinger om at kommunene må stramme inn sin praktisering av boplikt i forbindelse med konsesjonssaker.
Kan landbruksministeren fremlegge dokumentasjon på at dette er et virkemiddel som fungerer i forhold til målsettingen om å sikre bosetting i distriktene og bidra til et vitalt og aktivt Distrikts-Norge?

Begrunnelse

Det er annen næringsutvikling enn drift av landbrukseiendommer som er avgjørende for bosettingen i Distrikts-Norge. Stadig flere bruk kan ikke gi et tilfredsstillende utkomme for driver, og man blir avhengig av å hente inntekt utenfor bruket for å kunne bo der. Dette blir svært synlig ved generasjonsskifter. Yngre mennesker ønsker ikke å flytte tilbake dersom de ikke finner annet arbeid.
Boplikt i en slik situasjon har en rekke negative effekter. I mangel av potensiell interesse for å overta vil generasjonsskiftet utsettes, investeringer og vedlikeholdet reduseres og forfallet forsterkes. Det skapes ikke aktivitet. At landbruksministeren velger å forsterke en politikk som siden den ble innført i 1974 har vist seg ikke å ha noen virkning i forhold til sin målsetting, vitner om liten evne til å realitetsorientere politikken og virkemidlene på det felt han bestyrer.
Samtidig ser vi stadige eksempler på at folk må si opp sin jobb i en del av landet for å flytte til en eiendom de har arvet med boplikt i et distrikt der det ikke finnes tilsvarende mulighet for relevant arbeid. Dermed er resultatet i realiteten at eier er tvunget til å selge. Når landbruksministerens partifelle og regjeringskollega, kommunalminister Åslaug Haga, skriver i sin distriktsmelding at "folk må få bo der de ønsker", blir dette forvirrende. Landbruksministeren og kommunalministeren bør kanskje avholde en konferanse der de bestemmer seg for om det er boplikt eller bolyst som skal være fundamentet for Distrikts-Norge.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Det er forsket mye på hvilke faktorer som gjør at folk bosetter seg der de gjør. Det er ikke tvilsomt at helt sentrale årsaksfaktorer er demografiske forhold, dvs. antall barnefødsler, død, flytting, alders- og kjønnsfordeling. Videre er muligheten for å skaffe seg et levebrød sentral. Det samme gjelder faktorer som kultur og tilhørighet.

Utviklingstrekkene gjennom de senere årene og hva som begrunner utviklingen er bl.a. omtalt i vedlegg 1 i St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet. Om distrikts- og regionalpolitikken som Regjeringen la fram for Stortinget i vår. Beskrivelsen i vedlegget bygger på en rekke utredninger (Fotnote 1). I gjennomgangen er det vist til at "Den sterkaste enkeltfaktoren for å bli buande i heimkommunen er overtaking av eller tilgang til næringseigedom. Dette forklarar også skilnaden mellom kjønna i ungdomsflytting, det vil seie at unge menn i større grad enn unge kvinner har tilgang til næringseigedom". Den neste faktoren som i praksis begrunner tilbakeflytting har vist seg å være gode bomiljø og bostandard. Dette går bl.a. fram av en spørreundersøkelse (Orderud 2002) der folk i periferikommuner ble spurt om hva som er viktig for bosetting hvis jobbtilbudet er likt. Bomiljø og bostandard kom øverst på lista, deretter kom venner og slekt, natur- og friluftsliv samt avstand til hjemstedet.

Regjeringen har som mål at hele landet skal tas i bruk for å sikre innbyggerne velferd og livskvalitet og vil øke verdiskapingen i distriktene. For å nå disse målene må menneskelige, økonomiske og arealmessige ressurser tas i bruk på en bedre måte enn i dag. Landbrukseiendommene og ressursene på dem er grunnleggende for verdiskaping, og det må legges opp til en politikk som gjør at eiendommene kan tas i bruk i større grad enn tidligere både til næringsvirksomhet og bolig. Virkemiddelbruken må i en helhetlig sammenheng støtte opp under det tradisjonelle familielandbruket samtidig som en legger til rette for dem som vil utnytte eiendommen med ny næring og for dem som bare vil bo på et gårdsbruk, men som henter inntekta si fra annen virksomhet. Det er dermed viktig å legge til rette for at de som vil ta eiendommen i bruk til verdiskaping får slippe til. I områder der dette ikke er mulig, er mange landbrukseiendommer likevel attraktive boplasser der bygningene kan tas i bruk til rene boligformål hvor arealene samtidig blir drevet. En politikk som legger til rette for utnytting i tråd med dette, innebærer at en ikke kan se på eiendommen isolert som et omsettelig investeringsobjekt for private. Det er nødvendig å knytte ansvar til det å eie landbrukseiendom, og virkemidlene, herunder reglene om boplikt, må brukes på en måte som gir eieren et tydelig signal om hvordan eiendommen ut fra samfunnets behov bør brukes.

Det finnes ca. 180 000 landbrukseiendommer. Cirka 125 000 av disse er uten egen aktiv jordbruksdrift, men med bygningsmasse. Mange av disse eiendommene finner vi i områder med spredt bosetting. I 2000 ble det kartlagt 46 000 landbrukseiendom med bygninger, men uten fast bosetting. Disse eiendommene har et betydelig bosettingspotensial, særlig i områder med lave folketall. Samtidig tyder en MMI-undersøkelse (Fotnote 2) på at ca. 200 000 mennesker ønsker å bosette seg på gård/småbruk.

I distriktene har det over mange år vært et problem at attraktive landbrukseiendommer ikke kommer på salg. Når det samtidig er så mange som ønsker å bosette seg på gård/småbruk, er dette en uheldig utvikling som hindrer at ressursene på landbrukseiendommen blir tatt i bruk på en måte som særlig distriktene er tjent med. Etter min mening er kommunenes praksis når det søkes dispensasjon fra boplikten viktig i denne sammenhengen. Gis fritak i omfattende grad, vil signalene til den som overtar landbrukseiendom ikke være tydelige nok, og kommunen legger til rette for en utvikling hvor landbrukseiendommen kan overtas av mennesker som ikke ønsker å ta eiendommen i bruk verken i næringsøyemed eller til bolig, og som samtidig holder andre interesserte utenfor. En slik utvikling er ikke i samsvar med regjeringens mål.

Jeg har satt i gang en kartlegging av kommunenes praksis i saker som gjelder priskontroll etter konsesjonsloven og saker som gjelder dispensasjon fra boplikten på landbrukseiendom. Kartlegging og vurderingene knyttet til virkningene av regelverket vil danne grunnlag for eventuelle tiltak slik at disse virkemidlene blir mer målrettet enn i dag.

Fotnote 1:

Sørlie, notat om bomotiv og flytting, NIBR 2005, Effektutvalet NOU 2004:2, Distriktskommisjonen NOU 2004:19, Regionenes tilstand, ØF-rapport nr. 07/2004, og beskrivelsen i St.meld. nr. 25 (2004-2005) Om regionalpolitikken fra regjeringa Bondevik II våren 2005.

Fotnote 2:

Norsk Monitor 2005/2006. Tallet er en utregning basert på svar fra et landsrepresentativt utvalg på 3 849 personer over 15 år.