Skriftlig spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:261 (2006-2007)
Innlevert: 29.11.2006
Sendt: 29.11.2006
Besvart: 08.12.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): En kvinne som er 100 pst. uføretrygdet etter en bilulykke har de siste årene jobbet med psykisk helsevern i en kommune. Inntekten har hele tiden vært under 1 G. Nå har hun fått tilbud om 25 pst. fast stilling, noe som heller ikke vil gi en inntekt på mer enn 1 G. Imidlertid uttaler personalsjefen i kommunen at ingen med 100 pst. uføreytelse kan ansettes fast i kommunen og krever at hun må gå ned til 75 pst. ytelse.
Har kommunen rett til å kreve en slik reduksjon i ytelsen eller nekte å ansette personer med full uføretrygd?

Begrunnelse

De aller fleste politikere er for tiden opptatt av hvordan man kan hjelpe personer som er blitt uføretrygdet, enten midlertidig eller permanent, til å komme tilbake i aktivitet og få bruke sin eventuelle restarbeidsevne. Ifølge regelverket har en uføretrygdet person anledning til å tjene 1 G i tillegg til sin trygdeytelse uten at pensjonsgrunnlaget blir redusert. Det virker besynderlig at en kommune, som kanskje burde gå foran som et godt eksempel på en samfunnsbevisst arbeidsgiver, skal kunne nekte å ansette en person fast fordi vedkommende er 100 pst. uføretrygdet. Det er derfor interessant å få vite om det finnes lover eller regler som pålegger kommunen ikke å ansette uføretrygdede, potensielle arbeidstakere eller om dette er et prinsipp kommunens administrasjon har innført etter eget forgodtbefinnende.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad skal kompensere for at en person har fått nedsatt inntektsevne på grunn av sykdom. I de tilfellene en person får 100 pst. ytelse, er det fordi vedkommende er vurdert til ikke å ha arbeidsevne i behold. Uførepensjonen skal revurderes når det skjer en vesentlig endring i forhold som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen, jf. §§ 12-7 og 12-12.
Når det har gått ett år etter at uføreytelsen ble innvilget, kan stønadsmottakeren årlig ha en pensjonsgivende inntekt opptil grunnbeløpet uten at det anses å ha skjedd en vesentlig endring av inntektsevnen, jf. § 12-12 2. ledd. Friinntekten er ment å skulle motivere uførepensjonister til å forsøke å komme tilbake til arbeid eller til å gi mulighet for en liten arbeidsinntekt ved siden av uførepensjon. Grunnbeløpet er fra 1. mai 2006 fastsatt til 62 892 kr.
Det er således ingen hindringer i folketrygdens regelverk for å ansette en person med 100 pst. uførepensjon i et arbeidsforhold med en lønn opptil grunnbeløpet. Dette er vanlig for deltakere på arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagte arbeid (VTA).
Departementet forstår saken slik at det her også kan være spørsmål om lovligheten av at kommunen ikke vil tilby fast stilling til en person på uføretrygd. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke ser det riktig å uttale meg om enkeltsaker som denne, men vil redegjøre generelt for rammeverket i slike saker:
Innenfor offentlig sektor gjelder et generelt krav om saklighet ved forvaltningsvedtak, herunder vedtak om ansettelse. Kravet om saklighet innebærer blant annet at den som er best kvalifisert eller skikket til stillingen skal ansettes. Spørsmålet om hvem som er best kvalifisert eller skikket beror på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering.
Arbeidsmiljøloven har regler om vern mot diskriminering i arbeidslivet, herunder forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på bakgrunn av funksjonshemming. Diskrimineringsforbudet gjelder også ved ansettelse. Det er imidlertid åpent for unntak bl.a. for forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende. Disse reglene er av privatrettslig art, og den enkelte må ev. fremme sin sak for Likestillings- og diskrimineringsombudet eller domstolen for håndheving. Likestillings- og diskrimineringsombudet, med en tilhørende klagenemnd, er ment som et lavterskeltilbud for arbeidstakere og arbeidssøkere som mener seg diskriminert bl.a. etter ovennevnte regelverk. Ombudet kan gi uttalelser om at det foreligger strid med diskrimineringsregelverket i en konkret sak. Klagenemnda har på sin side vedtakskompetanse og myndighet til å pålegge arbeidsgivere å rette opp diskriminerende forhold i en virksomhet.