Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:697 (2006-2007)
Innlevert: 07.03.2007
Sendt: 07.03.2007
Besvart: 14.03.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Rehabilitering er et område der både kommune og stat har ansvarsområder. De regionale helseforetakene har fått ansvaret for å dekke behovet for rehabiliteringsplasser i forbindelse med spesialisthelsetjenesten mens kommunen har ansvaret for en del andre rehabiliteringsopplegg. Det er uklart for meg hvor grensen går mellom ansvarsområdene.
Kan statsråden klargjøre hvilke rehabiliteringsoppgaver som ligger på kommunens ansvarsområde?

Begrunnelse

Enkelte private tilbydere arbeider med å utvikle nye moderne tilbud innenfor rehabiliteringsfeltet. De vil gjerne tilby sine tjenester til både kommuner og til regionale helseforetak, men har problemer med å klarlegge hvilke oppgaver som skal inkluderes i tilbudet til kommunene og hvilke tjenester som skal omfattes av det tilbudet som skal forelegges helseforetakene. Det kan være problematisk å se hvor grensene mellom de forskjellige oppgavene går, og jeg ber derfor om informasjon om hvordan disse oppgavene skal løses mellom de to nivåene for fremtiden.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Verdigrunnlaget for habilitering og rehabilitering er at alle mennesker skal gis likeverdige muligheter til å delta i samfunnet. Det er valgt to strategier i dette arbeidet - henholdsvis en samfunnsstrategi og en individbasert strategi - som sammen skal sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne muligheter til selvstendighet og deltagelse innenfor ulike livs- og samfunnsområder.

Den samfunnsmessige strategien ble behandlet i St.meld. nr. 40 (2003-2004) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Den individbaserte strategien ble behandlet i St.meld. nr. 21 (1998-99): Ansvar og meistring - Mot ein heilskapeleg rehabiliteringspolitikk. Meldingens anbefalinger bygget på prinsippene om rehabilitering som en individuell prosess med rett til medvirkning, individuelt tilpassede tjenestetilbud, likeverdige tilbud til alle med behov for rehabilitering, lokal forankring av tjenestene og sammenhengende tiltakskjeder.

Habilitering og rehabilitering er omfattende tverrfaglige virksomhetsområder som involverer en rekke instanser og etater i og utenfor helsetjenesten, i et tett samarbeid med brukerne av tjenestene. Ofte vil individene ha behov for bistand fra både spesialisthelsetjenesten og flere instanser i kommunen, som f.eks. primærhelsetjenester, sosialtjenester, barnehage, skole, voksenopplæring, NAV-kontor mm.

I henhold til kommunehelsetjenesteloven § 1-3 skal kommunenes oppgaver bl.a. omfatte medisinsk habilitering og rehabilitering og pleie og omsorg. For å løse sine oppgaver skal kommunene bl.a. ha tilknyttet allmennlegetjeneste (herunder fastlegeordning), fysioterapitjeneste og sykepleie (herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie). Forskrift om habilitering og rehabilitering hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven trådte i kraft 1. juli 2001. I henhold til forskriften skal kommunen:

- ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen

- det skal finnes en koordinerende enhet for habiliterings og rehabiliteringsvirksomheten i kommunen

- legge til rette for at tjenesteytere kan melde habiliterings- og rehabiliteringsbehov

- integrere tjenesten som tilbys i et samlet habiliterings- og rehabiliteringsbehov.

Det er ikke noen juridisk definisjon av hva som er spesialisttjeneste og herunder rehabilitering i lovverket. "Spesialisttjeneste" er et samlebegrep for den typen helsetjenester som de regionale helseforetakene yter og som det ikke er hensiktsmessig å legge til kommunene. Hva som til enhver tid er spesialisttjeneste vil kunne variere over tid, både på bakgrunn av endringer i organiseringen av helsetjenesten og den medisinske utviklingen.

Habilitering og rehabiliteringstjenester som tilbys i spesialisthelsetjenesten og i kommunene skal ta utgangspunkt i den enkeltes individuelle habiliteringsprosess, og være helhetlige, koordinerte og sammenhengende. Innenfor habilitering og rehabilitering er samhandling blitt trukket fram fra både tjenestene og brukerne som et av de viktigste områdene der det fortsatt er forbedringsmuligheter og behov for økt oppmerksomhet.

For at de som har behov for bistand til habilitering eller rehabilitering skal få et mest mulig helhetlig tilbud på tvers av sektorer og nivåer, er det viktig at det utarbeides individuelle planer som tydeliggjør ansvarsfordelingen i forhold til det enkelte individ. Ansvaret for å starte utarbeidelsen av en individuell plan sammen med brukeren ligger hos den delen av tjenesteapparatet som får henvendelsen og/eller ser behovet for bruk av individuell plan for å samordne tjenester mellom ulike nivå og instanser.

Individuell plan skal være et virkemiddel for å sikre at de tjenestene en person mottar samordnes, og at det er den enkeltes behov som er utgangspunkt for ytelse av tjenestene. Individuell plan skal fungere som en sektorovergripende og koordinerende plan på tvers av tjenester, etater og forvaltningsnivå. Ordningen med individuell plan er frivillig, og brukeren skal samtykke i at det utarbeides en individuell plan. Forskriften gjelder bare for helse- og sosialtjenesten.

Private tilbydere står fritt til å tilby sine tjenester til ulike aktører, både spesialisthelsetjenesten, kommunene og andre aktører som f.eks. NAV. Målet er at de tjenester som ytes i private opptrenings-/rehabiliteringsinstitusjoner skal ses i sammenheng med andre tjenester på feltet, slik at tilbudet i disse institusjonene blir en del av en helhetlig tjeneste. Ved inngåelse av avtaler om ytelse av tjenester skal regelverket for offentlige anskaffelser følges. Ved at regionale helseforetak, eventuelt kommuner, inngår avtaler med private tilbydere, ligger det til rette for at tilbudet blir en del av en helhetlig tjeneste til brukerne. Gjennom samarbeid med regionale helseforetak, eventuelt kommuner, vil institusjonene kunne utvikle sitt tilbud slik at det blir i samsvar med behovet for offentlige tjenester. Et slikt samarbeid kan sikre at pasientgrupper som tidligere ikke hadde tilstrekkelig tilbud blir ivaretatt, og at kvaliteten på et faglig nivå som er forutsetningen for tjenester som det offentlige skal yte, og tilpasset de pasientgrupper som tilbudet er ment for.

Kommunene og helseforetakene skal ha etablert koordinerende enheter for habilitering og rehabilitering. Deres rolle er bl.a. å sørge for god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og det kommunale tjenesteapparatet og bidra til at den enkelte bruker får bistand i forhold til sine behov. Utviklingen av samarbeid mellom koordinerende enheter i kommunen og i spesialisthelsetjenesten er derfor avgjørende.

Jeg har satt i gang et arbeid med å utvikle en ny strategi for habilitering og rehabilitering. Strategien skal legge til rette for en felles situasjonsforståelse og referanseramme for rehabiliteringsarbeidet.