Skriftlig spørsmål fra Morten Ørsal Johansen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1023 (2006-2007)
Innlevert: 09.05.2007
Sendt: 10.05.2007
Rette vedkommende: Finansministeren
Besvart: 23.05.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Morten Ørsal Johansen (FrP)

Spørsmål

Morten Ørsal Johansen (FrP): Statens innkrevingssentral blir både gjennom media og fra politisk hold kritisert for måten de opptrer på i sine innkrevingsoppdrag. Dette kom særlig godt fram i en kjennelse ved Oslo byfogdembete den 22. april 2004.
Vil statsråden være bekjent av å bruke en offentlig innkrever som opptrer slik det her blir beskrevet, og vil statsråden foreta seg noe for å endre denne holdningen hos Statens innkrevingssentral?

Begrunnelse

Den 22. april 2004 ble det avsagt en kjennelse i Oslo byfogdembete der Justis- og politidepartementet var saksøker og Statens innkrevingssentral var prosessfullmektig for staten. I kjennelsen uttaler Byfogd Lars Borg-Andersen blant annet følgende:

"Når det gjelder realiteten i klage, vil retten først bemerke at tonen i henvendelsene fra Statens innkrevingssentral er lagt på et arrogansenivå retten heldigvis sjelden opplever, og som iallfall burde være forbeholdt tilfeller hvor det er atskillig tryggere saklig grunnlag for det. Man bør ikke tro at retten lar seg imponere av inkompetent skråsikkerhet. Det blir tvert imot uimotståelig fristende å påpeke at mens saksøkerens prosessfullmektig titulerer seg "juridisk rådgiver", og brevet av 12. februar undertegnet av "avd.dir. juridisk avdeling" og parafert av en "rådgiver", hvilket gir inntrykk av at de alle har en slags juridisk utdanning, er innholdet egnet til å skape tvil.
Klagen synes nemlig bare å være basert på den oppfattning at norske lover skal overprøves av Statens innkrevingssentral, og at de ikke gjelder - iallfall ikke for Statens innkrevingssentral - dersom Innkrevingssentralen ikke ser noen grunn til å følge dem.
Men nærsagt enhver legmann er bedre opplyst."

Dette er sterke ord, og når det kommer fra en kjennelse skrevet av en dommer, bør det tas på alvor.
Statens innkrevingssentral er, i tillegg til å være statens innkrever, et offentlig servicekontor og bør derfor opptre slik det sømmer seg for slike.
Dette eksemplet er ikke det eneste som viser at Statens innkrevingssentral opptrer på en måte som ikke er forenlig med et offentlig kontor, men det er iallfall et godt eksempel. Problemet er at slike eksempler ikke bør forekomme.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Spørsmålet ble overført fra justisministeren.

Den siterte tre år gamle kjennelsen gjaldt ikke direkte et spørsmål om innkreving, men om adgangen til å benytte scannet signatur i stedet for egenhendig underskrift ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 5-2 første ledd tredje punktum. Lovens krav er at en skriftlig begjæring om tvangsfullbyrdelse skal være undertegnet. Byfogden fastslo i kjennelsen at slike begjæringer må underskrives egenhendig, og at begjæringer hvor det er brukt scannet signatur, må avvises. Saken vakte en viss oppsikt i 2004, mest på grunn av ordbruken i den.

Statens innkrevingssentral har tatt kritikken og resultatet i kjennelsen til etterretning, og personalet der benytter nå egenhendig underskrift i slike tilfeller. Den uheldige type ordbruk som forekom i saken, er for lengst forlatt. Saken er således ikke representativ for dagens praksis ved innkrevingssentralen.

I 2006 hadde Statens innkrevingssentral omtrent 959 000 innkrevingssaker, og et personale på ca. 300 ansatte. Med en så omfattende virksomhet er det viktig at saksbehandlerne følger faste og likeartede rutiner for å sikre en effektiv, men samtidig hensynsfull innkreving. Statens innkrevingssentral har derfor over tid utarbeidet meget detaljerte, interne rutiner for hvordan innkrevingsarbeidet skal foregå på en effektiv og hensynsfull måte innenfor det gjeldende regelverk. Det arbeides kontinuerlig med disse rutinene for å sikre at den enkelte skyldner til enhver tid blir behandlet på en mest mulig korrekt måte når et krav skal inndrives. Omfattende bruk av standardskriv, der teksten er omhyggelig utformet for å unngå unødige reaksjoner, bidrar til dette.

Vi kan i dag forvente en høy standard på både publikumsbehandling og sakshåndtering ved Statens innkrevingssentral.