Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:417 (2006-2007)
Innlevert: 11.01.2007
Sendt: 11.01.2007
Besvart: 17.01.2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Lillestu gård i Stor-Elvdal kommune ønskes solgt av dagens drivere. Ny kjøper er funnet og pris er avtalt. Kommunen har godkjent avtalen, men fylkesmannen i Hedmark var ikke fornøyd med forklaringen for prisnivået fra kommunen og avslo konsesjon. Saken er nå under 2. gangs behandling i Stor-Elvdal kommune.
Mener landbruksministeren at denne type politiske risiko er et gode for landbruksnæringen generelt, for risiko- og satsingsvilje i Distrikts-Norge og for eiendomsretten?

Begrunnelse

Lillestu gård er en eiendom der selgerne har lagt ressurser inn i å utvikle gardsturisme. Ordføreren i Stor-Elvdal mener sågar ifølge Østlendingen 3. januar at gården er blitt et begrep innen gårdsturisme. Selger og kjøper er blitt enige om en pris på 3 200 000 kr for den 610 mål store gården med bolighus og flere andre hus. Det tilsvarer kanskje en stor garasje på en god tomt i Oslo-området eller en middels leilighet i Oslo. Prisen er allikevel satt ned til 2 300 000 kr av fylkesmannen i Hedmark. Dette til tross for at det foreligger takster fra andre sakkyndige som forsvarer kjøpesummen.
Dette er et klart eksempel på at risikovilje og satsingsvilje i Distrikts-Norge premieres med at en ikke får igjen noe for innsatsen. Fylkesmannens inngrep i prisvurderingen er et drepende signal til alle som kan tenke seg å satse i Distrikts-Norge og som er så realistisk at de kanskje ser at det kan komme en situasjon der salg er aktuelt. Da vil en ikke få igjen innsatsen. Det er et ødeleggende signal.
Fylkesmannen går her aktivt inn for å gi en kjøper som er villig til å betale 3,2 mill. kr for en eiendom et avslag på 0,9 mill. kr på selgers bekostning. Det er et omvendt "Robin Hood"-prinsipp som anvendes. Hva om en selger, og dette er en helt generell betraktning, av en eller annen grunn MÅ selge. Da redistribuerer fylkesmannen aktivt ressurser fra en selger som kanskje trenger kapitalen til en som har kapital til å betale den opprinnelige avtalte pris.
Dødsbo er i ferd med å bli den største eiergruppen i norsk landbruk. En næring som ikke gir rom for enkeltindividet til å utvikle sine egne strategier uten innblanding fra offentlige byråkrater, er ikke tiltrekkende på ungdom. Folk selger heller ikke sine eiendommer når en frykter at offentlige byråkrater uten personlig ansvar for de økonomiske konsekvensene av helt sentrale beslutninger som angår vesentlige og i mange tilfeller helt dominerende formuesverdier for de fleste. Dette er grove inngrep i den private eiendomsrett som åpenbart ikke fører oss i retning av et offensivt framtidig landbruk.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Lillestu gård i Stor-Elvdal kommune er så stor at det er konsesjonsplikt etter konsesjonsloven fra 2003 ved overdragelse til ny eier. Kommunen har behandlet en konsesjonssøknad på vanlig måte. Den avtalte pris var 3,2 mill. kr. Administrasjonen i kommunen anbefalte å avslå konsesjonssøknaden fordi prisen ikke burde overstige 2,3 mill kr. Ved avgjørelsen av søknaden i formannskapet i Stor-Elvdal ble imidlertid konsesjonssøknaden innvilget. Fylkesmannen i Hedmark benyttet etter dette sin rett etter forvaltningsloven § 35 til å overprøve kommunens vedtak om å gi konsesjon, og opphevet kommunens vedtak under henvisning til at prisvurderingen ikke var godt nok begrunnet. Saken er behandlet på nytt i Stor-Elvdal kommune, som den 3. januar 2007 vedtok å fastholde sitt tidligere vedtak. Slik saken nå står har kjøperen fått konsesjon, og den avtalte pris er lagt til grunn.

Jeg finner det ikke riktig å kommentere den konkrete konsesjonssaken knyttet til Lillestu gård, men skal gi et svar på generelt grunnlag.

Konsesjonsloven fra 2003 har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet, bl.a. for å tilgodese landbruksnæringen, jf. lovens § 1 nr. 2. Ved avgjørelsen av en søknad om konsesjon ved kjøp av landbrukseiendommer skal det legges særlig vekt på om den avtalte pris tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, jf. konsesjonslovens § 9 første ledd nr. 1.

Jeg mener det er riktig og viktig å holde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå på landbrukseiendom. En slik pris bidrar til å realisere flere av målene i landbrukspolitikken. Dette gjelder for eksempel målet om å sikre rekrutteringen av yngre, aktive yrkesutøvere til landbruksnæringen, og å legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for en langsiktig og god ressursforvaltning. Videre ser jeg det som et mål å legge til rette for et godt inntektsgrunnlag på den enkelte eiendom, som kan skape stabile heltids- og deltidsarbeidsplasser i landbruket. Det er da etter min mening nødvendig at prisene på landbrukseiendommer ikke er høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag, pluss den verdien eiendommen har som bosted.

Jeg har bedt Statens landbruksforvaltning foreta en kartlegging av hvordan priskontrollen nå virker og praktiseres ute i kommunene. Blant annet på grunnlag av denne kartleggingen vil jeg vurdere om det er behov for endringer i regelverket.