Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:130 (2006-2007)
Innlevert: 31.10.2006
Sendt: 01.11.2006
Besvart: 09.11.2006 av kommunal- og regionalminister Åslaug Haga

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): I Soria Moria-erklæringen og i St.meld. nr. 21 (2005-2006) står det at Regjeringen har som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Bosettingsmålet kan imidlertid tolkes på flere ulike måter.
Kan statsråden utdype hva Regjeringen konkret mener med dette, og avhengig av denne konkretiseringen også si noe om hva som eventuelt taler imot å opprettholde bosettingsmønsteret slik det er i dag?

Begrunnelse

Målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret har lange tradisjoner i norsk politikk, og vi finner igjen akkurat de samme formuleringene i blant annet St.meld. nr. 34 (2000-2001) og St.meld. nr. 31 (1996-97). Faktisk har det å opprettholde bosettingsmønsteret vært et mål i hele etterkrigstiden. Tidligere lå det i dette begrepet at man ønsket å opprettholde spredt bosetting, og det meste av norsk distriktspolitikk har historisk sett gått ut på å hindre sentralisering innad i den enkelte landsdel. Unntaket fra denne hovedregelen har vært differensiert arbeidsgiveravgift og Nord-Norge-tilskudd, jf. skriftlig spørsmål nr. 814 (2005-2006). Nå er det mer uklart hva Regjeringen egentlig mener.
Jeg har inntrykk av at Regjeringen er på glid mot en politikk der man går bort fra politikken om spredt bosetting, og der man isteden fokuserer på å opprettholde folketallet innad i regionene (i hovedsak bo- og arbeidsmarkedsregioner). Dette skyldes blant annet at det i St.meld. nr. 21 står følgende under Utfordring nr. 5: Små og mellomstore byer som attraktive alternativer til de største byene: "Små og mellomstore byområde er viktige for å ta vare på hovudtrekka i busetnadsmønsteret, både i seg sjølv og gjennom rolla dei spelar for omlandet som regionsenter for spesialiserte tenester, utdanningstilbod og kompetansemiljø."
Når Regjeringen skriver at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes finnes det mange ulike måter å tolke dette på. Noen av alternativene til hvordan dette skal tolkes kan for eksempel være 1. at hver enkelt kvadratkilometer i vårt langstrakte land skal ha den samme befolkningsandelen i fremtiden som i dag, 2. at hver enkelt kommunes andel av den norske befolkning skal holdes konstant, 3. at fordelingen av befolkningen mellom de ulike landsdelene holdes konstant, 4. at befolkningsfordelingen mellom by og land holdes konstant, eller 5. at andelen av befolkningen som bor i hovedstadsområdet skal holdes konstant. Uansett hvilket kvantifiserbare mål Regjeringen har valgt vil man i ettertid kunne måle om tiltakene i den brede og smale distriktspolitikken har fungert etter målsettingen. Hvis det ikke finnes klare målbare kvantitative målsettinger, vil satsingen neppe kunne taes særlig seriøst.
Jeg ser frem til en klargjøring av dette viktige spørsmålet.

Åslaug Haga (Sp)

Svar

Åslaug Haga: Regjeringen fører en aktiv politikk på et bredt spekter av politikkområder for å legge til rette for at folk skal ha frihet til å kunne bosette seg der de ønsker. Regjeringen mener dette vil være et avgjørende bidrag til å redusere sentraliseringen og dermed for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Regjeringen eller Stortinget verken kan eller bør vedta hvor folk skal bo. Det er bare gjennom å gjøre friheten i bosettingsvalg reell på steder som i dag opplever stagnasjon eller tilbakegang i folketall at sentraliseringen kan reverseres og bosettingsmålet nås.

Vi har de siste tiårene opplevd sentralisering av befolkningen både innad i fylker og landsdeler og i landet som helhet. Dette til tross for at en rekke meningsmålinger viser at folk har mer balanserte bosettingsønsker, og til tross for at skiftende regjeringer og storting har stilt seg bak målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Dette indikerer at den politiske innsatsen ikke har vært sterk nok til å møte utfordringene som følger av endringer i næringsstruktur og arbeidsmarked, og endringer i befolkningens forventninger til bosted.

Ungdomsflytting og utjevning av fødselsmønsteret har ført til at andelen fødte pr. kvinne nå er lik i større byområder som på mindre steder, samtidig som det bor relativt flere eldre utenfor større byområder. Flere steder vil derfor oppleve nedgang i folketall selv uten flytting. Folketallet kan derfor gå ned eller forbli uendra enkelte steder, selv med en aktiv offentlig politikk som skal legge til rette for frihet i valg av bosetting på mindre steder.

Regjeringen har derfor ikke funnet det riktig å kvantifisere bosettingsmålet, men bruke flere ulike framgangsmåter for å vurdere i hvilken grad målet blir oppnådd. Vi kan ikke legge til grunn at bosettingsmønsteret framover skal se ut akkurat som det er i dag, i alle år framover. Det er de enkelte personer og familiers flyttevalg som bestemmer dette, samt hvordan lokale krefter utnytter de mulighetene som finnes lokalt. Det er imidlertid avgjørende at storsamfunnet legger til rette for at flyttevalg er reelle og for at lokale krefter har rammevilkår for å utvikle sine samfunn.

Ingen skal være i tvil om at Regjeringen ønsker en utvikling der de mange småstedene rundt om i landet blomstrer, og at folk skal kunne velge om de vil bo i bygder, sentra og småbyer eller i større byer. For at dette skal være reelt bidrar Regjeringen til å utjamne de regionale forskjellene slik at bygdene og småstedene kan bli reelle alternativ. Det viser bl.a. den sterke satsingen på kommuneøkonomi der små kommuner kommer relativt bra ut, gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift, sterk satsing på samferdsel, en aktiv landbrukspolitikk og en styrking av de distriktspolitiske virkemidlene.