Svar
Terje Riis-Johansen: Det nye regelverket for utenlands bearbeiding av landbruksvarer ble fastsatt 1. juni 2007. Basert på innspillene som kom inn i forbindelse med høringen av forskriften, har Regjeringen hatt en grundig prosess for å utforme endelig regelverk. Dette gjelder også forholdet til EØS-avtalens bestemmelser. Regjeringen har i den forbindelse også vurdert juridiske innspill fra henholdsvis førsteamanuensis dr. juris Erling Hjelmeng ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo datert 18. mars 2007 og advokatfirmaet Kvale & Co, datert 20. mars 2007.
Jeg vil innledningsvis vise til mitt svar, datert 26. oktober 2006 på spørsmål nr. 77 fra stortingsrepresentant Hansen, som også omhandlet EØS-rettslige forhold knyttet til regelverket for utenlands bearbeiding. Bakgrunnen for dette spørsmålet var bl.a. at Europakommisjonen i juni 2006 tok opp med norske myndigheter om forslaget til nytt regelverk for utenlands bearbeiding var i strid med EØS-avtalens artikler 11, 12 og 13, og videre om forslaget var i samsvar med WTO-regelverket. Utenriksdepartementet vurderte henvendelsen fra Kommisjonen, men fant ikke grunnlag for å hevde at ordningen var i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Det ble i vurderingene lagt til grunn at den norske ordningen var etablert på nasjonal basis.
Advokatfirmaet Kvale & Co, som representerer Taga Foods Norge AS, hevder at det norske regelverket for utenlands bearbeiding av landbruksvarer strider mot EØS-avtalen i den grad det legger restriksjoner på bearbeidelsen (lisenser, toll, kvoter etc.), og viser i den forbindelse til den juridiske vurderingen fra førsteamanuensis Hjelmeng som konkluderer med at den nye forskriften kan være i strid med EØS-avtalen. Vurderingen tar utgangspunkt i at foretak i Norge sender landbruksvarer ut av landet for bearbeiding. Etter bearbeidingen, som normalt innebærer fremstilling av et nytt produkt med en annen tollposisjon enn innsatsvarene, tas varen inn i landet igjen for eventuell videre bearbeiding og salg. Varen skifter ikke eier i forbindelse med bearbeidingen, og det eneste formålet med inn- og utførselen er å gjøre det mulig å få utført en tjeneste i utlandet.
Det rettslige grunnlaget som anføres i vurderingen, er at det er EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av tjenester som regulerer forholdet, og ikke avtalens vareregler. Ettersom det kun er tjenestebestemmelsene som får anvendelse, vil det ikke ha noen rettslig betydning hvorvidt handelen med den aktuelle landbruksvare faller innenfor eller utenfor de varegrupper hvor handelen helt eller delvis, direkte eller indirekte, reguleres av EØS-avtalen.
Min vurdering er at synspunktet som forfektes i vurderingen, i tilfelle ikke kan begrenses til landbruksvarer, men må gjelde alle varer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalens regler for fritt varebytte. I tillegg til landbruksvarer vil dette gjelde fisk og fiskeprodukter, samt alle typer industrivarer som ikke har EØS-opprinnelse. Problemstillingen har derfor generell interesse langt utover spørsmålet om Norge har adgang til å endre dagens regime for utenlands bearbeiding av landbruksvarer.
Utgangspunktet i internasjonal handelsrett er at utenlands bearbeiding går etter varereglene. Jeg viser her til Kyoto-konvensjonen om tollprosedyrer, som Norge har tiltrådt. Siden Norge ikke har tatt alle konvensjonens annekser, er vi ikke forpliktet etter Anneks F, kapittel 2 om utenlands bearbeiding av varer. Imidlertid viser denne reguleringen i konvensjonen at utenlands bearbeiding følger varebestemmelsene, og i utgangspunktet er innsatsvarer og bearbeidet vare tollmessig ikke det samme.
Dersom utenlands bearbeiding av norske varer i EU skulle reguleres på en annen måte enn det som følger av internasjonal handelsrett, måtte dette bero på at Norge gjennom tilslutning til EØS-avtalen skulle ha akseptert at det er tjenestebestemmelsene som regulerer dette rettsområdet - og med den følge at restriksjoner under varebestemmelsene vil være ulovlige. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for dette synet i EØS-avtalens bestemmelser.
Det er på det rene at ett og samme forhold både kan falle inn under EØS-avtalens varebestemmelser og tjenestebestemmelsene. Produksjon av en vare anses som utgangspunkt ikke som en tjenesteytelse, men den juridiske vurderingen det er vist til synes å legge avgjørende vekt på at bearbeidingstjenester (produksjon) enten kan kjøpes i Norge eller i et annet EØS-land. Følgelig er ut- og innførsel ikke noe mål i seg selv, men bare en konsekvens av konkurransesituasjonen på tjenestemarkedet i EØS.
Hensikten med utenlands bearbeiding fremstår å være produksjon av en ny (annen) vare i utlandet av bl.a. én eller flere innsatsvarer utført fra Norge. Det forhold at man selv eier innsatsvarene, endrer ikke at det dreier seg om vareproduksjon i utlandet. Utenlands bearbeiding skiller seg derfor grunnleggende fra midlertidig grensepassering av varer der formålet med grensepasseringen ikke innebærer bearbeiding, for eksempel normal lagring, sertifisering, vedlikehold etc. Det kan her vises til at den norske tolltariffens innledende bestemmelser § 11, som omhandler reimport av ikke-behandlede varer:
"(Fritatt for toll ved innførsel er:)
23. varer som er fremstilt eller fortollet her i landet og som etter å ha vært utført til utlandet, gjeninnføres i uforandret stand."
Denne tolkningen av EØS-avtalens rekkevidde har også støtte i praksis. Både fellesskapet og Norge har innrettet seg systemisk på samme måte mht. utenlands bearbeiding av varer. EU har egne bestemmelser om utenlands bearbeiding av landbruksvarer, og disse gjelder også når bearbeidingen foregår i et EØS/EFTA-land. Da man etter Uruguay-runden måtte legge om tollregimet, innførte Norge i 1995 et spesielt regime for bearbeiding i Norge av utenlandske landbruksvarer for reeksport (innenlands bearbeiding). Særlig aktuelt var bearbeiding i Norge av svenske varer for omsetning på det svenske markedet. De norske reglene for bearbeiding av utenlandske varer (innenlands bearbeiding) er i praksis harmonisert med EUs regler for utenlands bearbeiding.
På grunnlag av det som er nevnt over, anser jeg at regelverket for utenlands bearbeiding ikke er i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for tjenester.