Karin Yrvin (A): Hva vil statsråden gjøre for å sikre likebehandling ved adopsjonssøknader uavhengig av bosted, og hvordan sikre at saksbehandlingstiden ved adopsjonssøknader går ned, og vil det være aktuelt for statsråden å innføre en maksimalgrense for hvor lang tid en adopsjonsprosess kan ta fra norske myndigheters side?
Begrunnelse
Når en ønsker å adoptere barn, sendes to søknader; én til adopsjonsorganisasjonen, og én til norske myndigheter ved hjemkommunens (eller bydelens) barnevern. Saksbehandlingen i kommunen består av utredning i form av en sosialrapport med vurdering. Når sosialrapporten er ferdig, sendes den med søknaden og all dokumentasjon til det statlige barnevernet; Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), i den regionen foreldrene tilhører. Bufetat er organisert i 5 regioner med samme geografiske inndeling som helseregionene. Saksbehandlingstiden i regionkontorene vil variere. Kommunene har svært ulik saksbehandlingstid, fra noen måneder til over 1 år etter mottatt søknad. Adopsjonsorganisasjonen forbereder deretter søknadene for utenlandsforsendelse, og fungerer som kontaktleddet til institusjoner og myndigheter i det enkelte samarbeidsland. Etter at søknaden er sendt fra Norge, vil den bli vurdert og saksbehandlet i samarbeidslandet. Saksbehandlingstiden varierer fra sak til sak, og fra land til land, men har de senere årene vært godt over 1 år i gjennomsnitt.
Som statsråden vil se ut fra dette, vil saksbehandlingstiden for søknad om adopsjon variere kraftig fra hvor i landet de kommende foreldre er bosatt. Dessuten vil den i mange tilfeller være uforholdsmessig lang.