Skriftlig spørsmål fra May-Helen Molvær Grimstad (KrF) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:950 (2006-2007)
Innlevert: 23.04.2007
Sendt: 24.04.2007
Besvart: 02.05.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

May-Helen Molvær Grimstad (KrF)

Spørsmål

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): De regionale barnevernsmyndighetene skal bistå barnevernstjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, bistå kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem og har ansvaret for at fosterhjemmene får opplæring og veiledning.
Hvilke forpliktelser har de regionale barnevernsmyndighetene når det gjelder å gi faglig og økonomisk støtte for barn som Bufetat har fraskrevet seg ansvaret for og overlatt til en enkeltkommune å sørge for omsorgstilbud til?

Begrunnelse

For å illustre problemstillingen vil jeg komme med et eksempel fra Møre og Romsdal. Fylkesnemnda vedtok i 2002 å plassere to barn i fosterhjem. Fosterhjemmet valgte å si opp avtalen. Det samme skjedde med fosterhjem nummer 2, men der opprettholdt de avtalen for det ene barnet. Bufetat region Vest greide ikke å finne nytt fosterhjem for det andre barnet, og samtidig ble de frarådet av en fagperson å flytte barnet i nytt fosterhjem. Det andre barnet ble plassert i institusjon i Molde, men Bufetat sa at de ikke hadde egnet tilbud til barnet, og at det ikke kunne være i institusjonen i Molde over lang tid.
Bufetat skrev så til Gjemnes kommune at de ikke har egnet tilbud til barnet, og at egnet bolig i hjemkommunen kunne være aktuelt. Kommunen konstaterte at Bufetat ikke kunne gi et omsorgstilbud til barnet, og de har fått beskjed om at kommunen selv må lage en omsorgsløsning for barnet. Kommunen har ikke erfaring med å bygge opp et eget institusjonstilbud for ett enkelt barn, men går løs på oppgaven med stor entusiasme. De har ikke opplevd å få mye støtte fra det statlige barnevernet i denne fasen.
Kommunen sliter med å få service og veiledning fra Bufetat, for å få godkjent denne ene kommunale institusjonsplassen etter Lov om barneverntjenesten § 5-8. Bufetat sier de skal godkjenne institusjonen, og at de derfor ikke kan gi råd om hvordan de skal få den godkjent. Spørsmålet en da stiller seg er hvordan kommunen skal få til en best mulig omsorgsløsning for barnet og hvem som har ansvar for å bidra til dette.
I dette tilfellet har Bufetat sagt at de ikke kan skaffe et omsorgstilbud til et barn som fylkesnemnda har vedtatt at det offentlige skal ta over omsorgsovertakelse for. I tillegg til kompetansemessige utfordringer, er det også økonomiske utfordringer ved å overlate dette til kommunen. Vanlig praksis er at kommunen har en egenandel på 25 000 kr i måneden for barn som er plassert i institusjon. I Gjemnes kommune er ikke boligen godkjent som barnevernsinstitusjon, men de har hele tiden jobbet med å få tilbudet så godt at den kan bli godkjent. Fokuset har hele tiden vært på barnets behov. Kommunen opprettet et døgntilbud i en bolig hvor barnet bor med 4,5 stilling. Det er budsjettert med 2,7 mill. kr i år til dette ene barnet, men det ser ikke ut til å være tilstrekkelig. Det arbeides med å få botilbudet godkjent som barnevernsinstitusjon. Det forventes at kommunen får dekket disse ekstra utgiftene de har med både å opprette og drifte et godt omsorgstilbud for barnet.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: I representantens brev beskrives problemstillingene nærmere ved et eksempel fra Møre og Romsdal. Den konkrete saken omhandler spørsmål om godkjenning av en kommunal barnevernsinstitusjon. Saken ligger til behandling i Barne-, ungdoms- og familieetaten, og jeg vil derfor ikke nå gå nærmere inn i den konkrete saken, men på generelt grunnlag beskrive reglene for godkjenning av barnevernsinstitusjoner. Saken omhandler også spørsmål om tiltak og økonomisk ansvar for funksjonshemmede barn, og også dette vil jeg gi en generell beskrivelse av.
Etter barnevernloven § 5-1 har statlig regional barnevernsmyndighet ansvaret for etablering og drift av institusjoner som hører under barnevernloven. Dette innebærer at regional myndighet har ansvaret for at det nødvendige institusjonstilbudet finnes i regionen. Dette ansvaret kan ivaretas ved at regionen selv etablerer og driver institusjoner eller ved at det inngås avtaler om bruk av private og/eller kommunale institusjoner eller ved kjøp av enkeltplasser i slike institusjoner. Forutsetningen for at private og kommunale institusjoner kan benyttes er at disse er godkjent av statlig regional myndighet, jf. barnevernloven § 5-8. Også andre aktuelle tiltak for barn og ungdom som reguleres av andre lover, for eksempel innenfor psykiatrien og etter lov om sosiale tjenester, kan tas i betraktning.
For at en privat eller kommunal institusjon skal kunne godkjennes etter barnevernloven, må den drives i samsvar med denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt forskrift om godkjenning av private og kommunale institusjoner, og har også gitt forskrift om krav til kvalitet i barnevernsinstitusjoner. Det følger av sistnevnte forskrift at det stilles krav bl.a. til at institusjonen skal ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet, visse materielle krav og krav til bemanning og de ansattes kompetanse.
Den som søker om godkjenning av en barnevernsinstitusjon vil være part i godkjenningssaken og ha de partsrettigheter som følger av forvaltningsloven. Det følger videre av forvaltningsloven § 11 at forvaltningsorganene innenfor sitt saksområde har en alminnelig veiledningsplikt. Denne veiledningen omfatter gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på saksområdet, samt regler for saksbehandlingen. Det vil alltid være en skjønnsmessig vurdering hvor langt veiledningen skal gå, men når den som gir veiledning senere skal treffe vedtak i samme sak, kan også hensyn til habilitet sette grenser for hvor meget veiledning som bør gis. Statlig regional barnevernsmyndighets vedtak i godkjenningssaken kan påklages til statlig sentral myndighet.
Statlig regional barnevernsmyndighet skal også gi kommunen råd og veiledning om hvilke muligheter og alternativer som finnes innefor tiltaksapparatet. Plasseringsalternativene for barn som skal plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven er ikke begrenset til tiltak som er regulert i barnevernloven. Både når barn plasseres utenfor hjemmet som ledd i hjelpetiltak, jf. § 4-4 femte ledd, når barnet plasseres utenfor hjemmet etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12, og når barnet plasseres på grunn av alvorlige atferdsvansker, jf. §§ 4-24 og 4-26, kan barnet også plasseres i tiltak som er regulert i andre lover. Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, kan barnet bare plasseres i institusjon som er regulert i andre lover dersom dette er nødvendig fordi barnet er funksjonshemmet, jf. § 4-14 bokstav c som angir opplærings- eller behandlingsinstitusjon som plasseringssted i disse tilfellene.
Bakgrunnen for at barn som faller inn under barnevernloven kan plasseres i tiltak som er regulert under andre lover, er at barnet kan ha behov som ikke kan eller skal ivaretas i en barnevernsinstitusjon. Etter barnevernloven § 4-14 c skal derfor funksjonshemmede barn plasseres i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig på grunn av funksjonshemningen. Når det foretas slike plasseringer, reguleres ikke institusjonsoppholdet av barnevernloven, men av den loven tiltaket er hjemlet i, for eksempel lov om sosiale tjenester eller kommunehelsetjenesteloven. Dette gjelder også finansieringen av oppholdet. Statlige barnevernsmyndigheter har således ikke ansvar for å dekke utgifter til opphold i slike tiltak.