Skriftlig spørsmål fra Torstein Rudihagen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:1151 (2006-2007)
Innlevert: 05.06.2007
Sendt: 05.06.2007
Besvart: 12.06.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Torstein Rudihagen (A)

Spørsmål

Torstein Rudihagen (A): En pendler fra Skjåk blir av Oslo ligningskontor tvangsmessig skattemessig bosatt i Oslo. I dette tilfellet synes det svært urimelig.
Kan finansministeren redegjøre for regelverket for pendling i forhold til opplysningene gitt i begrunnelsen for dette spørsmålet?

Begrunnelse

En pendler kan overfor ligningskontoret dokumentere at vedkommende bor i campingbil på arbeidsplassen i Oslo og at vedkommende bor på gård i Skjåk med bo- og driveplikt (dokumentert fra Skjåk kommune). Vedkommende har i brev fra Nord-Gudbrandsdal ligningskontor fått et vedtak på at vedkommende skal ha skattemessig bosted i Skjåk.
På tross av dette ber Oslo ligningskontor (i brev av 12. mars 2007) om ny dokumentasjon på boliger og dokumentasjon på reiser. Vedkommende dokumenterer i brev datert 17. mars 2007 på nytt sine boliger, nå også med bekreftelse fra arbeidsgiver, på at vedkommende bor i campingbil på arbeidsplassen når vedkommende er på jobb. Vedkommende har også vesentlig drivstoffkvitteringer som reisedokumentasjon, som vedkommende har brukt tidligere som dokumentasjon. Disse blir nå ikke godtatt som "personlige". Vedkommende sendte da med to attester fra to personer som bekrefter at vedkommende er ofte i Skjåk, ca. 3 av 4 helger.
Denne dokumentasjonen godtas ikke fordi de "har ingen bevisverdi". Vedkommende får da følgende beskjed: "Da du ikke har dokumentert at kravet til pendlerhyppighet er oppfylt, må saken avgjøres etter folkeregisterloven § 2 nr. 2 bokstav a." Vedkommende blir dermed bosatt der vedkommende har sin overveiende døgnhvile.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Man regnes som pendler når man på grunn av arbeid må pendle mellom hjem og bolig på arbeidsstedet. Slike pendlere har rett til fradrag for merutgifter til kost og losji ved opphold på arbeidsstedet og for hjemreiser, jf. skatteloven § 6-13 og Skattedirektoratets forskrift til skatteloven § 6-13. Forutsetningen for å bli regnet som pendler er at det skattemessige bostedet er et annet sted enn der skattyter arbeider. Dersom man bor vekselvis i to eller flere boliger, kan man bare være registrert som bosatt i en av dem. Det må da avgjøres hvilken bolig som er det skattemessige bosted, jf. skatteloven § 3-1, særlig bestemmelsens femte ledd, og Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 3-1.

En slik avgjørelse må baseres på en konkret vurdering av faktum i hver enkelt sak. Reglene er forskjellige avhengig av om man er familieforsørger eller enslig. Ettersom det ikke er opplyst noe nærmere om familiesituasjonen mv., vil jeg kort og på generell basis redegjøre for hvordan gjeldende regler om fradrag for pendling er utformet.

Enslige (ikke gift og ikke registrert bosatt sammen med eventuelle barn) som pendler mellom selvstendig bolig i hjemkommunen og uselvstendig bolig ved arbeidsstedet, regnes som bosatt i hjemkommunen. Som uselvstendig bolig regnes ikke hus eller leilighet som har minst 30 kvadratmeter boareal, innlagt vann og avløp, som pendleren eier eller disponerer for et tidsrom som forutsettes å få en varighet av minst ett år, og som pendleren har tilgang til alle ukens dager. Dersom boligen i arbeidskommunen også er selvstendig, vil man regnes som bosatt i den boligen hvor man overnatter oftest (har overveiende døgnhvile). Jeg nevner samtidig at i det tilfelle pendlingen skjer fra en kommune hvor man har vært bosatt i minst tre år da pendlingen startet, så kan man på visse vilkår kreve å forbli registrert i denne kommunen. Forutsetningen er at skattyter eller ektefellen eier eller har utgifter til leie av boligen i hjemkommunen. Man vil i så tilfelle kunne ha halvparten så stor bolig i arbeidskommunen som hjemkommunen og likevel beholde hjemkommunen som ens skattemessige bosted. I tillegg til det ovennevnte vilkåret om boligforhold, så stilles det ved pendling krav om at man reiser hjem så regelmessig og hyppig som det er rimelig etter forholdene. Utgangspunktet er at man må reise hjem minimum hver tredje uke.

For skattyter som er familiependler, er reglene om skattemessig bosted enklere. Familiependlere regnes som bosatt der ektefellen eller barna bor. Er både skattyter og ektefellen pendlere, regnes man som bosatt der man har felles bolig med barna. Dersom man ikke har barn, anses man bosatt i den bolig som regnes som selvstendig. Dersom ektefellene pendler mellom flere boliger som er selvstendige, regnes man som bosatt i den boligen hvor man til sammen har flest overnattinger (har overveiende døgnhvile). For familiependlere er det ikke stilt spesifikke krav til hyppigheten av pendlingen. Pendlingen må imidlertid skje så ofte at boligen kan anses som felles hjem. Normalt kreves det at pendleren har minst tre til fire hjemreiser med overnatting i året.

Uten å gå konkret inn på innleverte opplysninger og bevisvurdering i foreliggende sak, kan jeg nevne at det ikke finnes særskilte regler om krav til dokumentasjon og bevisvurdering i forbindelse med pendling. Det er følgelig de generelle reglene i ligningsloven som kommer til anvendelse. I henhold til ligningsloven § 8-1 er det skattyteren som primært har ansvaret for å tilveiebringe det faktiske grunnlaget for ligningen. Skattemyndighetene foretar deretter en bevisbedømmelse på bakgrunn av de opplysninger som er fremlagt av skattyter. I pendlingstilfeller må skattyter kunne sannsynliggjøre at kravene til boligforhold og reisehyppighet er oppfylt. Relevante opplysninger om boligforhold vil for eksempel kunne være bekreftelse (for eksempel husleiekontrakt) på hva slags bolig man har i hjemkommunen og i arbeidskommunen, mens kjørebok, bensinkvitteringer og billetter kan være en god indikator på hvor ofte man reiser mellom boligene. Jeg påpeker samtidig at dersom en skattyter en uenig i den ligningen som er foretatt, så har han/hun mulighet til å klage over ligningen i medhold av ligningsloven § 9-2 og/eller bringe den inn for retten, jf. ligningsloven § 11-1 jf. skattebetalingsloven § 48. Skattyter har også anledning til å bringe saken inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen.