Skriftlig spørsmål fra Jan-Henrik Fredriksen (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:237 (2006-2007)
Innlevert: 23.11.2006
Sendt: 24.11.2006
Rette vedkommende: Arbeids- og inkluderingsministeren
Besvart: 01.12.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Jan-Henrik Fredriksen (FrP)

Spørsmål

Jan-Henrik Fredriksen (FrP): NN ble i fjor rammet av hjerneblødning og er siden blitt pleiet av sin russiske mor i Kirkenes. Moren har søkt og anket avslaget om oppholdstillatelse for å pleie sin datter, men fikk et negativt svar.
Mener utenriksministeren at dette er en human oppførsel av norske myndigheter overfor en familie og en befolkning på begge sider av grensen, hvor godt naboskap og forståelse for hverandres befolkning har vært sentral, og hvor norske myndigheter har brukt millioner på et folk til folk-samarbeid?

Begrunnelse

NN (norsk statsborger) ble i fjor rammet av hjerneblødning og er blitt diagnostisert som en person som trenger heldøgnlig omsorg frem til 2009 (jf. UDIs uttalelser) eller midlertidig ufør fram til 2009. Hennes helsesituasjon er bedret fra i fjor, men ennå gjenstår det tid og pleie.
Hun er blitt passet og stelt av sin søster (norsk statsborger) og sin mor som er russisk statsborger og som har midlertidig oppholdstillatelse i Norge.
Moren har søkt om forlenget oppholdstillatelse for å passe sin datter, men har fått avslag. Hun har klaget på avgjørelsen, men fikk ikke medhold i sin klage og må forlate Norge innen 5. desember d.å.
Moren ser ikke på sin situasjon som en familiegjenforeningssak, men har et sterkt ønske om å bli gitt en mulighet til å kunne passe sin datter til hun er frisk nok til å klare seg selv. Etter den tid ønsker hun å returnere til Murmansk hvor hennes mann bor.

1. Hvis NN, som har et behov for heldøgns omsorg, måtte flytte inn på en kommunal institusjon med de utgifter som dette medfører for kommune og stat, vil dette innlysende bli en merkostnad for det norske samfunnet.
2. Dette er imot familiens ønske hvor moren spesielt har et inderlig ønske om å kunne få lov til å oppholde seg i Norge for å pleie sin egen datter.
3. Står vedtaket til UDI ved lag, så er dette hjerterått overfor en befolkning som bor og lever i et område hvor godt naboskap og forståelse med hverandres befolkning alltid er tillagt stor betydning.
4. Det må kunne finnes en løsning på dette, slik at NN kan bli pleiet og passet av sin egen mor.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Når det er jeg og ikke utenriksministeren som besvarer dette spørsmålet, skyldes dette at beslutninger om hvem som skal gis oppholdstillatelse i Norge tilhører mitt ansvarsområde.

Innledningsvis vil jeg understreke at russiske borgere stiller i en helt spesiell kategori blant de store visumpliktige nasjoner. Visumsøknader fra russiske borgere utgjorde i 2005 ca. en tredjedel av alle visumsøknader som norske utlendingsmyndigheter mottok, og det føres en svært liberal praksis for behandling av søknader om visum fra russiske borgere. I 2005 innvilget norske utenriksstasjoner i Russland 98 pst. av alle visumsøknader som der ble fremmet. Etter min mening viser dette at vi har en visumpraksis som legger til rette for et godt naboskap og en god kontakt mellom folk på begge sider av den norsk-russiske grensen.

Som representanten Fredriksen sikkert er kjent med fremgår det av utlendingslovens bestemmelser at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler og avgjør enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å påvirke UDI og UNEs behandling av enkeltsaker og utfallet av disse. Den konkrete saken som representanten Fredriksen har vist til som begrunnelse for sitt spørsmål kan jeg derfor vanskelig kommentere, utover å vise til de avgjørelser som utlendingsmyndighetene har fattet i saken.

Jeg forstår det slik at saken som representanten Fredriksen har vist til ikke egentlig handler om hvorvidt oppholdstillatelse skal gis for å yte medisinsk bistand, men om å ha en familiær tilstedeværelse i en vanskelig livssituasjon i forbindelse med sykdom. Selv om det er forståelig å ønske familie rundt seg i en slik situasjon, knytter det seg betenkeligheter til å innføre et regelverk som generelt åpner for at personer som ikke får opphold i kraft av de alminnelige familieinnvandringsbestemmelser, likevel skal gis permanent opphold basert på et ønske om pleie av familiemedlemmer. Imidlertid er det viktig å understreke at utlendingsregelverket har en rekke bestemmelser som gir adgang til å få familie i utlandet til Norge, både for kortere og lengre perioder. De ordinære regler om familieinnvandring og bestemmelsene om at eldre foreldre kan gis ni måneders midlertidig oppholdstillatelse i landet for å besøke barn i Norge, er sentrale eksempler på dette. Ny ni måneders tillatelse kan gis etter ett års opphold utenfor landet. I helt spesielle tilfeller kan det også være aktuelt, av hensyn til den sykdomsrammede, å gi permanent oppholdstillatelse til familiemedlemmer på såkalt humanitært grunnlag. I tillegg er det mulig å søke om visum for de mer kortvarige besøk i landet. Totalt sett mener jeg at dette gir gode muligheter for at sykdomsrammede personer i Norge også i perioder kan få hjelp og støtte fra familiemedlemmer.