Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:587 (2006-2007)
Innlevert: 13.02.2007
Sendt: 14.02.2007
Besvart: 21.02.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hvilke konsekvenser får det for Bufdir at en 18-åring mistet livet etter å ha satt en overdose på en barnevernsinstitusjon, og hvordan har statsråden tenkt å forhindre bruk og fremstilling av rusmidler på institusjon?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet mitt er det tragiske dødsfallet på en 18 år gammel gutt lørdag 3. februar på en barnevernsinstitusjon. På Tabloid tirsdag den 6. februar, sa Anne Marit Sæbønes, leder for direktoratet at det var vanskelig å si hvem som hadde det overordnede ansvaret når noe slikt skjer. Jeg har forstått at statlig overtakelse av institusjonsansvaret, var nettopp for å lokalisere ansvaret ett sted, og er derfor svært forbauset over denne uttalelsen.
Ved omsorgsovertagelser med tvang eller frivillige plasseringer av ungdommer med rusproblemer og/eller atferdsproblemer må foreldre og andre foresatte være trygge på at barna er under oppsikt og at institusjonen har kontroll, noe som det kan se ut til at noen av institusjonene ikke har. Dette er svært bekymringsfullt.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Statlig regional barnevernsmyndighet har i henhold til barnevernloven § 5-1 ansvaret for at det nødvendige institusjonstilbudet finnes i regionen. Dette ansvaret kan ivaretas ved at regionen selv etablerer og driver institusjoner, eller ved at det inngås avtaler om bruk av private og/eller kommunale institusjoner. En privat eller kommunal institusjon kan bare benyttes dersom institusjonen er godkjent av den regionale barnevernsmyndigheten, jf. barnevernloven § 5-8. For at en slik institusjon skal kunne godkjennes må den drives i samsvar med barnevernloven og dens forskrifter, og ellers drives på en forsvarlig måte. Det følger av dette at private og kommunale institusjoner, i likhet med statlige institusjoner, må oppfylle de kravene som fremgår av barnevernlovens forskrifter, herunder forskrift om kvalitet i barnevernsinstitusjoner og forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon.

I forskrift om krav til kvalitet i barnevernsinstitusjoner er det stilt generelle krav til barnevernsinstitusjonene. Institusjonen skal bl.a. ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet. De metoder som anvendes ved institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige, tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting og være forankret i allment anerkjent fagteori. Det stilles også krav til institusjonens bemanning og de ansattes kompetanse. Også disse kravene skal ses i forhold til den enkelte institusjons målgruppe og målsetting. Dette innebærer at det skal stilles andre krav til bemanning og kompetanse til en institusjon for ungdom med alvorlige atferdsvansker enn til en institusjon for små barn.

I forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjoner er det gitt nærmere regler for når det kan benyttes tvang overfor beboere på barnevernsinstitusjoner, og hva slags tvang som kan benyttes. Det er med andre ord mulig å anvende tvang når dette anses nødvendig. Barn og unge i barnevernsinstitusjoner skal i utgangspunktet kunne nyttiggjøre seg de tiltak som finnes i lokalsamfunnet, som skole- og fritidstilbud. De skal i størst mulig grad ha et normalt liv, og institusjonen skal gi ungdommen formålstjenlig omsorg og behandling. Målsettingen er derfor at bruk av tvang skal reduseres til et minimum, og at unødvendig tvang skal unngås. Felles for all tvangsbruk på disse institusjonene er at den må baseres på en individuell og konkret vurdering i forhold til den enkelte ungdom. Ved denne vurderingen skal det bl.a. legges vekt på formålet med oppholdet i institusjonen.

Dersom institusjonen har begrunnet mistanke om at en ungdom oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander, kan det foretas ransaking av beboerens rom og eiendeler og kroppsvisitasjon av ungdommen. Det kan også foretas kontroll av post som kommer inn til beboeren på institusjonen. Slike tiltak innebærer integritetskrenkende inngrep og kan ikke skje rutinemessig eller vilkårlig. Den nærmere vurderingen i det enkelte tilfelle må skje konkret, og baseres på skjønn.

Ved plassering etter § 4-24 (tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker) kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak. I slike tilfeller kan det altså gjennomføres urinprøvekontroll med sikte på å avkrefte eller bekrefte bruk av rusmidler. Ungdommen kan også samtykke til slike prøver, dersom plasseringsgrunnlaget er barnevernloven § 4-24 eller § 4-26.

Det er også adgang til å etablere institusjoner hvor utgangsdørene holdes låst overfor en eller flere beboere ("lukkede institusjoner"). Har institusjonen låste dører, må den være tilrettelagt på en slik måte at den ikke framstår som lukket for beboere som det ikke er nødvendig å begrense bevegelsesfriheten for. Formålet med plasseringen kan tilsi at dørene kan holdes låst for en ungdom over noe tid. Det forutsettes imidlertid at det foretas en fortløpende vurdering av behovet for låsing.

Selv om det er adgang til å etablere "lukkede institusjoner", vil det alltid være en fare for rømninger. Hvis en ungdom rømmer, skal institusjonen straks varsle barnevernstjenesten. Ungdom som er plassert på tvang skal bringes tilbake til institusjonen selv om det er i strid med ungdommens eget ønske. Det er barnvernstjenesten som har det overordnede ansvaret for at beboeren bringes tilbake. Institusjonen har likevel et selvstendig ansvar for at de nødvendige tiltak settes i verk. Politiet skal også varsles når det er nødvendig, og har plikt til å bistå med tilbakeføringen.

I de fleste tilfeller ved bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner, skal det fattes enkeltvedtak. Disse skal begrunnes. All tvangsbruk i barnevernsinstitusjoner skal protokollføres, og fylkesmannen skal føre tilsyn med den tvangen som benyttes. Bruk av tvang og vedtak om bruk av tvang kan påklages direkte til fylkesmannen.

Hva gjelder den konkrete hendelsen representanten viser til, er departementet kjent med at Bufetat region øst undersøker forhold rundt denne institusjonen, også forholdene rundt den konkrete hendelsen. Departementet er også kjent med at saken er under etterforskning av politiet. Fylkesmannen i Hedmark førte tilsyn med den aktuelle institusjonen i januar, og vil også nå snarlig føre et nytt tilsyn med den. I tillegg vil fylkesmannen i Hedmark, etter å ha gjort seg kjent med hva som kommer frem i politietterforskningen, vurdere å føre et ekstraordinært tilsyn i forhold til omstendighetene rundt den aktuelle hendelsen. Departementet kan derfor ikke før disse ulike undersøkelsene er avsluttet si noe nærmere om eventuelle konsekvenser av saken eller den videre oppfølging.

Tvang i behandlingsøyemed er både etisk og faglig problematisk. I all form for behandling er det derfor en fordel, i den grad det er mulig, at det ikke benyttes tvang. Slike tragiske hendelser som den som det refereres til i representantens spørsmål viser hvilke dilemmaer man står overfor i slike saker og hvor vanskelig det er helt å forhindre slike tragedier. Etter min vurdering ivaretar imidlertid dagens regelverk ungdommenes rettssikkerhet, samtidig som det gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne ivareta ungdommen i institusjonen, om nødvendig med tvang.