Skriftlig spørsmål fra Karin Yrvin (A) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:63 (2006-2007)
Innlevert: 16.10.2006
Sendt: 18.10.2006
Rette vedkommende: Barne- og likestillingsministeren
Besvart: 25.10.2006 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Karin Yrvin (A)

Spørsmål

Karin Yrvin (A): Hva vil statsråden gjøre for å sikre likebehandling ved adopsjonssøknader uavhengig av bosted, og hvordan sikre at saksbehandlingstiden ved adopsjonssøknader går ned, og vil det være aktuelt for statsråden å innføre en maksimalgrense for hvor lang tid en adopsjonsprosess kan ta fra norske myndigheters side?

Begrunnelse

Når en ønsker å adoptere barn, sendes to søknader; én til adopsjonsorganisasjonen, og én til norske myndigheter ved hjemkommunens (eller bydelens) barnevern. Saksbehandlingen i kommunen består av utredning i form av en sosialrapport med vurdering. Når sosialrapporten er ferdig, sendes den med søknaden og all dokumentasjon til det statlige barnevernet; Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), i den regionen foreldrene tilhører. Bufetat er organisert i 5 regioner med samme geografiske inndeling som helseregionene. Saksbehandlingstiden i regionkontorene vil variere. Kommunene har svært ulik saksbehandlingstid, fra noen måneder til over 1 år etter mottatt søknad. Adopsjonsorganisasjonen forbereder deretter søknadene for utenlandsforsendelse, og fungerer som kontaktleddet til institusjoner og myndigheter i det enkelte samarbeidsland. Etter at søknaden er sendt fra Norge, vil den bli vurdert og saksbehandlet i samarbeidslandet. Saksbehandlingstiden varierer fra sak til sak, og fra land til land, men har de senere årene vært godt over 1 år i gjennomsnitt.
Som statsråden vil se ut fra dette, vil saksbehandlingstiden for søknad om adopsjon variere kraftig fra hvor i landet de kommende foreldre er bosatt. Dessuten vil den i mange tilfeller være uforholdsmessig lang.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Spørsmålet ble overført fra kommunal- og regionalministeren.

Som barne- og likestillingsminister er jeg opptatt av at forvaltningens behandling av adopsjonssaker skal foregå på en god og betryggende måte. Dette gjelder både ved adopsjon av et utenlandsk barn og ved adopsjon av et norsk barn. Kravet til effektivitet og partenes behov for rettssikkerhet skal ivaretas. Jeg ser på adopsjon som en god og likeverdig måte å danne familie på. Selv om hensynet til hva som er best for barnet er det sentrale i alle adopsjonssaker, er jeg opptatt av at søkerne blir godt tatt vare på i søknadsprosessen.

Jeg vil generelt fremheve at gjennom FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, har norske myndigheter forpliktet seg til å sikre at adopsjon skjer med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Et viktig formål ved utenlandsadopsjonene er å hindre at det forekommer bortføring av og handel med barn.

Departementet har i de senere årene vært opptatt av å få relevant regelverk på plass. Dette har blant annet resultert i et nytt kapittel i adopsjonsloven om adopsjonsformidlingen av innenlands- og utenlandsadopsjoner. En viktig endring i denne forbindelse var innføring av en lovpålagt plikt for kommunene til å utrede adoptivsøkerne. Retningslinjer for behandling av søknad om utenlands- og innenlandsadopsjon er utarbeidet. Departementet har også utgitt en veiledning for kommunene om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon. Ved utarbeidelse av retningslinjer og veileder, har departementet lagt vekt på å forenkle og tydeliggjøre saksbehandlingen, blant annet med tanke på å forhindre unødvendig lang saksbehandlingstid. Det er nylig også foretatt en endring i retningslinjene som gjelder stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. I disse sakene, som gjelder adopsjon av et nyfødt barn, der barnet er planlagt i familien og det ikke har vært mulig å fastsette farskapet, skal det foretas en enklere og dermed raskere behandling. I forbindelse med innarbeidingen av FNs barnekonvensjon i norsk rett, ble det inntatt en bestemmelse i adopsjonsloven om barns rett til å få uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjon. Kommunen fikk samtidig en lovpålagt plikt til å bistå adopsjonsmyndigheten med å opplyse adopsjonssaken.

For å sikre adoptivbarnets grunnleggende interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt hjem, må myndighetene foreta en grundig og konkret behandling av hver enkelt søknad. Adopsjon er svært inngripende for dem den gjelder, og et adopsjonsforhold kan ikke oppheves. Det er derfor svært viktig at biologiske foreldre, søkere og når barnet er gammelt nok, også barnet selv, gis anledning til å tenke nøye igjennom spørsmålet om adopsjon. På denne bakgrunn må myndighetene få brakt på det rene hvor veloverveid og begrunnet søknaden om adopsjon og eventuelle erklæringer fra biologiske foreldre og barnet, er.

Når det gjelder kommunene, bistår de adopsjonsmyndigheten i å opplyse søknaden om adopsjon. Kommunens utredning, både ved innenlandsadopsjon og ved utenlandsadopsjon, danner et svært viktig, og ofte et avgjørende, grunnlag for adopsjonsmyndighetens vurdering av om søknaden skal innvilges eller ikke. Ved utenlandsadopsjon skal kommunens sosialrapport i tillegg være egnet til bruk for opprinnelseslandets myndigheter i deres behandling av adopsjonssaken. Selv om kommunene har en lovpålagt plikt til å utrede adoptivsøkere og for øvrig bistå i opplysningen av saken, har ikke departementet mulighet til å instruere kommunene i forbindelse med deres behandling av saken. Kommunene må imidlertid også i disse sakene følge alminnelige regler om saksbehandlingen i forvaltningsloven. Det er imidlertid en kjensgjerning at kommunene ofte står ovenfor vanskelige prioriteringer. Jeg legger til grunn at kommunene gir arbeidet med sosialrapporter nødvendig prioritet, og jeg vil også drøfte spørsmålet med KS.

Ny organisering for behandling av søknad om adopsjon har ført til en tettere kontakt mellom adopsjonsmyndighetene og kommunene. Det er regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (regionene i Bufetat) som behandler søknad om adopsjon i førsteinstans. Det er også de som driver aktivt informasjons- og opplæringsarbeid om adopsjon overfor ansatte i kommunene. Dette arbeidet får betydning for kvaliteten på kommunens utredninger av søkerne, og vil også kunne bidra til raskere saksbehandlingstid.

Regionene i Bufetat har en generell målsetting om at søknad om adopsjon skal behandles innen tre måneder. Den samme målsettingen har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som er klageinstans i sakene. Søknad om adopsjon av et utenlandsk barn der søkerne har adoptert tidligere, skal behandles i regionene og i direktoratet i løpet av en måned. Jeg legger imidlertid til grunn at målet om effektiv saksbehandlingstid alltid må ses i sammenheng med kravet om å få saken så godt opplyst som mulig. I saker der det er nødvendig å innhente ytterligere dokumentasjon, vil saksbehandlingstiden kunne bli lengre enn de fastsatte mål.

Ut ifra det ovennevnte mener jeg det ikke er mulig å innføre en maksimalgrense for hvor lang tid en adopsjonsprosess kan ta fra norske myndigheters side. Jeg vil imidlertid understreke at departementet følger nøye med i hva saksbehandlingstiden er til enhver tid, både i regionene og i Bufdir.

Som ledd i å sikre enhetlig praksis har Bufdir jevnlige fellesmøter med alle de fem regionene i Bufetat. Generelle problemstillinger knyttet til behandlingen av søknad om adopsjon blir der tatt opp. Bufdir gir også alle regionene informasjon om avgjørelsene direktoratet treffer som klageinstans.

Jeg vil også vise til at adopsjonsforberedende kurs nylig er igangsatt. Kursene har som mål å gi god og balansert informasjon til søkerne om adopsjon. Kursene vil på sikt avhjelpe kommunene og adopsjonsmyndighetene fra deres ansvar om å gi informasjon til søkerne om adopsjon. Også dette vil etter min mening kunne bidra til en raskere behandling og dermed kortere saksbehandlingstid i kommunene og i regionene i Bufetat.