Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:104 (2006-2007)
Innlevert: 25.10.2006
Sendt: 26.10.2006
Besvart: 02.11.2006 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): Atomvåpentesten 9. oktober 2006 er et stort skritt i gal retning for Nord-Korea og for hele verden. I 1996 avga Den internasjonale domstolen i Haag en enstemmig erklæring om at det i henhold til folkeretten er plikt til full atomvåpennedrustning under effektiv internasjonal kontroll. Internasjonale reaksjoner på testen i Nord-Korea er et varsel til alle aspirerende atomstater om farene forbundet med å bli en atommakt. Frivillige organisasjoner i Norge og flere andre land har startet kampanjer for en atomvåpenkonvensjon på linje med konvensjonene mot andre masseødeleggelsesvåpen. Saken støttes også av The Weapons of Mass Destruction Commission 2006 (Blix-kommisjonen).
Hva kan Norge bidra med for å sette arbeidet med en konvensjon mot atomvåpen på dagsordenen i FN og andre internasjonale fora?

Begrunnelse

Atomvåpentesten 9. oktober 2006 i Nord-Korea og Iran, som trolig forsøker å skaffe seg atomvåpen, har brakt atomnedrustning langt opp på den internasjonale dagsordenen. Dette skjer samtidig med at Ikke-spredningsavtalen er i ferd med å svekkes betydelig. De fem atomvåpenmaktene som er tilsluttet avtalen, moderniserer nå sine atomvåpen. Nord-Korea har trukket seg fra avtalen og har utviklet atomvåpen. Atomvåpenmaktene India, Pakistan og Israel har nektet å slutte seg til. USA har inngått en bilateral atomsamarbeidsavtale med India som bryter med avtalen.
Faren for at atomvåpen kan bli brukt, med hensikt eller ved uhell, er reell. Midt-Østen og Nordøst-Asia er eksempler på konfliktområder der atomvåpen kan komme til anvendelse. Det eksisterer fortsatt ca. 30 000 atomvåpen og flere tusen av disse er i alarmberedskap. Enkelte atomvåpenmakter har skjerpet sine strategier og åpner for forkjøpsangrep med atomvåpen. Sist ut i så måte er Frankrike. Atomvåpenstatene forsvarer sin maktposisjon med at bare de og ingen andre har lov til å ha atomvåpen. Faren forbundet med en slik linje er i dag innlysende. Så lenge noen har atomvåpen, prøver andre å skaffe seg slike.
I et internasjonalt klima preget av fortsatt rivalisering og manglende tillit får terrorister økte muligheter til å anskaffe seg atomvåpen.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Nord-Koreas kjernefysiske prøvesprengning var et alvorlig skritt i gal retning. Landets kjernevåpenprogram utgjør ikke bare en trussel mot den regionale stabiliteten i Nordøst-Asia, men også en alvorlig utfordring for hele det globale kjernefysiske nedrustnings- og ikke-spredningsregimet.

Prøvesprengningen illustrerer at Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) er utsatt for alvorlige belastninger. Den har i over 35 år spilt en viktig rolle for den globale sikkerheten ved å hindre at flere land har skaffet seg kjernevåpen. Vi må nå slå ring om og ytterligere styrke denne avtalen.

Gjennom NPT har kjernevåpenstatene påtatt seg klare nedrustningsforpliktelser, og målet er en verden fri for kjernevåpen.

Det er en utbredt oppfatning at kjernevåpenstatene ikke gjør nok for å gjennomføre sine nedrustningsforpliktelser. Likevel er jeg i sterkt tvil om at arbeidet med en konvensjon om forbud mot kjernevåpen vil gjøre situasjonen lettere.

Snarere frykter jeg at flere land vil konkludere med at NPT ikke lenger har samme relevans, og dette kan lede til økt spredning. Videre tror jeg ikke at en slik konvensjon i dag vil motivere kjernevåpenstatene til fornyet nedrustningsinnsats. Det er heller mer sannsynlig at disse statene ikke vil delta i slike nye forhandlinger.

Norge har og vil fortsette å bidra til fremgang i nedrustningsarbeidet. Det er maktpåliggende å få Prøvestansavtalen til å tre i kraft. Før dette skjer, må vi hindre nye kjernefysiske prøver.

Vi må få i gang forhandlinger om en avtale som forbyr produksjon av spaltbart materiale for våpenformål. Selv om flere kjernevåpenmakter har erklært at de ikke lenger har slik produksjon, må disse bindes opp i folkerettslig bindende avtaler.

For det tredje er det nødvendig å komme videre med nedbyggingen av de kjernefysiske arsenalene. Siden den kalde krigens slutt har det vært gjort omfattende kutt, men det er ikke akseptabelt at det fortsatt eksisterer nær 30 000 atomstridshoder i verden.

Norge legger vekt på at USA og Russland skal lede an i dette arbeidet, og fra norsk side bidrar vi økonomisk i opphugging av russiske atomubåter.

La meg også forsikre om at Norge fortsatt vil arbeide for å minske betydningen av kjernevåpen i sikkerhetspolitikken. Vi må redusere dette våpenets attraksjonsverdi. Dette må kombineres med et krafttak for å få på plass regionale kjernevåpenfrie soner som garanteres av kjernevåpenstatene. Dermed vil stadig flere land oppnå garantier mot bruk eller trusler om å bli utsatt for kjernevåpen.

I dag er det av stor betydning at det ikke skapes inntrykk av at NPT er såpass svekket at forpliktelsene ikke lenger gjelder i samme grad.

Derfor vil Regjeringen holde fast ved NPT som hovedsporet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning.

Vi trenger her en bred og omfattende tilnærming hvor nedrustning og ikke-spredning gjensidig forsterker hverandre. Blix-kommisjonen har en konvensjon mot kjernevåpen som en langsiktig målsetting.

Regjeringen deler denne, men - i likhet med Blix - ser vi det som avgjørende først å styrke NPT, og hindre at sivil bruk kjerneteknologi avledes til militære formål, samt å komme videre i nedrustningsarbeidet.