Skriftlig spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:650 (2006-2007)
Innlevert: 22.02.2007
Sendt: 23.02.2007
Besvart: 01.03.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Vil statsråden ta initiativ til å fjerne denne diskrimineringen av små bedrifter?

Begrunnelse

Mindre bedrifter har like stort behov for å ta vare på sine ansattes fysiske helse som større. Dette muliggjøres imidlertid ikke av någjeldende regelverk. Undertegnede har mottatt henvendelse fra en bedriftseier som driver et lite 1-2 manns AS hvor mannen jobber på heltid og hustruen på deltid.
Da disse to av naturlige grunner er for små til å innrette et eget treningsstudio er de i samråd med lege innmeldt i et treningssenter.
Ifølge deres revisor måtte disse imidlertid ha innredet eget studio og vært flere, for at de etter någjeldende lovgiving skulle ha adgang til å utgiftsføre dette. Med god grunn oppfatter disse dette som en diskriminering av småbedriftene, sammenliknet med f.eks. større bedrifter/offentlige etater som har egne treningssentre for de ansatte.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: I utgangspunktet kan et selskap kreve fradratt kostnader som er pådratt til inntektserverv, jf. hovedregelen i skatteloven § 6-1. Når det gjelder kostnader i forbindelse med ansattes trening, vil disse normalt enten være fradragsberettiget som alminnelige lønnskostnader eller som kostnad til rimelig velferdstiltak.
I de tilfeller arbeidsgiver dekker ansattes kostnader til trening, f.eks. treningskort på helsestudio, skal dette i utgangspunktet regnes som lønnsinntekt for den ansatte.
Etter Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-15-6 første ledd anses imidlertid ikke rimelige velferdstiltak for skattepliktig inntekt for den ansatte. Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel og tilhørighet til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de ansatte.
Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver som sikrer at ansatte trener sammen kan klassifiseres som rimelig velferdstiltak, men det er fordi denne aktiviteten kan bidra til å bedre fellesskapsfølelsen mv. blant de ansatte. Treningskostnadene i seg selv blir således bare et middel for å nå dette målet, og begrunner i seg selv ikke noen skattemessig gunstig behandling. Dette gjelder selv om bedriften også kan ha fordel av treningen ved at de ansatte får generelt bedret helse.
I selskaper med bare en eller to ansatte er det vanskelig å se at slike tiltak bidrar nevneverdig til å styrke fellesskapsfølelsen eller tilhørigheten til bedriften. Dette gjelder særlig der de ansatte har nær tilknytning privat, og i tillegg har direkte eller indirekte eierskap i bedriften.
Treningsutgiftene må i slike tilfeller klassifiseres som skattepliktig arbeidsinntekt (dekning av privatutgift) på den ansattes hånd i tillegg til at arbeidsgiver vil måtte svare arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver vil da ha fradragsrett for kostnadene som for vanlige lønnskostnader.
I et tilfelle som skissert i ditt spørsmål, kan for øvrig selskapets dekning av treningsutgifter bli ansett som en utdeling til selskapets aksjonærer, og derved klassifisert som utbytte etter skatteloven § 10-11 første og annet ledd. Utdeling av utbytte gir ikke grunnlag for fradrag for utdelende selskap, mens mottatt utbytte vil være skattepliktig kapitalinntekt på mottakerens hånd.
På denne bakgrunn er jeg ikke enig i at gjeldende regler innebærer noen diskriminering av småbedrifter.