Svar
Sylvia Brustad: Som representanten Høie, er også jeg opptatt av at alle rusmiddelavhengige som har behov for hjelp skal få den hjelpen de trenger, enten det er i regi av kommunene, de regionale helseforetakene eller i samarbeid mellom kommunene og helseforetakene.
Etter rusreformen i 2004 overtok som kjent staten ved de regionale helseforetakene ansvaret for tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige. Dette ansvaret medførte at spesialisthelsetjenesten også fikk ansvaret for å sørge for plasser som kan ta imot rusmiddelavhengige etter sosialtjenestelovens §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Det er derfor fortsatt sosialtjenesten som har ansvaret for å treffe vedtak etter §§ 6-2, 6-2a og 6-3, men det er spesialisthelsetjenesten som etter § 2-1, 5. ledd i Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. har ansvaret for å stille plasser til rådighet.
Etter sosialtjenesteloven er det sosialtjenesten som initierer og forbereder vedtak om inntak uten eget samtykke etter nevnte paragrafer. Sosialtjenesten har også plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende. Sosialtjenesten forbereder saken for fylkesnemnda, som treffer vedtak i saken.
Lovens intensjon er at frivillige hjelpetiltak skal være prøvd først. Dersom disse ikke nytter, og det er fare for at personer utsetter sin fysiske og psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, kan vedkommende tas inn i institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake i opptil tre måneder. En gravid rusmiddelmisbruker kan tas inn uten eget samtykke og holdes tilbake i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende at barnet vil bli født med skade.
I forberedelsen av sakene etter §§ 6-2, 6-2a og 6-3, må sosialtjenesten også kontakte spesialisthelsetjenesten om å fremskaffe egnet plass. Flere steder er det etablert gode samarbeidsstrukturer mellom kommuner og helseforetak for å bidra til godt forberedte vedtak, hvor meldte saker blir drøftet, og hvor institusjonene blir varslet og kan forberede plass for inntak når Fylkesnemnda har fattet vedtak. Men det erfares også at dette ikke fungerer godt alle steder. Som del av den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet, vil en sentral oppgave være å styrke dokumentasjon, statistikk og styringsdata. Et område hvor det er behov for bedre nasjonal statistikk, er å få informasjon om bruken av tvangsbestemmelsene for å få vurdert forholdet mellom behov og kapasitet. Vi må også få bedre oversikt over omfanget av saksforberedelser i sosialtjenesten som ikke kommer så langt at det fremmes en sak for fylkesnemnda.
Jeg har vært i kontakt med alle de regionale helseforetakene om spørsmålet fra representanten Høie. Tilbakemeldingene fra disse viser at kapasiteten for gravide (§ 6-2a) ser ut til å dekke behovet i hele landet, og at det er korte ventetider for oppstart av behandling for denne gruppen. Kapasiteten på plasser etter §§ 6-2 og 6-3 synes også å dekke behovet, men man har i det siste året syntes å erfare at kommunene har henvendt seg oftere til spesialisthelsetjenesten ved forespørsel om plasser etter disse paragrafene i sosialtjenesteloven. Alle de regionale helseforetakene følger nøye med i denne utviklingen og vurderer at situasjonen er under kontroll.
Videre vurderer de regionale helseforetakene at samarbeidet med kommunene i hovedsak er godt. Ettersom sosialtjenesten også kan foreta et hastevedtak, vil slike situasjoner skape et ekstra høyt press for å finne egnet plass på svært kort tid, uten at det meldes om situasjoner som dette ikke har funnet sin løsning. Tilbakemeldingene fra helseforetakene viser samtidig at informasjonen og kommunikasjonen vedrørende vedtak etter §§ 6-2, 6-2a og 6-3 mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten i enkelte sammenhenger kan bli bedre. Dette arbeides det aktivt med.
Det å bruke tvang overfor enkeltmennesker er et alvorlig inngrep. Dessverre vurderes situasjonen slik for noen å være så alvorlig at tvang kan være nødvendig for å hjelpe mennesker i en alvorlig livssituasjon, men bør bare brukes i situasjoner der det er helt nødvendig. Det er viktig også å få til et godt faglig opplegg rundt tvangsinntak som kan bidra til å motivere til videre behandling. Godt forberedte inntak og samarbeid mellom de ulike instanser, og et opplegg hvor brukerens medvirkning i opplegget blir ivaretatt, er derfor viktige premisser for at utfallet av tvangsopphold kan bli bra for den rusmiddelavhengige.
Avslutningsvis vil jeg nevne at departementet har varslet at det vil bli foretatt en mer omfattende evaluering av bruken av tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven. Denne evalueringen vil omhandle ulike sider ved praktisering av lovens bestemmelser i sosialtjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å få belyst omfanget av bruken, om intensjonene med inntak uten eget samtykke blir fulgt, og om det er sider ved regelverk og organisering som bør videreutvikles, herunder samarbeidet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppdrag å sørge for en evaluering som grunnlag for en samlet vurdering av tilbakehold uten eget samtykke for rusmiddelavhengige. En slik evaluering vil være svært nyttig, og jeg ser frem til resultatene av denne.