Svar
Sylvia Brustad: Innledningsvis vil jeg påpeke at etter lov om helsetjenesten i kommunene skal kommunen blant annet sørge for allmennlegetjeneste, herunder en fastlegeordning. Jeg vil også minne om at evalueringen konkluderer med at fastlegereformen i hovedsak har vært vellykket, selv om vi også står overfor en del utfordringer.
Det er riktig som representanten påpeker at tilgjengeligheten til fastlege i mange tilfeller oppleves som for dårlig. Dette gjelder både telefontilgjengelighet, ventetid på time og tilgjengelighet på legevakt.
I Norges forskningsråds sluttrapport fra den forskningsbaserte evalueringen av fastlegeordningen 2001-2005, som representanten refererer til, går det imidlertid fram at pasientenes tilfredshet økte fra 2001 til 2003 når det gjelder de fleste aspekter ved tilgjengelighet til allmennlegetjenesten. Selv om ventetid er ett av de aspektene ved fastlegeordningen pasientene er minst fornøyde med, er pasientene også når det gjelder ventetid mer tilfredse enn før innføringen av ordningen. Tall fra SSBs levekårspanel viser at det er skjedd en signifikant reduksjon i gjennomsnittlig ventetid på ordinær legetime fra 8,3 til 7,2 dager fra 2001 til 2003 (i median ventetid fra 4 til 3 dager). Når det gjelder brukernes vurderinger av ventetid, mente 31 pst. av innbyggerne at det tok for lang tid å få time hos lege i 2000, mens 26 pst mente det samme i 2003.
Når det gjelder telefontilgjengeligheten, viser registreringer at denne objektivt sett er bedret på tross av en langt større pågang enn før. Pasientenes misnøye med telefontilgjengeligheten har imidlertid økt. Dette kan skyldes at den enkelte leges/legekontors tilgjengelighet er blitt viktigere enn før ved at innbyggerne har færre alternativer dersom de ikke kommer til hos sin egen fastlege. Fastlegene skal prioritere innbyggere på sin egen liste. Dette betyr samtidig at andre pasienter ikke nødvendigvis slipper til dersom det ikke gjelder øyeblikkelig hjelp. Misnøyen kan imidlertid også være et uttrykk for økte forventninger i befolkningen.
Evalueringen viser også at innbyggernes mulighet til å bytte fastlege og tilgjengelighet til andre fastleger enn ens egen er utilfredsstillende i mange kommuner.
En forutsetning for god tilgjengelighet til tjenesten, for fritt legevalg og trygghet for brukerne er tilstrekkelig tilgang på personell. Legedekningen er antakelig den enkeltfaktor som har størst betydning for tilgjengelighet, selv om den forskningsbaserte evalueringen også tyder på at legekontorenes organisering av praksisen har stor betydning for ventetid. Departementet har siden slutten av 1990-tallet arbeidet aktivt for å bedre rekruttering til og stabilitet i allmennlegetjenesten, og utviklingen har vært positiv de fleste steder. Da fastlegeordningen ble innført i juni 2001, var det 277 ledige fastlegehjemler, eller såkalte "lister uten lege". Disse listene blir betjent av vikarer, og over 200 000 innbyggere hadde plass på disse listene. Ved utgangen av tredje kvartal i år var det 81 ledige fastlegehjemler, og i underkant av 53 000 innbyggere på disse listene.
Det er klart at legedekningen kan bli enda bedre, og dette er noe jeg og mitt departement har arbeidet kontinuerlig med gjennom mange år, parallelt med forberedelsene til fastlegereformen. Fra 1998 har det vært gitt tilskudd til en rekke stimuleringstiltak for å bedre rekrutteringen til og stabiliteten i allmennlegetjenesten i utkantkommuner. Av St.prp. nr. 1 (2006-2007) går det fram at det for 2007 gis støtte til en rekke prosjekter, blant annet i Sogn og Fjordane, Finnmark og Midt-Troms.
De utfordringene Norges forskningsråd har vektlagt er gjengitt i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Som det også går frem av proposisjonen, vil jeg gjennomgå evalueringsresultatene nærmere og vurdere hvordan utfordringene kan og eventuelt bør følges opp. Dette vil skje i samarbeid med aktuelle parter blant annet gjennom Sentralt samarbeidsutvalg for fastlegeordningen (SSU). Sistnevnte er et partssammensatt organ med deltakelse fra blant annet staten ved Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, KS og Den norske lægeforening. Sentralt samarbeidsutvalg skal følge utviklingen i fastlegeordningen og drøfte relevante problemstillinger. Utvalget har ikke beslutningsmyndighet, men drøftingene vil danne utgangspunkt for departementets arbeid med konkrete tiltak.
Nyrekrutteringen av leger til allmennlegetjenesten krever kanskje at vi tenker på nye måter. For eksempel har Norges forskningsråd i sin sluttrapport til departementet pekt på behovet for å sikre alternative inngangsporter til privatpraksis for leger som vurderer å bli fastleger fordi det kan være et stort økonomisk løft å overta og/eller bygge opp en praksis.
Jeg har også lagt fram Nasjonal helseplan 2007-2010 der jeg understreker at kommunene som kontraktspart med fastlegene forutsettes å ivareta innbyggernes behov og sørge for at deres rettigheter blir innfridd. For å sikre retten til å velge lege og mulighet for legebytte, bør kommunen, eventuelt samarbeidende kommuner, sørge for å ha minimum to fastleger med ledig listekapasitet.
Jeg har tidligere gjennom rundskriv oppfordret kommunene til å sikre tilstrekkelig kapasitet hos fastlegene samlet sett, til blant annet å kunne ivareta behov for legehjelp hos tilreisende og studenter og til å kunne ta imot utenlandske turister og andre som ikke er tilknyttet fastlegeordningen. Jeg vil også i Rundskriv 1 for 2007 oppfordre kommunene til å sørge for tilstrekkelig listekapasitet i kommunen, eventuelt i samarbeidende kommuner. Rundskriv 1 er et fast, årlig skriv til kommunene der helsemyndighetene gir føringer for hva som bør prioriteres innen helse- og sosialtjenesten. Det forutsettes en regelmessig dialog med kommunens fastleger om arbeidsmengde, kapasitet og behov. Det er viktig at kommunen og fastlegene har en felles forståelse av ansvar, og at dette avklares i lokalt samarbeidsutvalg for fastlegeordningen (LSU) der kommunen og legene deltar med like mange representanter. Dette er forhold jeg vil presisere i rundskrivet.