Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:619 (2006-2007)
Innlevert: 19.02.2007
Sendt: 19.02.2007
Besvart: 27.02.2007 av justisminister Knut Storberget

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): TV2 har nylig vist en sak om en kvinne som har vært utsatt for grov vold og trusler fra sin mann. Vedkommende ble dømt, men er nå ferdig sonet. Under soningen ble vedkommende ikke innvilget permisjon, noe som gir et bilde av alvorligheten i saken.
Hva mener statsråden bør gjøres mht. kvinners sikkerhet i slike saker, bruk av forvaring som straff, bruk av oppholdsforbud og politiets mulighet til å gi kvinner nødvendig sikkerhet i etterkant av slike dommer og det faktum at den dømte er fri til å begå ny kriminalitet?

Begrunnelse

I den omtalte saken har en kvinne blitt utsatt for svært alvorlig kriminalitet av sin mann. Faktum er at saken var så alvorlig at den dømte ikke ble gitt permisjon under soningen. Jeg er ikke kjent med at det er vanlig og det gir således et klart signal om alvorligheten. Saken har sin bakgrunn i familievold og noen kvinners hverdagshelvete. Stortinget har gitt klare signaler om at det skal slås hardt ned på slike saker og ikke minst hvordan kvinner skal kunne sikres i etterkant av ferdig sonet dom. I denne saken har jeg forstått at vedkommende har gitt klare signaler om hva han ønsker å gjøre mot kvinnen. På nytt vil jeg vise til at Stortinget har påpekt at forvaring skal kunne brukes i de mest alvorlige sakene. Selv om det ikke skjedde i denne saken så må det være lov å undres på hvorfor så ikke skjedde. Et annet tiltak er bruk av oppholdsforbud som også bør kunne brukes i så alvorlige saker. Jeg håper og tror at det gjøres i denne saken av hensyn til offerets trygghet.
Når alt kommer til alt vil det vel være politiets evne og ressurser som kan bli avgjørende mht. hennes sikkerhet. Et annet moment som statsråden, etter mitt skjønn burde ha vurdert, er å holde personer som skal sendes ut av landet, i lukket forvaring, frem til utsendelse eller frivillig retur kunne skje. Kun slik vil man ta denne typen saker på alvor.
Videre hjelper det lite med gode tiltak hvis det ikke finnes nok ressurser hos involverte offentlige instanser til å følge disse opp. I så måte forutsetter jeg at statsråden er klar over sitt ansvar.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Som kjent har politiet de siste årene iverksatt en rekke tiltak for å styrke arbeidet med beskyttelse av volds- og trusselutsatte personer, etterforsking og iretteføring av slike saker, samt muligheten for å hjelpe ofrene til å komme i kontakt med hjelpe- og støtteapparatet.

Politiet er blant annet pålagt å vurdere bruk av tiltak for å skjerme voldsutsatte personer. Dette kan gjelde både rettslige tiltak og praktiske tiltak som politiet selv kan iverksette. Ut fra det til enhver tid gjeldende trusselbildet pålegges politiet ansvar for fortløpende å evaluere tiltakene. Beskyttelsestiltakene skal ikke utelukkende iverksettes ved anmeldelse om vold eller trusler, men også når politiet på annen måte får kunnskap om vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Politiet har også et ansvar for å veilede de som blir truet i om hvordan de skal opptre overfor trusselpersonen(e).

Av hensyn til domstolenes uavhengighet, ønsker jeg ikke å kommentere straffutmålingen i den konkrete saken som er bakgrunnen for ditt spørsmål. På generelt grunnlag vil jeg si følgende:

Som kjent stiller loven tre vilkår som må være oppfylt for å kunne idømmes forvaring.

En arbeidsgruppe som ledes av Øystein Mæland (direktør for Psykiatrisk divisjon på Ullevål universitetssykehus) har fått i oppdrag å etterkontrollere lovgivningen om strafferettslige særreaksjoner, utilregnelighet og straffen forvaring. Arbeidsgruppen skal avgi sin endelige rapport innen 31. desember 2007.

1. januar 2006 trådte reglene om kontaktforbud i kraft, jf. straffeloven § 33. Kontaktforbud er et rettighetstap som kan idømmes ved siden av eller istedenfor annen straff. Bestemmelsen om kontaktforbud er bygd opp etter mønster av bestemmelsen om besøksforbud (straffeprosessloven § 222 a). Den som idømmes et kontaktforbud, må ha begått en straffbar handling. Besøksforbud kan ilegges også før en straffbar handling er begått. Besøksforbud kan ilegges for inntil 1 år, mens kontaktforbud i visse tilfeller kan vare på ubestemt tid.

Formålet med bestemmelsen om kontaktforbud er å beskytte fornærmede og andre berørte, særlig i saker som involverer vold eller seksuallovbrudd, mot alle former for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen.

Når det gjelder representanten Ellingsens øvrige forslag til tiltak for å beskytte volds- og trusselutsatte personer, herunder lukket forvaring i påvente av utsendelse, er dette ikke vurdert. I samarbeid med Politidirektoratet vurderer jeg imidlertid fortløpende utvikling av forbedrede tiltak for beskyttelse. Pilotprosjektet med bruk av elektronisk merking av voldsutøvere (omvendt voldsalarm) er ett eksempel på dette.