Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1103 (2006-2007)
Innlevert: 25.05.2007
Sendt: 29.05.2007
Besvart: 01.06.2007 av justisminister Knut Storberget

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): I Stortinget 25. mai 2007 uttalte statsråden at "mennesker som utgjør en sikkerhetsrisiko for seg selv eller andre skal omgis med den type sikkerhet som forhindrer tilbakefall i den grad man har begått tidligere kriminalitet". Jeg antar dette skal gjelde på et generelt grunnlag. Jeg henleder nedenfor statsrådens oppmerksomhet til en sak i Time kommune han har vært i befatning med tidligere.
Vil statsråden bidra til å sikre at nødvendig tilbud gis til omtalte person, slik at nabolagets sikkerhet ivaretas?

Begrunnelse

Det vises til skriftlig spørsmål nr. 502, datert 26. januar 2007.
Saken gjelder de uheldige omstendigheter hvor personer med problemer av og til faller mellom flere stoler på grunn av kompleksiteten i problemstillingene. Undertegnende har selvsagt stor forståelse for at statsråden ikke bør eller ønsker å drive konkret saksbehandling, men ber om at statsråden følger saken nøye for å avdekke om det foreligger svakheter i dagens system, rutiner eller rundskriv fra sentrale myndigheter, og for å sikre at det ikke står på ressurser for å gi vedkommende korrekt oppfølging.
Undertegnede stilte ingen diagnose på vedkommende person i mitt forrige spørsmål, men statsråden brukte sitt svar på å omtale den vanskelige situasjonen for personer med alvorlige psykiske lidelser. Jeg antar derfor at statsråden har satt seg grundig inn i denne saken. Statsråden skriver avslutningsvis i sitt svar: "Jeg vil understreke at det ikke kan aksepteres at personer med psykiske lidelser gjentatte ganger skremmer, trakasserer og plager andre mennesker."
Siden statsråden skrev sitt svar, er personen blitt dømt til syv måneders fengsel. Det ble omtalt som en streng dom. En måned ble gjort betinget, samt tre måneder ble fratrekk for tiden i varetekt. Han løslates dermed i august, men med god oppførsel regner naboene med at vedkommende er tilbake i nabolaget allerede i juni/juli.
I Jærbladet 18. mai står en nabo frem og frykter at de får tilbake "en tikkende bombe i nabolaget". Han uttaler også at "etter fengslingen i februar har byggefeltet vært idyllisk og fredelig". Men, han understreker at "det å plassere ham (domfelte) i en ny bolig flytter jo bare problemet til et annet sted i kommunen. Det løser jo problemet for oss, men det blir ikke til noe hjelp for ham. Han må få tilsyn og oppfølging, et skikkelig behandlingstilbud". Undertegnede deler dette synspunkt.
I statsrådens svar til undertegnede ble det henvist til rundskrivet om "Helsetjenestenes og politiets ansvar for psykisk syke". Undertegnede vil understreke at inntrykket av Time kommune, politiet og den psykiske helsetjenesten i kommunen er godt.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: La meg innledningsvis understreke at jeg ikke i tilstrekkelig grad er kjent med omstendighetene i denne konkrete saken og derfor uttaler meg på generelt grunnlag. Jeg beklager hvis jeg i mitt svar til representanten Solvik-Olsen, datert 2. februar 2007, ikke gjorde dette tilstrekkelig klart.
Uavhengig av hendelsesforløpet i denne konkrete saken vil jeg imidlertid på nytt benytte anledningen til å understreke at det ikke er akseptabelt at personer gjentatte ganger plager, truer eller trakasserer andre mennesker
Politiet skal forebygge og motvirke kriminalitet og beskytte personer mot kriminelle handlinger. Saker om sjikane sorterer som oftest inn under straffeloven § 390a - skremmende/plagsom/hensynsløs atferd. Brudd på denne bestemmelsen kan straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Normalt vil slike saker kunne løses ved at politiet iverksetter relevante beskyttelsestiltak, som for eksempel å ilegge besøksforbud.
Hvis vedkommende person vurderes å være psykisk syk, vil vedkommende ofte ikke kunne straffeforfølges, men politiet har likevel ansvar for å beskytte personer mot den type sjikane og trusler som her er nevnt. Det kan gjennomføres samtaler med gjerningspersonen, ilegges besøksforbud og offeret(ene) kan tilbys ulike former for beskyttelse. Er gjerningspersonen så psykisk syk at handlingene fortsetter på tross av disse tiltakene, vil det psykiske helsevernet måtte ta ansvar.
I enkelte situasjoner kan man sette psykisk syke personer i varetekt, men dette benyttes kun for å avverge en akutt fare, og er et kortsiktig virkemiddel inntil det psykiske helsevernet overtar. I praksis kan det være hensiktsmessig å benytte en kombinasjon av beskyttelsestiltak og psykisk helsevern i disse sakene.
For å berolige naboer og andre som opplever situasjonen som utrygg er det av sentral betydning at det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjenesten og politiet, eller at det allerede etablerte samarbeidet styrkes. Et slikt samarbeid er nærmere beskrevet i det felles rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet og Politidirektoratet som jeg omtalte i mitt svar til representanten Solvik-Olsen i februar.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg fortløpende vurderer tiltak overfor lovbrytere som gjentatte ganger utgjør en trussel for andre. Nøyaktig hvilke tiltak vi skal iverksette fremover er ikke avklart. Jeg avventer anbefalingene fra et utvalg som er gitt i oppdrag å vurdere sammenhengen mellom behandlingsperspektivet og samfunnets behov for sikkerhet. Dette utvalget skal også vurdere kvaliteten på de sakkyndiges vurderinger av lovbryternes psykiske helsetilstand.