Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:422 (2006-2007)
Innlevert: 12.01.2007
Sendt: 12.01.2007
Besvart: 22.01.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Spotprisen på olje har historisk sett variert svært mye. Fra en gjennomsnittlig oljepris i 1998 på i overkant av 12 dollar pr. fat nådde oljeprisen 78 dollar pr. fat i august 2006. Etter dette har oljeprisen igjen falt til ca. 52 dollar pr. fat.
Kan finansministeren gi et anslag på hvilke merinntekter den norske stat kunne oppnådd dersom deler av norsk fremtidig produksjon hadde blitt prissikret i 2006 i forhold til hvilke priser det er mulig å oppnå i dag, og står finansministeren fortsatt fast på at slik prissikring er uaktuelt?

Begrunnelse

I spørsmål datert 24. januar 2006 tok undertegnede opp spørsmålet om prissikring av fremtidig norsk oljeproduksjon. I svar datert 30. januar 2006 svarte finansministeren at "det i dag ikke er mulig å oppnå fordeler ved å sikre statens oljeinntekter". Å avtale prisen for fremtidig levering av olje og gass kan på mange måter sammenlignes med forsikring. Det er ikke sikkert det er økonomisk lønnsomt å forsikre hus, bil osv. men de fleste gjør det likevel for å sikre seg økonomisk mot uventede og uønskede hendinger. SVs finanspolitiske talsmann, Heikki Holmås, har ved gjentatte ganger tatt til orde for at flere bør binde renten. Med mindre SVs finanspolitiske talsmann sitter inne med kunnskap om forhold som kan påvirke rentenivået fremover som "markedet" ikke har kjennskap til, vil et slikt råd i utgangspunktet ikke være lønnsomt. Grunnen til at dette likevel kan være fornuftig for mange er at en da sikrer seg mot uventede fremtidige renteøkninger. Hvorfor SV mener at det er fornuftig å sikre seg mot uventede fremtidige renteøkninger for boligeierne men ikke mot uventede fremtidige prisfall på olje og gass for staten, synes noe uklart.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Sikring av oljeprisen måtte bygge på at staten ikke ønsker å bære oljeprisusikkerheten selv. Statens pensjonsfond - Utland og en velfungerende økonomi ellers gjør imidlertid at Norge er i stand til å bære oljeprisusikkerheten. En rullerende prissikring for et bestemt tidsrom (f.eks. neste budsjettår) ville også stille oss overfor risiko ved endring av futuresprisen, og dermed i begrenset grad bidra til risikoreduksjon. En reell risikoreduksjon måtte derfor ev. vært knyttet til en langsiktig sikring av norsk oljeproduksjon.
Ved en eventuell prissikring må en imidlertid også vurdere kostnadene. For det første er den norske oljeproduksjonen relativt stor i forhold til de aktuelle markedene. Futuresprisene vil derfor kunne påvirkes hvis den norske staten tilbød store volumer i dette markedet. Det er også grunn til å tro at transaksjonskostnadene ved å prissikre en ikke uvesentlig del av produksjonen fra norsk sokkel vil være betydelige. Særlig gjelder dette hvis en legger til grunn at prisene skal sikres utover de nærmeste månedene.
For det andre vil ikke aktørene som overtar risikoen for prissvingninger som staten ikke ønsker å bære selv, gjøre dette uten å få noen form for kompensasjon. Det er derfor tvilsomt at staten over tid kan oppnå høyere oljeinntekter gjennom å forhåndsselge norsk olje. Eventuelle kontraktsmotparters krav til kompensasjon for den risikoen de påtar seg vil snarere gjøre det sannsynlig at staten over tid vil få lavere inntekter gjennom et slikt arrangement. Lavere forventet inntekt må veies mot den risikoreduksjon staten oppnår.
Det er også viktig å være oppmerksom på at man ved prissikring risikerer å selge ut store volumer til en pris som i ettertid viser seg å være betydelig lavere enn den gjennomsnittlige spotprisen over det aktuelle tidsrommet. På den annen side kan inntektene også bli betydelig høyere dersom man skulle oppleve en situasjon der den gjennomsnittlige spotprisen blir lavere enn den prisen man klarte å inngå kontrakter om forhåndssalg til. Over tid er det ikke grunn til å tro at man vil kunne velge de salgstidspunkt som i ettertid viser seg å være lønnsomme.
Usikkerheten knyttet til prissikring kan illustreres ved at hvis man hadde solgt deler av produksjon i forhåndsmarket i januar 2006, ville man kunne oppnådd en gjennomsnittspris i 2007 på 414 kr (basert på futurespriser 10. januar 2006, dagens valutakurs og en forutsetning om at prissikringen ikke ville ha påvirket futuresprisene). Dette er godt over nivået man kan forhåndsselge 2007-produksjonen for nå, som er rundt 350 kr. Hadde man gjort samme øvelse for 2006 ville man imidlertid i januar 2005 solgt deler av 2006-produksjonen for 250 kr pr. fat (basert på futurespriser 10. januar 2005 og gjennomsnittlig valutakurs for 2006), mens gjennomsnittlig oljepris i 2006 var 416 kr.
Dersom 500 000 fat pr. dag av SDØEs oljeproduksjon i 2007 ble forhåndssolgt i 2006, ville en ha prissikret 183 mill. fat av oljen som skal leveres i 2007. Hvis det for eksempel viste seg at den prissikrede oljen i gjennomsnitt ble solgt for 10 kr mer enn gjennomsnittlig spotpris i 2007, ville statens påløpte gevinst utgjort om lag 1,8 mrd. kr i 2007. Den bokførte gevinsten av 10 kr høyere salgspris ville ha vært om lag 1,7 mrd. kr. Tilsvarende ville 10 kr lavere pris på den forhåndsolgte oljen gitt et påløpt tap på om lag 1,8 mrd. kr i 2007, og et bokført tap på om lag 1,7 mrd. kr.