Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1190 (2006-2007)
Innlevert: 08.06.2007
Sendt: 11.06.2007
Besvart: 18.06.2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Regjeringen offentliggjorde 1. juni nye regler for utenlandsk bearbeiding. Forskriften har ikke vært på høring til tross for at det innføres et nytt system med kvoter. To juridiske vurderinger konkluderer med at forskriften kan være i strid med EØS-avtalens regler for handel med tjenester.
Hvilke vurderinger er gjort i forhold til gyldigheten av forskriften i forhold til EØS-avtalens tjenesteregelverk, og hvorfor mener Regjeringen at den nye forskriften er i samsvar med disse reglene?

Begrunnelse

Førsteamanuensis dr. juris Erling Hjelmeng ved juridisk fakultet, Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, har på oppdrag av Kvale & Co. utredet i hvilken utstrekning EØS-avtalens regler om fri bevegelighet på tjenester kan komme til anvendelse på tilfeller hvor norske landbruksprodukter sendes til andre EØS-land for bearbeidelse.
Konklusjonen på hans utredning, datert 18. mars 2007, er at Taga Foods rett til å motta bearbeidelsestjenester for sitt kjøtt må anses å nyte godt av beskyttelse under EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for tjenester. Det faktum at en vare utføres til et annet EØS-land for deretter å innføres til opprinnelseslandet kan ikke ansees å være uttømmende regulert etter varereglene så lenge dette avskjærer muligheten for utenlandske tjenesteytere til å konkurrere med innenlandske tilbydere av samme tjeneste.
Advokatfirmaet Kvale & Co har også utredet saken i en betenkning, datert 20., som konkluderer i samme retning.
Kjernen i saken er hvorvidt utenlandsk bearbeiding skal ansees som en tjeneste. I mange tilfeller blir produkter eksportert, bearbeidet, og import uten at særlig mye nytt innhold er tilført. Prosessen som skjer i utlandet, bærer preg av ren bearbeiding som må regnes for å være en tjeneste.
Landbruksunntaket i EØS-avtalen omfatter handel med landbruksvarer og ikke handel med tjenester.
De nevnte utredninger er formidlet til Regjeringen i god tid før forskriften ble vedtatt.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Det nye regelverket for utenlands bearbeiding av landbruksvarer ble fastsatt 1. juni 2007. Basert på innspillene som kom inn i forbindelse med høringen av forskriften, har Regjeringen hatt en grundig prosess for å utforme endelig regelverk. Dette gjelder også forholdet til EØS-avtalens bestemmelser. Regjeringen har i den forbindelse også vurdert juridiske innspill fra henholdsvis førsteamanuensis dr. juris Erling Hjelmeng ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo datert 18. mars 2007 og advokatfirmaet Kvale & Co, datert 20. mars 2007.

Jeg vil innledningsvis vise til mitt svar, datert 26. oktober 2006 på spørsmål nr. 77 fra stortingsrepresentant Hansen, som også omhandlet EØS-rettslige forhold knyttet til regelverket for utenlands bearbeiding. Bakgrunnen for dette spørsmålet var bl.a. at Europakommisjonen i juni 2006 tok opp med norske myndigheter om forslaget til nytt regelverk for utenlands bearbeiding var i strid med EØS-avtalens artikler 11, 12 og 13, og videre om forslaget var i samsvar med WTO-regelverket. Utenriksdepartementet vurderte henvendelsen fra Kommisjonen, men fant ikke grunnlag for å hevde at ordningen var i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Det ble i vurderingene lagt til grunn at den norske ordningen var etablert på nasjonal basis.

Advokatfirmaet Kvale & Co, som representerer Taga Foods Norge AS, hevder at det norske regelverket for utenlands bearbeiding av landbruksvarer strider mot EØS-avtalen i den grad det legger restriksjoner på bearbeidelsen (lisenser, toll, kvoter etc.), og viser i den forbindelse til den juridiske vurderingen fra førsteamanuensis Hjelmeng som konkluderer med at den nye forskriften kan være i strid med EØS-avtalen. Vurderingen tar utgangspunkt i at foretak i Norge sender landbruksvarer ut av landet for bearbeiding. Etter bearbeidingen, som normalt innebærer fremstilling av et nytt produkt med en annen tollposisjon enn innsatsvarene, tas varen inn i landet igjen for eventuell videre bearbeiding og salg. Varen skifter ikke eier i forbindelse med bearbeidingen, og det eneste formålet med inn- og utførselen er å gjøre det mulig å få utført en tjeneste i utlandet.

Det rettslige grunnlaget som anføres i vurderingen, er at det er EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av tjenester som regulerer forholdet, og ikke avtalens vareregler. Ettersom det kun er tjenestebestemmelsene som får anvendelse, vil det ikke ha noen rettslig betydning hvorvidt handelen med den aktuelle landbruksvare faller innenfor eller utenfor de varegrupper hvor handelen helt eller delvis, direkte eller indirekte, reguleres av EØS-avtalen.

Min vurdering er at synspunktet som forfektes i vurderingen, i tilfelle ikke kan begrenses til landbruksvarer, men må gjelde alle varer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalens regler for fritt varebytte. I tillegg til landbruksvarer vil dette gjelde fisk og fiskeprodukter, samt alle typer industrivarer som ikke har EØS-opprinnelse. Problemstillingen har derfor generell interesse langt utover spørsmålet om Norge har adgang til å endre dagens regime for utenlands bearbeiding av landbruksvarer.

Utgangspunktet i internasjonal handelsrett er at utenlands bearbeiding går etter varereglene. Jeg viser her til Kyoto-konvensjonen om tollprosedyrer, som Norge har tiltrådt. Siden Norge ikke har tatt alle konvensjonens annekser, er vi ikke forpliktet etter Anneks F, kapittel 2 om utenlands bearbeiding av varer. Imidlertid viser denne reguleringen i konvensjonen at utenlands bearbeiding følger varebestemmelsene, og i utgangspunktet er innsatsvarer og bearbeidet vare tollmessig ikke det samme.

Dersom utenlands bearbeiding av norske varer i EU skulle reguleres på en annen måte enn det som følger av internasjonal handelsrett, måtte dette bero på at Norge gjennom tilslutning til EØS-avtalen skulle ha akseptert at det er tjenestebestemmelsene som regulerer dette rettsområdet - og med den følge at restriksjoner under varebestemmelsene vil være ulovlige. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for dette synet i EØS-avtalens bestemmelser.

Det er på det rene at ett og samme forhold både kan falle inn under EØS-avtalens varebestemmelser og tjenestebestemmelsene. Produksjon av en vare anses som utgangspunkt ikke som en tjenesteytelse, men den juridiske vurderingen det er vist til synes å legge avgjørende vekt på at bearbeidingstjenester (produksjon) enten kan kjøpes i Norge eller i et annet EØS-land. Følgelig er ut- og innførsel ikke noe mål i seg selv, men bare en konsekvens av konkurransesituasjonen på tjenestemarkedet i EØS.

Hensikten med utenlands bearbeiding fremstår å være produksjon av en ny (annen) vare i utlandet av bl.a. én eller flere innsatsvarer utført fra Norge. Det forhold at man selv eier innsatsvarene, endrer ikke at det dreier seg om vareproduksjon i utlandet. Utenlands bearbeiding skiller seg derfor grunnleggende fra midlertidig grensepassering av varer der formålet med grensepasseringen ikke innebærer bearbeiding, for eksempel normal lagring, sertifisering, vedlikehold etc. Det kan her vises til at den norske tolltariffens innledende bestemmelser § 11, som omhandler reimport av ikke-behandlede varer:

"(Fritatt for toll ved innførsel er:)

23. varer som er fremstilt eller fortollet her i landet og som etter å ha vært utført til utlandet, gjeninnføres i uforandret stand."

Denne tolkningen av EØS-avtalens rekkevidde har også støtte i praksis. Både fellesskapet og Norge har innrettet seg systemisk på samme måte mht. utenlands bearbeiding av varer. EU har egne bestemmelser om utenlands bearbeiding av landbruksvarer, og disse gjelder også når bearbeidingen foregår i et EØS/EFTA-land. Da man etter Uruguay-runden måtte legge om tollregimet, innførte Norge i 1995 et spesielt regime for bearbeiding i Norge av utenlandske landbruksvarer for reeksport (innenlands bearbeiding). Særlig aktuelt var bearbeiding i Norge av svenske varer for omsetning på det svenske markedet. De norske reglene for bearbeiding av utenlandske varer (innenlands bearbeiding) er i praksis harmonisert med EUs regler for utenlands bearbeiding.

På grunnlag av det som er nevnt over, anser jeg at regelverket for utenlands bearbeiding ikke er i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for tjenester.