Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:112 (2006-2007)
Innlevert: 27.10.2006
Sendt: 30.10.2006
Besvart: 07.11.2006 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Er statsråden kjent med at regelverket praktiseres så forskjellig som det her vises til, og kan statsråden slå seg til ro med at tilstandene fremover fortsetter på samme måte?

Begrunnelse

Undertegnede er fra flere hold blitt gjort oppmerksom på at praksisen ved tildeling eller avslag på søknad om parkeringstillatelse varierer sterkt fra kommune til kommune. Variasjonene kan slå ut med den følge at en tilstand som berettiger tillatelse i en kommune, ikke gir grunnlag for tillatelse i andre. Jeg viser også til flere presseoppslag som belyser og understreker akkurat dette. Sett under ett oppleves praksisen som vilkårlig, og søkere har liten forståelse for slike tilstander fra offentlige instanser som skal forvalte et regelverk med stor betydning for søkerens muligheter til å bevege seg i nærmiljøet.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Det er særlig personer som ikke kan gå eller som har store vansker med å bevege seg over noen lengde, og som i tillegg har et særlig behov for parkeringslettelser, som kan få utstedt parkeringstillatelse for forflytningshemmede, jf. forskrift 15. mars 1994 nr. 222.
Parkeringstillatelsen utstedes av kommunen der vedkommende bor, og gir også enkelte andre rettigheter for innehaveren, som rett til fri passering i bomringer og fritak for piggdekkavgift.
Siden søkeren i tillegg til å ha bevegelsesvansker også må ha et særskilt behov for parkeringslettelser, vil det kunne være riktig at personer med samme reduserte bevegelighet behandles forskjellig. For å bidra til ensartet praksis i kommunene er det imidlertid utarbeidet retningslinjer til forskriften, og disse er sendt alle landets kommuner. Det viser seg dessverre likevel at forskriften praktiseres noe ulikt i kommunene.
Variasjonene i praksis kan til dels ha sammenheng med at myndigheten til å utstede tillatelser lokalt er lagt til forskjellige organer, og presset på tilrettelagte plasser varierer fra kommune til kommune.
Det ble i april 2006 lagt frem en rapport fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe som har foretatt en gjennomgang av offentlig og privat avgiftsparkering. Både Norges Handikapforbund, Forflytningshemmedes Fellesorganisasjon og parkeringsnæringen har vært representert i gruppen. Som del av et foreslått ensartet regelverk for offentlige og private parkeringstilbydere tilrår arbeidsgruppen en rekke endringer som vil gi gjennomgående og harmoniserte rettigheter for forflytningshemmede. I tilknytning til dette foreslås det etter anmodning blant annet fra de funksjonshemmedes organisasjoner også en full gjennomgang av forskrift om parkering for forflytningshemmede. Særlige vurderingstemaer vil da blant annet være tiltak for å sikre lik praktisering av regelverket. Rapporten har vært på høring, og er nå til oppsummering og ytterligere vurdering i departementet. Jeg vil være spesielt oppmerksom på den problemstillingen representanten har tatt opp i den videre oppfølgingen av rapporten.