Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:149 (2006-2007)
Innlevert: 03.11.2006
Sendt: 06.11.2006
Besvart: 13.11.2006 av utviklingsminister Erik Solheim

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): Kan utviklingsministeren konkretisere sin politikk for godt styresett og mot korrupsjon, og kan han peke på hvilke områder det er sammenfall med og hvordan den skiller seg fra den som føres i Verdensbanken?

Begrunnelse

Utviklingsministeren har ved flere anledninger tatt til orde for å styrke godt styresett i land som deltar i norsk utviklingssamarbeid. Han har bl.a. fremholdt at Norge skal legge seg på en linje med "nulltoleranse". Den nye lederen for Verdensbanken, Paul Wolfowitz, har gjort fremme av godt styresett og antikorrupsjonstiltak til ett av Verdensbankens mest prioriterte arbeidsområder. Under Wolfowitz´ ledelse har det vært en betydelig økning i antall utbetalinger som holdes tilbake på bakgrunn av mistanke om korrupsjon.
"Godt styresett" kan defineres på en rekke forskjellige måter, og man kan hevde at selve definisjonen av "godt styresett" er et politisk spørsmål. Donorer bør derfor være noe tilbakeholdne med å bruke én definisjon som en generell standard. I Verdensbankens indikatorer for godt styresett vektlegges for eksempel internasjonal handel og gode rammevilkår for næringslivet sterkt, mens fordeling og sikkerhet for de fattigste bare berøres indirekte. Sivile og politiske rettigheter vektlegges, mens økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter nesten ikke berøres. Verdensbankens virksomhet kan også hevdes å undergrave godt styresett på noen områder, for eksempel ved å organisere prosesser (som i utviklingen av "Poverty Reduction Strategy Papers") der donorer og kreditorer ser ut til å ha en sterkere formell og reell direkte innflytelse enn landets parlament.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Kampen mot korrupsjon er et helt sentralt element i arbeidet for godt styresett. Innenfor utviklingssamarbeidet er det beste bidraget til langsiktig utvikling å sørge for at bistandsmidler blir brukt mest mulig effektivt, og at pengene kommer frem dit de skal.
Regjeringen styrker derfor innsatsen for godt styresett, og bekjempelse av korrupsjon har en viktig plass i dette arbeidet. De økte ressursene vil gå til blant annet statsbygging, styrking av offentlig sektor og korrupsjonsbekjempelse. Norge har særlig kompetanse og erfaring på energiområdet, og vil derfor bidra aktivt for å styrke styresett i enkelte ressursrike land for å sikre at energiinntekter kommer landenes befolkning til gode. Her samarbeider vi tett med Verdensbanken. Gjennom budsjettstøtte til enkelte land bidrar Norge også til å styrke landenes styresett og offentlig sektor. Land som har kommet ut av konflikt, men fortsatt er "sårbare", er også et prioritert satsingsområde for Regjeringen.
Jeg er derfor svært positiv til at Verdensbanken også har satt godt styresett og antikorrupsjon høyt på dagsorden, men har samtidig understreket at Verdensbanken ikke må trekke seg helt ut av land med utbredt korrupsjon og dårlig styresett. Selv om korrupsjon og dårlig styresett forekommer i land, må en ikke gi opp, men tvert om søke å samarbeide for å bygge den kapasitet og kompetanse som er nødvendig for å bekjempe korrupsjon og forbedre styresettet.
Ser vi utviklingen av Verdensbankens praksis over tid er det klart at banken i dag legger økt vekt på rollene til det sivile samfunn, en fri presse og parlamenter i bekjempelse av korrupsjon og dårlig styresett. Det er en positiv utvikling som Regjeringen vil bidra til videreføres og ytterligere forsterkes.
Norge arbeider for at de multilaterale finansinstitusjonene, FN og bilaterale givere jobber sammen og koordinerer sin politikk på styresett og antikorrupsjon. En sentral problemstilling i denne sammenheng er implikasjonene av de ulike roller og handlingsrom bilaterale og multilaterale givere har. Bilaterale givere har større muligheter enn Verdensbanken til å stille eksplisitte krav om demokratisk styresett og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i forbindelse med sine låne- og bistandsaktiviteter. Verdensbankens mandat setter grenser for i hvilken grad banken kan stille tilsvarende eksplisitte betingelser knyttet til lån og rådgiving. Skillet mellom ulike typer krav vil i praksis ofte være uklare og i noen tilfeller fiktive, ikke minst gjelder det forsøk på å trekke presise skiller mellom hva som er å anse som henholdsvis økonomiske og politiske betingelser. Grensene som ligger i mandatet hindrer uansett ikke etter min mening at Banken skal og må foreta analyser der konsekvensene av forhold som korrupsjon, dårlig styresett og manglende demokratiske strukturer i et utviklingsland vil inngå som grunnlag for en samlet vurdering for bankens utlån og rådgiving.
Norge har lenge arbeidet for at parlamenter må få en sterkere stemme i utformingen av nasjonale fattigdomsstrategier ("Poverty Reduction Strategy Papers" - PRSPs) og lagt press på Verdensbanken for å følge opp dette i praksis. I 2005 hadde Verdensbanken en gjennomgang av prosessen rundt utformingen av fattigdomsstrategier. En konklusjon fra gjennomgangen var at parlamenter i økende grad har blitt involvert i uformingen av slike strategier. Dette er et positivt utviklingstrekk, men det er fortsatt en betydelig vei å gå. Etter min mening må nasjonalt eierskap, inkludert bred og sterk involvering av parlamenter i både utformingen av og overvåking av gjennomføringen av fattigdomsstrategiene, stå helt sentralt i Verdensbankens politikk, og vi vil fra norsk side arbeide aktivt for fortsatte fremskritt på dette området.