Svar
Liv Signe Navarsete: Innledningsvis ønsker jeg å presisere at konsesjonen for Rygge ikke tillater at trafikken på Rygge overstiger 774 000 passasjerer per år uten at konsesjonen endres. Departementet har så langt ikke mottatt noen søknad om heving av trafikktaket.
Slik spørsmålet er stilt, finner jeg grunn til å presisere at jeg har fått opplyst fra Rygge sivile lufthavn AS at det ikke vil bli bygd vanlige "nesebroer", som går helt ut til flyene, på den nye lufthavnen. Selskapet begrunner dette først og fremst med at trafikkgrunnlaget er for lite til å forsvare investeringskostnadene. I tillegg blir det anført at flyselskapene (kundene) ønsker kortest mulig opphold på flyplassen, og at ombordstigning og avstigning går raskere dersom en benytter inngangene både foran og bak i flyet via bakken. Samtidig må det presiseres at bevegelseshemmede vil ha full mulighet til å benytte seg av vanlig heis for å komme seg fra terminalbygningen og ned på bakkenivået, der flyene er parkert.
Til sammenligning bør det nevnes at Avinor AS bare har broer på sine seks største lufthavner: Oslo Lufthavn Gardermoen (17,6 mill. passasjerer), Stavanger lufthavn, Sola (3,1 mill.), Bergen lufthavn, Flesland (4,3 mill.), Trondheim lufthavn, Værnes (3,2 mill.), Bodø lufthavn (1,4 mill.) og Tromsø lufthavn (1,6 mill.). Kristiansand lufthavn, Kjevik har ingen broer og en årstrafikk på 820000 passasjerer. Sandefjord lufthavn, Torp har ca. 1,3 mill. passasjerer, men ingen broer (alle tall fra 2006). Det er med andre ord ingen lufthavner med trafikk på det nivået Moss lufthavn, Rygge (MLR) har tillatelse til å ha i startfasen, som har broer.
Det er viktig å understreke at det ikke er myndighetskrav som er grunnen til at Avinor ikke har bygd broer på sine seks største lufthavner. Grunnlaget er markedsmessige vurderinger av hva det er trafikkmessig grunnlag for og hva flyselskapene etterspør.
Det er ventet at europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1107/2006 om rettighetene til funksjonshemmede passasjerer og personer med redusert bevegelighet når de er ute og flyr vil bli tatt inn i EØS-avtalen i løpet av inneværende år. Denne forordningen gir funksjons- og bevegelseshemmede passasjerer krav på ikke å bli avvist fra flygninger, når en ser bort fra noen snevre unntak som ikke har relevans i denne sammenhengen. Derimot stiller den ikke krav til måten passasjerene skal kunne komme seg om bord på flyet på så lenge de rent faktisk kommer seg om bord.
Det er riktig at begrepet universell utforming står sentralt i arbeidet med eventuelle nye lovbestemmelser om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (oppfølgingen av NOU 2005:8). Det er også riktig at dette begrepet, i alle fall potensielt, går lenger for luftfartens del enn de kravene som følger av den nevnte forordningen. Det nøyaktige innholdet vil måtte avklares gjennom det kommende lovarbeidet, og det ville være galt av meg å foregripe utfallet av dette arbeidet. Utgangspunktet bør være at lufthavner av samme størrelse bør behandles likt fordi de har tilnærmet samme mulighet til å dekke investeringskostnader.
For mange flytyper finnes det alternative tekniske løsninger som gjør det mulig for passasjeren å komme seg inn på flyet ved egen hjelp, typisk ved hjelp av såkalte "trappeklatrere". Flere av Avinors lufthavner, som ikke har broer, har slikt utstyr, og det kan være aktuelt å stille krav om at alle lufthavner over en viss størrelse skal ha slikt utstyr dersom de ikke har broer. Kostnadene ved å anskaffe denne typen utstyr er ikke større enn at konsekvensene bør være akseptable når en lufthavn overskrider den foreskrevne trafikkgrensen på grunn av trafikkøkning. Selv med en slik regel må det tas forbehold om at denne typen teknisk utstyr ikke lar seg anvende på en del mindre flytyper.