Elisabeth Vik Aspaker (H): Enea-aksjonen i 2004 medførte omfattende beslag og om lag 250 personer er mistenkt for ulike forhold knyttet til overgrep mot barn og oppbevaring og formidling av barneporno. Mye tyder nå på at oppfølgingen av Enea har sviktet, og at etterforskningen ikke har vært gitt forventet prioritet tatt i betraktning at overgrep mot barn må karakteriseres som svært alvorlig kriminalitet.
Kan justisministeren redegjøre for status for Enea og hva som gjøres for at aksjonen kan sluttføres på en forsvarlig måte?
Begrunnelse
Norge har internasjonalt bl.a. gjennom arbeidet i Interpol utmerket seg med sitt sterke engasjement i kampen mot seksuelle overgrep mot barn, for å bekjempe barneporno og for å beskytte vergeløse barn som blir ofre for denne umenneskelige industrien. Det er derfor ikke uten betydning hvordan vi håndterer slike saker på hjemmebane. Skal vi bevare vår troverdighet og forvente å bli lyttet til når vi fronter bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn i internasjonale fora, må vi holde vår sti ren og gi høy prioritet til slike saker nasjonalt. Jeg er i tvil om dette er situasjonen for tiden og om Norge er det foregangslandet vi ønsker å være.
Den omfattende Enea-aksjonen i 2004 omfattet flere politidistrikter, og var et ledd i en internasjonal offensiv for å komme alvorlig misbruk av barn livs. Tre år etter politiets razzia vet vi at det ennå ikke er satt sluttstrek for etterforskningen, og i Oslo synes det som om sakene har blitt liggende urørt med den konsekvens at barn som omfattes av materiale risikerer fortsatte overgrep. Dette er en uhyggelig situasjon som snarest mulig må bringes til opphør.
I tillegg må det kunne stilles spørsmålstegn ved ressursbruken når politiet gjennomfører store, kostnadskrevende aksjoner, om man i ettertid ikke vil gi prioritet til den videre oppfølging av beslaglagt materiale.