Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til fornyings- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:295 (2006-2007)
Innlevert: 05.12.2006
Sendt: 05.12.2006
Besvart: 12.12.2006 av fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Kirkegårdsarbeidere over hele landet har bierverv som salgsagenter for sten- og inskripsjonsfirmaer. Aktører i næringen mener, i likhet med mange innen kirkens rekker, at dette er en tvilsom, umoralsk og uetisk praksis. Videre at agenturvirksomheten er til hinder for konkurranse fordi den kirkeansatte får konkurransefordeler og hindrer konkurrentenes salg.
Vil Regjeringen ta initiativ til at denne aktiviteten opphører, enten gjennom å be Konkurransetilsynet prioritere saken eller gjennom initiativ mot kirken?

Begrunnelse

Aftenposten har i reportasjer 1. desember, 2. desember og 4. desember beskrevet ulike sider av en veletablert praksis med at kirkegårdsarbeidere ved siden av jobben for kirken driver salgsagenturer for sten- og inskripsjonsfirmaer.
Aktører i bransjen som forsøker å markedsføre slike produkter og tjenester i konkurranse med slike agenter opplever virksomheten som konkurransevridende og et hinder for salg på enkelte kirkegårder. Slike agenturer blir omtalt som lokale monopoler enkelte steder. Provisjonene oppgis å være opp mot 40 prosent, og det anslås at om lag hver fjerde gravsten selges via kirkeansatte som driver agenturvirksomhet på si.
Kirkegårdsarbeiderne er ansatt av det lokale kirkelige fellesråd, men som oftest finansiert av kommunen. I noen kommuner er det forbud mot agenturvirksomheten, uten at dette nødvendigvis har satt en stopper for aktiviteten. I andre kommuner er det aksept for virksomheten dersom kirkegårdsarbeiderne opptrer høflig og korrekt. I noen av eksemplene Aftenposten viser til foregår det salg både fra kirkegårdsarbeidere med agentur og fra konkurrenter på samme gravplass. I andre eksempler har ektefeller til kirkegårdsansatte overtatt agenturet når kirkerådet har satt ned foten for salgsvirksomheten overfor egne ansatte.
Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg ved Kultur- og kirkedepartementet mener ifølge Aftenposten 2. desember at virksomheten er svært uheldig.
Steinindustriens Landssammenslutning (SIL) har tatt en rekke initiativ overfor Kultur og Kirkedepartementet, Konkurransetilsynet og Nærings- og handelsdepartementet for å få slutt på at kirkeansatte driver business på si uten at det har resultert i endringer. En tilbakemelding har vært et spørsmål om ikke bransjen selv kan rydde opp, men svaret fra bransjeforeningen er at det ikke er opp til bransjen å bestemme hvordan aktører i næringen skal drive sin markedsføring.
Det fremgår også at Konkurransetilsynet i to omganger har avvist å prioritere saken og vist til mangel på klare regler, instrukser eller annet egnet virkemiddel. Arbeidsgiverforeningen for Kirken anbefaler fellesrådene å forby ansatte å drive salg av gravminner, men vil ikke frata de kirkelige fellesrådene selv muligheten å skaffe inntekter fra et slikt salg så lenge offentlige myndigheter ikke har satt ned foten.

Heidi Grande Røys (SV)

Svar

Heidi Grande Røys: Det framgår av begrunnelsen for spørsmålet at Konkurransetilsynet i to omganger har avvist å prioritere saken som representanten Hansen tar opp i spørsmålet. Konkurransetilsynet avslo i mai 2005 en anmodning fra Stenindustriens Landssammenslutning (SIL), om å pålegge opphør av salg av gravminner gjennom de kirkelige fellesråd, ut fra prioriteringshensyn. Avgjørelsen ble påklaget til Moderniseringsdepartementet som opphevet avslaget fordi begrunnelsen ikke oppfylte lovens krav. Departementet la vekt på at en avvisning må inneholde vurderinger slik at den klageberettigede i praksis kan vurdere om det er grunn til å påklage vedtaket.
I avgjørelse A2005-38 av 16. november 2005 avslo Konkurransetilsynet på ny å ta opp saken. Denne avgjørelsen ble ikke påklaget. Det heter bl.a. i Konkurransetilsynets avgjørelse:
"SIL viser i sin anmodning til at en del kirkelige fellesråd har inngått avtale med én bestemt gravminneprodusent for salg innenfor sitt regionale område. Videre fremhever SIL at ansatte i Den norske kirke og De kirkelige fellesråd står for formidling og salg av gravminner. Det fremgår av sakens dokumenter at SIL i tillegg til å henvende seg til Konkurransetilsynet også har gjort forsøk på å få Kultur- og kirkedepartementet til å gjøre noe med nevnte forhold.
For Konkurransetilsynet virker det som hovedårsaken til at de forhold som er beskrevet kan forekomme er den rolleblandingen som er gjort mulig, og mangelen på klare regler eller instrukser overfor de personer det gjelder. Det synes for Konkurransetilsynet som mest hensiktsmessig at en løsning på problemstillingen bør søkes gjennom å foreta de nødvendige justeringer i systemet, enten det er snakk om regelendringer eller instrukser eller annet egnet virkemiddel.
I denne saken ville den mest nærliggende reaksjon fra Konkurransetilsynets side uansett være å sende en påpekning etter konkurranseloven § 9 første ledd bokstav e til Kultur- og kirkedepartementet. Dette anses ikke som nødvendig i og med at departementet allerede er oppmerksom på problemstillingen."
Selve realiteten i saken ble således ikke vurdert i forbindelse med Konkurransetilsynets avslag. Etter medieoppslagene å dømme forekommer også tilfeller der kirkelig fellesråd selv driver formidling/agentur for tilvirkere/selgere av gravminner.
Alt etter omstendighetene i den enkelte kommune er det kirkelig fellesråd, menighetsrådet eller kommunen selv som utøver den forvaltningsmyndighet som etter gravferdsloven er knyttet til godkjenning av de enkelte gravminner, og andre oppgaver som har betydning for de firmaer som yter tjenester til festeren av graven eller andre som har ansvar for det enkelte gravsted. Det er i forhold til forvaltningens nøytralitet i slike saker at den konkurransepolitiske del av problemet ligger.
Et annet og mer etisk spørsmål ligger i hvordan forvaltningsmyndigheten og ansatte hos organer som er tillagt forvaltningsmyndighet skal opptre overfor publikum. I forhold til kirkegårdene er oppgaven å forvalte disse med orden og verdighet.
Jeg er enig med Konkurransetilsynet i at den nærmeste løsningen på de problemer som er tatt opp i spørsmålet ligger på regelverkssiden. Jeg vil derfor ta saken opp med Kultur- og kirkedepartementet som er ansvarlig for gravferdsloven.