Skriftlig spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1156 (2006-2007)
Innlevert: 05.06.2007
Sendt: 05.06.2007
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 12.06.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Soria Moria-erklæringen sier at "mennesker som lever med funksjonshemning og kronisk sykdom må sikres en livskvalitet på linje med den øvrige befolkningen. Regjeringen vil gjennomføre brukermedvirkning som prinsipp".
Vil statsråden vurdere om sosialtjenesteloven bør endres for å styrke funksjonshemmedes mulighet til en aktiv og meningsfylt tilværelse?

Begrunnelse

Å kunne kommunisere med andre er en sentral del av menneskers livskvalitet og har avgjørende betydning for å kunne ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre, jf. sosialtjenestelovens formålsbestemmelse § 1-1. Likevel opplever mange døve med tilleggsfunksjonshemninger at de ikke får denne muligheten. Det meldes om flere tilfeller hvor ungdommer med funksjonshemninger som har bodd hele livet i institusjon i en vertskommune hvor det fins tilrettelagt skoletilbud, tvinges til å flytte hjem etter endt skolegang. Dette til tross for at de får et langt dårligere tilbud i sin hjemkommune - med tap av nettverk og venner, manglende muligheter til å kommunisere med andre, og sterk redsel for isolasjon og ensomhet.
Flere ungdommer fra Andebu kompetanse- og skolesenter (AKS) i Vestfold har tatt kontakt med meg fordi de befinner seg i en slik situasjon. De er redde for å miste hele sitt sosiale nettverk, og for at de eneste som skal være i stand til å kommunisere med dem, vil være et profesjonelt hjelpeapparat. Det gjør sterkt inntrykk når mennesker som er spesielt sårbare gråter av frykt for framtida og for at det trygge og meningsfylte livet de endelig har fått, skal gå tapt av hensyn til kommunens økonomi.
Etter å ha lest fylkesmannens vurderinger i en av disse sakene, virker det klart at regelverket i for liten grad sikrer funksjonshemmede "en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre". I et bruker- og pårørendeperspektiv er det vanskelig å forstå hvordan det kan være tilstrekkelig at en døv ung voksen med tilleggsfunksjonshemninger får et tilbud som innebærer at hun får kommunisere det aller nødvendigste med tjenesteytere, men uten å ha meningsfylt kontakt med andre mennesker i samme situasjon. Å måtte bryte opp fra et etablert og kjent miljø må dessuten være svært belastende og virke særlig urimelig når man har levd i dette miljøet fordi hjemkommunen ikke har hatt et eget tilbud.
På denne bakgrunn vil jeg be statsråden om en tilbakemelding på hvordan det arbeides med disse problemstillingene i Regjeringa, og om han vil vurdere å endre sosialtjenesteloven.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Det er Helse- og omsorgsdepartementet som har ansvaret for de aktuelle bestemmelsene i sosialtjenesteloven. Spørsmålet er derfor oversendt helse- og omsorgsministeren for besvarelse.
Etter sosialtjenesteloven har kommunene ansvar for å organisere og tilrettelegge tjenestene slik at de som mottar tjenestene sikres en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Sosialtjenesten skal også etter lovens § 3-1 arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det.
Undersøkelser og tilbakemeldinger fra flere hold, blant annet Helsetilsynets rapport "Pleie- og omsorgstjenester på strekk" fra 2005 viser at "sosiale tiltak" og "aktivitetstiltak" fikk markert høyest utilstrekklighetsskåre i kartleggingen av tjenestemottakernes tilbud.
I St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, mening og mangfold peker Regjeringen på dette som en av de fem viktigste omsorgsutfordringer og legger opp til "Aktiv omsorg" som en hovedstrategi for framtidas omsorgstjenester.
Som en oppfølging til dette sender Helse- og omsorgsdepartementet i disse dager ut et rundskriv I-5/2007 til landets kommuner og fylkesmenn som presiserer det kommunale ansvaret for å organisere og dimensjonere tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2, slik at tjenestemottakerne sikres et aktivt liv slik lovens formålsbestemmelse forutsetter.
Det har vært reist spørsmål om aktivitetstilbud og andre sosiale tiltak bør være lovregulert oppgave for kommunene. I NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet foreslår for eksempel utvalgets flertall å lovregulere "dagaktivitet" som en pliktig tjeneste for kommunene. Hvordan tjenestene skal reguleres i framtida vil bli vurdert i arbeidet med oppfølging av Bernt-utvalgets forslag om en samordning av den kommunale helse- og sosiallovgivningen (NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene).
I begrunnelsen for spørsmålet reises flere andre problemstillinger knyttet til tjenesteyting til funksjonshemmede, der en av hovedutfordringene er å tilrettelegge for at funksjonshemmede skal kunne bosette seg og motta tjenester der de selv ønsker.
Jeg kan ikke gripe inn i enkeltsaker, og som spørsmålsstilleren nevner, er flere saker klagebehandlet eller til behandling ved fylkesmannsembetene. Jeg vil imidlertid minne om at tjenestetilbud så langt som mulig skal utformes i samarbeid med den enkelte. Det skal i den sammenheng legges stor vekt på hva den funksjonshemmede mener, jf. sosialtjenesteloven § 8-4. Funksjonshemmede med behov for langvarige og koordinerte tjenester har også rett til individuell plan (IP) etter sosial- og helselovgivningen. Den individuelle planleggingen skal blant annet sikre at det etableres et samarbeid på tvers av sektorer, etater og nivåer for at den enkelte skal kunne få et helhetlig og tilpasset tilbud.
Jeg er også oppmerksom på at Helsetilsynet i nevnte rapport reiser spørsmål om det foregår en standardisering av bo- og tjenestetilbudet i kommunene. Tilsynet peker på at en del brukere har behov for tjenestetilbud med et annet innhold og en annen innretning enn det som er mest vanlig. Dette krever kreativitet og løsningsorientering med utgangspunkt i den enkeltes behov.
Jeg vil også vise til St.prp. nr. 67 (2006-2007) Kommuneproposisjonen, hvor Regjeringen fremmer forslag om en omlegging av tilskuddsordningen til ressurskrevende tjenester slik at staten overtar en økt andel av finansieringen, og at kommunene kan inntektsføre utgiften det samme året som utgiften oppstår. Dette vil bl.a. bidra til at det blir lettere for personer med store omsorgsbehov å flytte til en annen kommune når de ønsker det.
For øvrig er det på helse- og sosialområdet iverksatt flere tiltak og prosesser for å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne skal leve aktive og selvstendige liv:
Som en del av Omsorgsplan 2015 som presenteres i St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, mulighet og mening gir Sosial- og helsedirektoratet støtte til Kristiansand kommune, slik at kommunen vil være et faglig knutepunkt for satsingen "Støttekontakt - kultur og fritidsdeltakelse". I tre år framover vil kommunens tjeneste "Fritid med bistand" være et senter for utvikling av støttekontakt - kultur og fritidsdeltakelse overfor andre kommuner i landet. Prosjektet skal drive informasjon, veilede og være en diskusjonspartner for andre kommuner. Det blir lagt vekt på metodikken i "Fritid for alle" - om å delta i vanlige fritidsorganisasjoner. Nettstedet www.fritidforalle.no ble åpnet 7. juni i år. Sosial- og helsedirektoratet har videre nettopp utgitt brosjyren "Sammen med andre - nye veier for støttekontakttjenesten" (IS-1451) til alle landets kommuner, frivillige organisasjoner og andre, med en rekke eksempler på hvordan dette feltet er blitt fornyet mange steder i landet.
I begrunnelsen for spørsmålet skriver representanten også mer generelt om funksjonshemmedes muligheter for å leve en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har særlig ansvar for tiltak som styrker funksjonshemmedes inkludering i arbeidslivet, og statsråd Bjarne Håkon Hanssen arbeider aktivt med dette. Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger også opp Syse-utvalgets utredning og utarbeider et lovforslag som vil gi funksjonshemmede et bedre vern mot diskriminering.