Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:498 (2006-2007)
Innlevert: 26.01.2007
Sendt: 29.01.2007
Besvart: 01.02.2007 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Ulik behandling av ombyggingsprosjekter og forskjellig tolkning av regler for godkjenning skaper vanskelige forhold for påbyggbransjen og deres kunder, ofte handikappede. Mange har kjøpt klargjorte biler som nå står uten godkjenning.
Vil statsråden sørge for en umiddelbar klargjøring av regelverket for å sikre ensartet og forutsigbar praktisering, og gi dispensasjoner til velprøvde løsninger inntil saken er fullt avklart?

Begrunnelse

Praktisering av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/85/EF av 20. november 2001 om særlige bestemmelser om kjøretøyer som benyttes til persontransport og som har flere enn åtte sitteplasser i tillegg til førersetet, og om endring av direktiv 70/156/EØF og 97/27/EF.
Dette direktivet har vært kjent, og gyldig siden 13. februar 2004. Det har deretter vært en periode uten noen avklarende møter om fortolkninger av direktivets innhold fram til mai 2006. Den 9. mai 2006 ble det sendt et rundskriv til regionene i Statens vegvesen som beordret trafikkstasjonene til å presisere direktivets krav umiddelbart. Dette medførte i henhold til påbyggbransjen subjektive oppfatninger av hvilke dokumenter som skulle forelegges, og resulterte i en utsettelse av dokumentkravet til 1. januar 2007, fordi påbyggerne ikke klarte å fremskaffe tilfredsstillende dokumentasjon.
Den 29. juni 2006 ble det avholdt et møte mellom minibuss-påbyggere og Vegvesenet, hvor utsettelsen til 1. januar 2007 ble bekreftet. Noen enkeltpunkter ble debattert, men det var ingen avklaringer på noen punkter, alle konkrete spørsmål måtte utredes internt i Vegvesenet først, og hadde man klager på avgjørelsen ved visning av kjøretøyet, skulle det sendes klage til denne enheten.
27. november 2006 ble en minibuss med innredning og utstyr for kombinert rullestoltransport nektet godkjenning i Tromsø. En klage på denne underkjennelsen ble sendt 1. desember 2006 til denne trafikkstasjonen, herfra ble klagen sendt via regionskontoret i Bodø, direkte til Vegdirektoratet. Den 12. desember 2006 ble klagen avslått med enkelte referanse til diskuterbare punkter i direktivet. Anken ble avvist, siden direktoratet var øverste og endelige instans. Dette eksemplet illustrerer bransjens vanskeligheter når regelverket forsøkes etterlevd, uten at regelverket er tydelig.
I tiden fra direktivets inntreden har bransjen kontinuerlig gjort endringer, for å forberede seg på at regelverket skulle tre i kraft. Vegvesenet oppleves ikke å ha samordnet kravene i direktivet mot det som bransjen presenterer som løsninger. Vegvesenet har pålagt sine regioner "faglig vurdering" av kjøretøyet i forhold til gjeldende krav. Når det da oppstår tvil om tolking av direktivets krav, blir flere års tidligere godkjente løsninger tidvis underkjent.
Hadde påbyggerne visst hvordan etaten tolket direktivets punkter, ville kunden fått tilbud om et produkt innenfor dette regelverket. Nå vet ingen hva man kan få godkjent, og visning av en ny minibuss for registrering blir et sjansespill, spesielt om den skal være forberedt for transport av rullestolbrukere.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: De tekniske kravene for godkjenning av buss er basert på harmonisert regelverk i Europa, direktiv 2001/85/EF som er gjennomført i kjøretøyforskriften kap. 8. I henhold til disse reglene er det fabrikant og uavhengig laboratorium som skal fremlegge dokumentasjon som viser at kjøretøyet tilfredsstiller kravene. Disse aktørene er valgt særlig fordi de anses å ha den inngående kjennskap til kjøretøyets konstruksjon mv. som anses nødvendig for å kunne bekrefte at kravene er tilfredsstilt. Dokumentasjon fra ombygger eller påbygger kan derfor i utgangspunktet ikke godtas.

Det er viktige sikkerhetsmessige krav til eksempelvis bilbeltefester, setestyrke og innfesting av stoler og rullestol som må dokumenteres på denne måten. Det samme gjelder i forhold til inngrep i karosseriet. Regelverket må ha like strenge krav til sikkerhet for kjøretøy som benyttes av funksjonshemmede som for andre trafikanter.

Vegdirektoratet opplyser at de etter innføring av direktivet fikk kjennskap til at det i forbindelse med enkeltgodkjenning av buss, i strid med forskriften ble akseptert dokumentasjon fra ombygger og påbygger. Det ble i den forbindelse opplyst fra ombyggere og påbyggere at det var vanskelig å etterkomme dokumentasjonskravet. Statens vegvesen gav derfor frist ut 2006 til å fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon på at kravene var oppfylt.

For å redusere kostnadene for ombyggere og påbyggere, har Vegdirektoratet også gjort unntak fra enkelte av kravene ved å akseptere selvdeklarasjon på noen punkter, herunder for veltetest og krav til innredning. Jeg kan ikke se at det er grunn til å vurdere ytterligere dispensasjoner.

Vedtak om avslag på godkjenning kan påklages til Vegdirektoratet, som skal sikre ensartethet i vegvesenets praktisering i saker hvor det er tvil om forståelsen av regelverket. Jeg anser denne myndighetsfordelingen som hensiktsmessig.

Jeg er opptatt av at Statens vegvesen i sin praksis tilstreber likebehandling basert på riktig forståelse av regelverket. Vegdirektoratet har opplyst at de i løpet av 2007 vil spesialisere godkjenningen av buss til et begrenset antall trafikkstasjoner. Jeg har tiltro til at dette vil bidra til å sikre en riktig og ensartet praksis.