Begrunnelse

Den 22. april 2004 ble det avsagt en kjennelse i Oslo byfogdembete der Justis- og politidepartementet var saksøker og Statens innkrevingssentral var prosessfullmektig for staten. I kjennelsen uttaler Byfogd Lars Borg-Andersen blant annet følgende:

"Når det gjelder realiteten i klage, vil retten først bemerke at tonen i henvendelsene fra Statens innkrevingssentral er lagt på et arrogansenivå retten heldigvis sjelden opplever, og som iallfall burde være forbeholdt tilfeller hvor det er atskillig tryggere saklig grunnlag for det. Man bør ikke tro at retten lar seg imponere av inkompetent skråsikkerhet. Det blir tvert imot uimotståelig fristende å påpeke at mens saksøkerens prosessfullmektig titulerer seg "juridisk rådgiver", og brevet av 12. februar undertegnet av "avd.dir. juridisk avdeling" og parafert av en "rådgiver", hvilket gir inntrykk av at de alle har en slags juridisk utdanning, er innholdet egnet til å skape tvil.
Klagen synes nemlig bare å være basert på den oppfattning at norske lover skal overprøves av Statens innkrevingssentral, og at de ikke gjelder - iallfall ikke for Statens innkrevingssentral - dersom Innkrevingssentralen ikke ser noen grunn til å følge dem.
Men nærsagt enhver legmann er bedre opplyst."

Dette er sterke ord, og når det kommer fra en kjennelse skrevet av en dommer, bør det tas på alvor.
Statens innkrevingssentral er, i tillegg til å være statens innkrever, et offentlig servicekontor og bør derfor opptre slik det sømmer seg for slike.
Dette eksemplet er ikke det eneste som viser at Statens innkrevingssentral opptrer på en måte som ikke er forenlig med et offentlig kontor, men det er iallfall et godt eksempel. Problemet er at slike eksempler ikke bør forekomme.