Skriftlig spørsmål fra Gunnar Kvassheim (V) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:719 (2006-2007)
Innlevert: 09.03.2007
Sendt: 12.03.2007
Besvart: 19.03.2007 av utviklingsminister Erik Solheim

Gunnar Kvassheim (V)

Spørsmål

Gunnar Kvassheim (V): Myndighetene i Mosambik har søkt om norsk bistand til å heve kompetanse og kapasitet hos sitt nasjonale sjøkartverk, INAHINA, slik at de oppfyller sine forpliktelser i samsvar med IMOs krav om å gjøre tilgjengelig naustisk informasjon for sine farvann. INAHINA ønsker at Statens kartverk Sjø skal være prosjekt koordinator og overføre kunnskap til dem.
Er utviklingsministeren enig i at bruk av bistandsmidler til slike prosjekt er godt i samsvar med de overordnede prioriteringer for bruk av bistandsmidler?

Begrunnelse

Saken har vært diskutert flere ganger i SAIHC (South Africa and Island Hydrographic Commission)hvor Norge er medlem og hvor norsk industri har vært med på å diskutere løsninger, senest i det siste SAIHC møte i juni 2006. Søknaden er avslått av den norske ambassaden i Maputo. Det er sendt en anmodning fra det norske Statens kartverk Sjø til ambassaden om å revurdere avslaget. Statens kartverk Sjø hevder at innvilgning av søknaden vil bidra til forbedret sjøsikkerhet og også vil ha et betydelig miljømessig aspekt.
Mosambik vil gjennom prosjektet bli i stand til å foreta innsamling av sjømålingsdata og anvende disse i produksjon av egne elektroniske kart, papirkart, etterretninger til sjøfarende og andre nautiske publikasjoner, samt løpende vedlikeholde alle disse.
Mosambik har søkt om og fått innvilget medlemskap i PRIMAR. Dette betyr at Mosambik vil distribuere sine elektroniske kart gjennom denne organisasjonen. Det er tale om et prosjekt med en kostnadsramme på 6 mill. kr, men som tross sitt begrensede omfang kan få stor positiv betydning for miljø og sikkerhet i regionen.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Miljø og bærekraftig ressursforvaltning er prioritert i norsk utviklingspolitikk og det er et ønske å satse innen områder hvor Norge har komparative fordeler. Det er også klart at det er behov for å heve kompetansen og kapasiteten innen det nasjonale sjøkartverk i Mosambik.

Isolert sett vil det slik være en rekke tiltak som kan støttes med norske uviklingsmidler i samarbeidsland som er innen prioriterte områder og hvor Norge har kompetanse. Departementet og ambassadene må imidlertid også ta andre hensyn når tiltak prioriteres. Sentralt i dette er motakerlandets egne ønsker og prioriteringer.

Norge har lenge gitt støtte til Mosambik og vårt utviklingssamarbeid med landet omfatter foruten budsjettstøtte, samarbeid innen energi, fiskeri og helse. Mosambik og Norge har samarbeidet lenge om disse sektorene og Norge har erfaring og kunnskap innen særlig energi og fiskeri. Vårt samarbeid med landet er slik sett i tråd med vårt ønske om å utnytte komparative fordeler og ha langsiktighet i samarbeidet.

Norge hadde også et samarbeid med INAHINA på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Dette ble avviklet etter at det var blitt fred i landet og et mer regulært utviklingssamarbeid med Mosambik kunne starte også på land.

Det har over de siste årene vært vektlagt å konsentrere bistanden i samarbeidsland rundt færre sektorer. Man ønsker å konsentrere seg om to eller tre hovedsektorer i hvert land. Dette henger også i sammen med økt arbeidsdeling mellom giverne.

Når de overordnede prioriteringene og satsingene i det bilaterale utviklingssamarbeidet avtales, skjer dette skjer dette etter konsultasjoner mellom Norge og mottakerlandet. Avtalene er basert på mottakerlandenes egne ønsker og prioriteringer. Siste 4-årige samarbeidsavtale med Mosambik gjelder fra 2006. Det felt representanten trekker fram, har fra Mosambiks regjerings side ikke vært prioritert i de forhandlinger og konsultasjoner som har funnet sted.

Langsiktighet og forutsigbarhet har vært en hovedintensjon i vårt samarbeid med utviklingsland som Mosambik. Med utgangspunkt i denne tilnærmingen, søker vi å unngå engangsstøtte. Både ambassadene og departementet mottar en lang rekke innspill og forslag til samarbeidsprosjekter. Mange av disse er velbegrunnede og også innenfor områder der vi har kompetanse å tilføre. Jeg tror likevel at konsentrasjon og arbeidsdeling, tematisk og geografisk, er den vei vi må gå for å sikre at vårt utviklingssamarbeid får størst mulig effekt i mottakerlandene. Derfor er dette også noe som vektlegges sterkt i de retningslinjer som departementet trekker opp for den enkelte ambassades virksomhet.