Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:770 (2006-2007)
Innlevert: 16.03.2007
Sendt: 19.03.2007
Besvart: 23.03.2007 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Nord-Jæren-området har fått belønningsordning fra Samferdselsdepartementets budsjett for å øke bruk av kollektivreiser. Noen av midlene har vært satt av til bedriftsavtaler der bruk av såkalte flexikort (personuavhengig periodekort for busstransport) er et av tiltakene. Fri arbeidsreise med kollektive transportmidler blir i dag fordelsbeskattet, gratis parkeringsplass ikke. Finansdepartementet har avvist endring i skattereglene.
Vil statsråden likevel ta nye initiativ for å få til skattemessig ordning som stimulerer til at arbeidstakere reiser kollektivt?

Begrunnelse

Jeg viser til henvendelse fra fylkesordføreren i Rogaland i brev til Samferdselsdepartementet av 16. juni 2006.
Som det er påpekt i brevet er tilsvarende skatteforhold løst på en god måte i Danmark, en løsning som ikke medfører beskatning for de arbeidstakere som benytter arbeidsgiverbetalt periodekort til tog og buss for transport mellom hjem og arbeidssted.
I arbeidet med å få økt bruk av kollektivtilbud innen reiser til og fra arbeidssted kan tiltak initiert og finansiert av bedrifter være virksomme tiltak. Dersom slike ordninger medfører skattemessige ulemper i forhold til transport med bil i egen regi er det selvsagt fare for at slike tiltak ikke blir igangsatt eller benyttet.
Jeg håper derfor statsråden vil ta nye initiativ for å få på plass en skattemessig behandling av ordninger med arbeidsgiverbetalt kollektivreiser til og fra arbeidssted på linje med det som praktiseres i Danmark, og som åpenbart kan medvirke til økt bruk av kollektiv transport i de store byområdene også i Norge.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Jeg er enig med stortingsrepresentant Sortevik i at det er uheldig med ulik beskatning av månedskort som betales av arbeidsgiver og av parkeringsplasser som holdes av arbeidsgiver. En eventuell endring i skattereglene krever avklaring av en rekke praktiske og økonomiske problemstillinger, og er derfor et spørsmål som i tilfelle må vurderes i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene.
Et skattefritak for arbeidsgiverbetalt månedskort, flexikort osv. vil gi et vesentlig provenytap, siden slike goder i praksis er et alternativ til lønn. Finansdepartementet har tidligere anslått at det isolerte provenytapet vil kunne bli i størrelsesorden 3,3-5,5 mrd. kr. Fordelens verdi er enkel å fastsette, og et skattefritak for denne typen naturalytelser, med en lett tilgjengelig verdi, vil kunne lede til et press for skattefritak også for andre naturalytelser fra arbeidsgiver.
Et eventuelt skattefritak vil innebære en økt subsidiering av kollektivtrafikken som kun får effekt for de grupper av arbeidstakere som har arbeidsgivere med vilje til å betale arbeidsreiser. Skoleungdom, studenter og trygdede vil for eksempel ikke nyte godt av dette. Det må derfor foretas en avveining av hvordan dette tiltaket vil fungere i forhold til andre tiltak som er egnet til å gjøre kollektivtrafikken billigere og bedre. I mange sammenhenger kan for eksempel hyppigere avganger, god nok plass og regularitet ha større betydning for hvilket transportmiddel rushtidstrafikanter vil foretrekke.
Regjeringen har styrket kommuneøkonomien, og dette gir fylkeskommunene mulighet til å øke subsidieringen av kollektivtransporten gjennom økte driftstilskudd. Statens jernbanesatsing og belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk kommer i tillegg til de lokale tilskuddene.
Representanten Sortevik peker på den manglende fordelsbeskatningen av gratis parkeringsplasser. Jeg er enig i at dette i prinsippet er uheldig. Imidlertid er det bare i byområdene at gratis parkering er et reelt "frynsegode" som bør beskattes. På steder der det ikke er knapphet på parkeringsplasser og dermed heller ingen markedsverdi på slike, vil det ikke ligge noen økonomisk fordel i det å kunne benytte seg av fri parkering på arbeidsgivers grunn fremfor å benytte seg av allmenn fri parkering. En generell skattlegging av fri parkering på arbeidsplassen kan derfor føre til urimelige resultater.
I praksis skattlegges heller ikke arbeidstakere som har en økonomisk fordel av fri parkering, dvs. der hvor parkering på arbeidsgivers grunn har en markedsverdi. Årsaken er bl.a. at slik skattlegging medfører store verdsettelsesproblemer. For det første vil det være nødvendig å trekke en grense mellom områder hvor fri parkering har en økonomisk verdi, og de områder hvor fri parkering ikke vil representere noen økonomisk fordel for arbeidstakeren. For det andre vil det også kunne være vanskelig og ressurskrevende å verdsette den enkelte skattyters økonomiske fordel av fri parkering i de tilfeller hvor en generell økonomisk verdi av gratis parkering kan påvises. Det er også vanskelig å kontrollere hvor mye plassene brukes, og av hvem. Ligningstekniske hensyn trekker altså i retning av at beskatning av disse ytelser ikke gjennomføres.
Blant annet derfor er regulering av parkeringstilbudet, inklusive avgiftsregimet, et lokalt ansvar. Bedrifter som ønsker å stimulere ansatte til å bruke andre transportmidler enn bil til jobb, kan dessuten ta betaling for bruk av plassene. Dette vil gi den samme effekten som om staten skattlegger arbeidstakerne for bruken.
Dersom arbeidsgiver refunderer ansattes egne parkeringsutgifter, og det ikke dreier seg om parkering under tjenestereise, skal dette derimot skattlegges som arbeidsinntekt. Det er altså skatteplikt hvis arbeidsgiveren betaler de ansattes daglige bruk av et kommersielt parkeringshus i nærheten av arbeidsplassen.