Svar
Sylvia Brustad: Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet med flere gjennomfører for tiden et kartleggingsprosjekt for å få mer kunnskap om omfanget av kjønnslemlestelse i Norge, om omfanget av jenter som kan være i faresonen for kjønnslemlestelse, om avvergelsesplikten er/blir benyttet og om helsepersonells meldeplikt til barnevernet er/blir benyttet, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007).
Prosjektet igangsettes for å få mer kunnskap om etterlevelse av regelverket, og for å kunne vurdere videre arbeid og tiltak for å forebygge og avverge kjønnslemlestelse. En viktig del av holdnings- og informasjonsarbeidet overfor grupper som tradisjonelt praktiserer kjønnslemlestelse er å informere om de helsemessige konsekvensene for reproduktiv helse og om komplikasjoner under fødsel.
Lov om forbud mot kjønnslemlestelse trådte i kraft 1. januar 1996. Videre ble det 28. mai 2004 innført en plikt i ovennevnte lov for å avverge kjønnslemlestelse. Plikten trådte i kraft 1. september 2004 og omfatter yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn.
Denne avvergelsesplikten innebærer en plikt for vedkommende yrkesutøver til å handle slik at kjønnslemlestelse ikke gjennomføres. Dersom helsepersonell har kjennskap til at det er fare for at en kjønnslemlestelse vil skje i nær fremtid, må vedkommende melde fra til barnevernet eller til politiet, som håndterer saken videre. Sosial- og helsedirektoratet har gitt ut en veileder (IS-1193) som nærmere redegjør for hvordan avvergelsesplikten skal praktiseres.
Representantens spørsmål gjelder helsepersonells plikt til å følge opp saker der det avdekkes at et barn eller en kvinne allerede er blitt kjønnslemlestet, og hva jeg som statsråd vil gjøre i den forbindelse.
Helsepersonells kjennskap til at et barn eller en kvinne er kjønnslemlestet er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, forutsatt at helsepersonellet har fått denne kunnskapen i egenskap av å være helsepersonell. Kunnskap om gjennomført kjønnslemlestelse kan bare formidles videre, for eksempel til barnevernet eller til politiet, dersom det uttrykkelig er gitt unntak fra taushetsplikten, i lov eller i medhold av lov.
Helsepersonell har etter gjeldende rett ikke adgang til å melde fra om gjennomført kjønnslemlestelse til politiet, dersom hensikten kun er at gjerningspersonen (den som har utført eller medvirket til inngrepet) skal straffes. Til grunn for en slik vurdering ligger at det er et overordnet ønske at foreldre til kjønnslemlestede jenter skal oppsøke helsetjenesten når jentene har behov for helsehjelp uten at de trenger å frykte for at de som foreldre kan bli straffet for en allerede gjennomført kjønnslemlestelse.
Meldeplikt til politiet vil imidlertid foreligge der slik melding er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, jf. helsepersonelloven § 31. Et eksempel er ved fare for gjentagelse eller ny kjønnslemlestelse. Helsepersonellet kan ha kunnskap om at en eldre søster er kjønnslemlestet, og vurderer det slik at det er fare for at den yngre søsteren også vil bli kjønnslemlestet. I et slikt tilfelle kan det etter omstendighetene foreligge meldeplikt til politiet.
Meldeplikt til barnevernet skal i slike tilfeller skje etter helsepersonelloven § 33.
Jeg kan informere om at Sosial- og helsedirektoratet i oktober 2006 ga ut rundskrivet "Helsepersonells plikt og rett til å gi opplysninger til barneverntjenesten, politiet og sosialtjenesten ved mistanke om mishandling av barn i hjemmet, andre former for alvorlig omsorgssvikt av barn samt misbruk av rusmidler under graviditet."
Direktoratet har, i februar 2005, også utgitt en oppdatert versjon av "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring", IS-2723.
Veilederen er et praktisk hjelpemiddel for helsepersonell, dels i forhold til undersøkelse, behandling og rehabilitering av kvinner som er omskåret og dels når det gjelder hva helsepersonell skal være oppmerksom på og hvordan de skal forholde seg for å forebygge at jenter omskjæres. Veilederen gir også en grundig innføring i lovverket og belyser kvinnelig omskjæring i et globalt og kulturelt perspektiv.