Skriftlig spørsmål fra Børge Brende (H) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:513 (2006-2007)
Innlevert: 31.01.2007
Sendt: 31.01.2007
Besvart: 06.02.2007 av olje- og energiminister Odd Roger Enoksen

Børge Brende (H)

Spørsmål

Børge Brende (H): Det planlegges fremføring av store og nye kraftlinjer til Midt-Norge som vil gjøre store inngrep i norsk natur. Alternativet er bl.a. lokal energiproduksjon slik at slike inngrep kan unngås. Hardanger og store deler av Sogn og Fjordane kan bli rammet, deriblant UNESCO-områder og nasjonalparker.
Vil statsråden sammen med resten av Regjeringen ta initiativ til en ny kraftlinjepolitikk der det åpnes for kabling eller sjøkabel for å unngå de store naturinngrepene?

Odd Roger Enoksen (Sp)

Svar

Odd Roger Enoksen: Bygging og drift av elektriske anlegg som kraftledninger og kabler krever konsesjon etter energiloven. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er konsesjonsmyndighet med Olje- og energidepartementet som klageinstans.

Elektriske anlegg over en viss størrelse konsekvensutredes etter plan- og bygningsloven. I saker der flere ulike kraftledningstraseer eller bruk av kabel kan være aktuelt, anmoder NVE konsesjonssøker om å utrede også disse alternativene. I konsesjonssaker legger NVE og departementet stor vekt på åpne prosesser og medvirkning fra berørte interesser fra melding frem mot endelig vedtak. Medvirkningen favner et bredt spekter av samfunnsinteresser, grunneiere og rettighetshavere.

Valg av trase står sentralt for å redusere negative effekter på miljø og landskap. Sanering av anlegg, parallellføring med eksisterende ledninger, valg av mastetype og mastefarge og av liner er andre eksempler på avbøtende tiltak hvor fjernvirkningene reduseres i betydelig grad. Kabel i jord eller sjø er også mulig tiltak. Spørsmålet om kabling reises i de fleste større kraftledningssaker. En avveiing av nytte mot kostnader ved eventuell utredning og senere valg av kabling og andre avbøtende tiltak, blir foretatt i alle kraftledningssaker.

NVE foretar konkrete vurderinger av kabel som alternativ til luftledning i de fleste kraftledningssaker. Viktige momenter som vurderes er hvilke nytteeffekter en kan oppnå ved kabling, hvilke konsekvenser en eventuell luftledning vil ha for naturmangfold og landskap, driftsmessige forhold (bl.a. reparasjonstid og reservekrav) og investeringskostnader. Alle disse faktorene varierer fra sted til sted. Dype fjorder gjør bruk av sjøkabel teknisk utfordrende. Behov for tilknytningspunkter for regionalnettet setter ofte klare rammer for hvilke trasévalg som er mulige.

Kabling innebærer, spesielt på høye spenningsnivåer, betydelige merkostnader i forhold til luftledninger. Fra en sak som for tiden er under behandling, har luftledningsalternativ en investeringskostnad i området 4-500 mill. kr, mens alternative kablingsløsninger vil koste minst 3 mrd. kr, dvs. i hvert fall 6-8 dobling av investeringskostnaden. Nyere tall antyder et forhold for de høyeste spenningsnivåene på opp mot 1:10.

Av hensyn til kostnadsforskjellen mellom kabel og luftledning, må alternative og mer kostnadseffektive miljøtiltak enn kabling undersøkes. Kabling av anlegg på lavere spenningsnivå har vært benyttet for å frigjøre traseer for større, nye ledninger. Dette er et mer kostnadseffektivt tiltak enn kabling av større anlegg på delstrekninger. Av lokalnett med 22 kV spenning blir i dag ca. 50 pst. av nye ledninger kablet. Mens kabling av 1 km 420 kV gjør 3 master overflødig, vil en tilsvarende sum brukt til å kable 22 kV gi ca. 60 km kabling og gjøre ca. 600 master overflødig. NVE har nå til behandling saker som til sammen utgjør 1 500 km nytt nett. En betydelig økning i bruk av kabling på høyere spenninger ville derfor gi milliarder i økte nettkostnader årlig, og etter hvert en betydelig økning i nettariffen for den enkelte kunde.

Energiforvaltningen har i samarbeid med miljøforvaltningen utarbeidet gjeldende forvaltningsstrategi for miljø og estetikk i kraftledningssaker. Olje- og energidepartementet la frem spørsmålet om kabel som alternativ til luftledning i St.prp. nr. 19 (2000-2001), og som Stortinget sluttet seg til. Jeg vil trekke frem følgende sitat om forvaltningsstrategien i proposisjonen:

"Eitkvart pålegg om kabling vil byggje på skjønn, der ein legg særleg vekt på samhaldet mellom miljø, estetikk og kostnader. Kabling av kraftleidningar er særleg aktuelt ved spenningar under 66 kV. For 132 og 66 kV blir normalt luftleidning valt. I spesielle tilfelle med sterke verneinteresser eller store estetiske ulemper kan ein velje kabling på kortare strekk. 420/300 kV vert bygd som luftleidning, og berre i heilt spesielle unntakstilfelle med særs sterke miljøomsyn, kan det vere aktuelt med pålegg om kabling."

Bruken av kabling på høyere spenninger skal være restriktiv, men utelukkes ikke på delstrekninger hvis særdeles sterke miljøhensyn taler for det. For alle nettselskaper, inkludert Statnett, er denne forvaltningsstrategien rammen for planlegging av nye kraftledninger og reinvestering av eksisterende anlegg. Strategien er også rammen for NVEs konsesjonsbehandling av nettselskapenes søknader, og departementets behandling av klagesaker.

Overføringsledninger møter ofte større lokal motstand enn produksjonsanlegg. En viktig årsak er at sammenfall mellom hvilke distrikter som får glede av økt forsyningssikkerhet og hvilke som må tåle ledningenes visuelle påvirkning i eget nærområde ofte mangler. Det fremheves ofte at økt lokal produksjon er et konkurrerende alternativ til oppgradering av eksisterende kraftledninger eller bygging av nye overføringsanlegg. Denne påstanden vil jeg nyansere. Det er nødvendig å ta hensyn til den funksjonelle sammenhengen mellom kraftledninger og produksjonsanlegg. I perioder hvor produksjonsanleggene av ulike årsaker står, vil den kraftmengden som normalt produseres i anleggene måtte tilføres områdene gjennom kraftledninger. Ved flaskehalser inn til området, feil eller arbeid på kraftledningene er områdets kraftoppdekning helt avhengig av den tilgjengelige lokale produksjonskapasiteten. For å sikre en kontinuerlig tilfredsstillende forsyningssikkerhet, kan det derfor være nødvendig å bygge både nye kraftledninger og produksjonsanlegg.

Vi trenger bedret overføringskapasitet i flere områder i Norge i dag for å opprettholde god forsyningssikkerhet. Dagens situasjon i Midt-Norge er et eksempel på hvilke problemer som ellers kan oppstå. Jeg mener det ikke er grunnlag for å gjøre vesentlige endringer i forvaltningsstrategien om kabling. En avveiing mellom fordeler og ulemper ved kabling og andre avbøtende tiltak skal fortsatt ligge til grunn i konsesjonsbehandlingen. Behovet for endringer i vektleggingen av hensynene er under vurdering av NVE og Olje- og energidepartementet i enkeltsaker i tråd med forvaltningsstrategien. I den forbindelse foretas en vurdering av teknologisk utvikling og kostnader, men også av eventuelle endringer i samfunnets vurderinger blant annet av ulike typer miljøvirkninger. I tildelingsbrevet til NVE for 2007 ble det fremhevet som en prioritert oppgave at NVE skal oppdatere og videreutvikle sin kompetanse innen aktuelle avbøtende tiltak for overføringsledninger. Dette inkluderer også kabling og andre former for avbøtende tiltak.