Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:630 (2006-2007)
Innlevert: 20.02.2007
Sendt: 21.02.2007
Besvart: 06.03.2007 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): Jeg viser til debatten i Stortinget torsdag 15. februar der jeg tok opp konflikten i Kashmir. Ettersom jeg ikke fikk svar fra utenriksministeren tar jeg igjen opp igjen mitt spørsmål.
Hva har Norge og utenriksministeren gjort for Kashmir de siste årene, hva konkret vil utenriksministeren gjøre for å sette Kashmir på dagsordenen, legge press på landene for å få frem en løsning, og hvordan vil utenriksministeren jobbe med dette i sitt utenrikspolitiske arbeid i tiden fremover?

Begrunnelse

Bakgrunnen for Kashmir-konflikten kjenner utenriksministeren helt sikkert godt fra før.
Saken har mildt sagt ikke blitt mindre aktuelt etter togterroren som nylig var i India, der de fleste drepte var pakistanere på vei til Pakistan. Nå er det ikke avklart hva årsaken til denne terroraksjonen var, men at det internasjonale samfunns øyne bør være rettet mot dette området er sikkert.
Desto viktigere at land som Norge bidrar til å få satt denne sak på dagsordenen.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Kashmir er et konfliktfylt og sterkt militarisert område. I tillegg til mange interne motsetninger har Kashmir vært gjenstand for konflikt mellom India og Pakistan i over femti år og gitt opphav til to kriger. At vi her snakker om to atommakter gjør saken spesielt alvorlig, likeså at situasjonen i Kashmir også påvirkes av spenning på grensen mellom Pakistan og Afghanistan.

Siden januar 2004 har de to landene vært engasjert i en bredt anlagt bilateral dialog. Til tross for en midlertidig stans etter det alvorlige terrorangrepet mot tog i Mumbai i juli 2006, har dialogen vist små, men tydelige tegn til framskritt. Bedre muligheter for sivil ferdsel over grensen og tillitskapende tiltak på myndighetsplan er noen av resultatene. Jeg tror mye vil være vunnet om den vilkårlige volden reduseres og terrorhandlinger opphører.

Jeg hadde god mulighet til å diskutere utviklingen med begge lands myndigheter under mine besøk til India og Pakistan i desember 2006. Begge lands ledere anser nå fredsprosessen for å være irreversibel. Det er gledelig. De demonstrerte klart sin vilje til å videreføre prosessen etter det tragiske bombeangrepet mot et tog på vei fra India til Pakistan nylig. Noen dager etter inngikk de en avtale som skal redusere faren for å utløse en kjernefysisk konflikt.

India og Pakistan er enige om at fredsprosessen skal være et bilateralt spor. Det respekterer og støtter vi. Men samtidig er det viktig at Norge og det internasjonale samfunn engasjerer seg, oppmuntrer og støtter opp om prosessen. Vi har ikke ansett det som å ligge til rette for noe særskilt initiativ til noen norsk rolle.

Norge gir støtte til flere internasjonale organisasjoner - som for eksempel Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og International Crisis Group - som følger utviklingen i Kashmir nøye og rapporterer bl.a. om brudd på menneskerettighetene. Overgrep mot sivilbefolkningen er noe vi alltid beklager og tar avstand fra.

Vi støtter også South Asia Free Media Association (SAFMA) som arbeider for åpen flyt av informasjon også om vanskelige spørsmål og for å bidra til økt gjensidig tillit mellom landene. Vi har sett at dette arbeidet gir gode resultater.

De seneste månedene har representanter for ulike grupper i Kashmir i større grad enn før blitt trukket inn i samtaler med myndighetene i begge land. Dette er positivt fordi det kan gi fredsprosessen en sterkere folkelig forankring og dermed økt legitimitet. Det er derfor en utvikling vi vil oppmuntre til at videreføres.

FN har siden 1949 hatt en mindre observatørstyrke (United Nations Military Observer Group in India and Pakistan - UNMOGIP) utplassert på begge sider av kontrollinjen mellom indisk og pakistansk kontrollert Kashmir. Norge deltok i denne observatørstyrken siste gang i 1993.