Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:604 (2006-2007)
Innlevert: 15.02.2007
Sendt: 16.02.2007
Besvart: 21.02.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Mener statsråden at det er riktig at mennesker som har blitt fratatt barndommen sin og har måttet reparere livene sine i lang tid etterpå, fordi de har vært utsatt for overgrep på barnevernsinstitusjoner 1945-1980, ikke skal saksøke staten på grunn av foreldelse?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at jeg har fått mange henvendelser fra mennesker som har saksøkt staten for et tapt liv etter opphold i barnevernsinstitusjoner i perioden 1945-1980, men som har fått svar fra regjeringsadvokaten at sakene deres er foreldet. Jeg er av den oppfatning at i saken St.meld. nr. 24 (2004-2005), Innst. S. nr. 217 (2004-2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar, ble det understreket at disse sakene ikke kom inn under foreldelse. Dette er mennesker som forsøker å kjempe for retten til et verdig voksent liv, men som nok en gang møter statens arroganse.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Jeg viser også til spørsmål nr. 600 fra stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal om samme tema.
Staten har tatt et særlig ansvar overfor tidligere barnehjems- og spesialskolebarn. Det ble i 2003 oppnevnt et nasjonalt kartleggingsutvalg som hadde som mandat å blant annet fremskaffe kunnskap om omsorgssvikt og overgrep. I utredningen dokumenteres det at mange barn i perioden 1945-1980 ble utsatt for omsorgssvikt og overgrep.
Kartleggingsutvalget pekte på at det kan være vanskelig å oppnå erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, blant annet på grunn av manglende ansvarsgrunnlag, manglende dokumentasjon og ikke minst på grunn av foreldelse. Kartleggingsutvalget konkluderte med at Stortingets billighetserstatning ville være den mest aktuelle form for kompensasjon fra det offentliges side for de som ikke vil nå frem med et erstatningskrav. Kartleggingsutvalget anbefalte at billighetserstatningsordningen skulle bli bedre tilpasset denne gruppen.
NOU 2004:23 ble fulgt opp med St.meld. nr. 24. På bakgrunn av denne stortingsmeldingen vedtok Stortinget tilpasninger av Stortingets billighetserstatningsordning. Tilpasningene består i at det ved alvorlige fysiske og seksuelle overgrep skal legges mindre vekt på hvilke følger overgrepene har fått for den enkelte, kravene til bevis skal senkes, det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på hvor og når vedkommende bodde på barnehjemmet. Den øvre grensen for billighetserstatning for denne gruppen ble også hevet fra 200 000 til 300 000 kr. Den enkelte i denne gruppen kan søke om Stortingets billighetserstatning selv om vedkommende er tilkjent erstatning fra en kommunal vederlagsordning for tidligere barnehjemsbarn.
En av funksjonene til Stortingets billighetserstatningsordning er nettopp å avhjelpe at erstatningssøker kommer særlig uheldig ut som følge av foreldelse. En praksis med frafall av alle foreldelsesinnsigelser vil dermed kunne komme i et vanskelig forhold til Stortingets billighetserstatningsordning. Spørsmålet om foreldelse skal påberopes vil kunne ha store konsekvenser for om det er rettssystemet eller Stortingets billighetserstatningsutvalg som vil behandle disse sakene.
De fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis kan være tapt og vitner døde. Eventuelle vitneutsagn vil være preget av at faktum ligger mer enn 40 år tilbake i tid. De bevisproblemene domstolene vil stå overfor i barnehjemssakene underbygges av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning for denne gruppen.
Det offentlige kan, som andre saksøkte i erstatningssaker, velge å se bort fra at foreldelse har inntrådt. Det gjør seg imidlertid enkelte spesielle forhold gjeldende for det offentlige siden det offentlige forvalter fellesskapets midler. Den begunstigelse som frafall av foreldelsesinnsigelse innebærer, gis således på fellesskapets vegne. Frafall av foreldelse bør derfor praktiseres etter noenlunde likeartede retningslinjer for å unngå usaklig forskjellsbehandling mellom forskjellige grupper skadelidte.
Komitéuttalelsen i St.meld. nr. 24 om at det forutsettes at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i disse sakene, inngikk som et viktig moment i statens konkrete vurdering av foreldelsesspørsmålet i saken det refereres til i spørsmålet. Staten fant imidlertid, etter en samlet vurdering av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, det riktig å påberope foreldelse i denne saken. Saken er nå til behandling i rettssystemet, og jeg kan derfor ikke gå nærmere inn i denne konkrete enkeltsaken. Jeg presiserer avslutningsvis at foreldelsesspørsmålet vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak, og at de omtalte føringene fra Stortinget alltid vil inngå som et sentralt moment i beslutningsgrunnlaget.