Elisabeth Røbekk Nørve (H): Det er som kjent store behov for utbedringer av strekningen E136 Ålesund-Oppland grense (ca. 230 km). Næringstransporten fra inn- og utland er sterkt økende, og går i dag på ekstremt smale og kronglete vegstrekninger. Faren for ulykker og tap av liv øker parallelt.
Ser statsråden behovet for at E136 Ålesund-Oppland grense er en strekning som må løftes frem og prioriteres, og vil statsråden på nytt vurdere om Ålesund-Oppland grense kan egne seg som OPS-prosjekt på hele eller deler av strekningen, uten bompenger?
Begrunnelse
Den ekstremt dårlige standarden på stamveg E136, Ålesund-Oppland grense, er godt kjent for de fleste, nå også for statsråden. Det dreier seg om flere svært trafikkfarlige delstrekninger som kvar for seg er viktige for beboerne langs vegen, trafikanter generelt og ikke minst transportnæringene og næringslivet som har behov for å transportere varer inn og ut av regionen. Romsdalen fra Åndalsnes og frem til Oppland grense er en svært viktig del av eksportvegen for både deler av Romsdalen og ikke minst for næringslivet på Sunnmøre. Vegstandarden på strekningen er høyst kritikkverdig og langt fra god nok med tanke på de krav som stilles, både miljømessig og i forhold til det å få ned ulykkesstatistikken.
Vi registrerer stadig økende tungtrafikk, med store tunge vogntog gjennom boligområder og hyppigere trafikkulykker, som ofte får alvorlige utfall.
Med bro over Tressfjorden vil trafikantene spare 14 km. Det betyr atskillige millioner kilometer innspart kjøring over et år, som igjen sparer tid, miljø og ikke minst menneskeliv. Vegen rundt Tressfjorden er i dag svært trafikkfarlig, med mange avkjørsler og derav trafikkulykker.
På den svært smale strekninga gjennom Måndalen står deler av vegen, som ble bygget under siste verdenskrig, i fare for å rase ut og ned i sjøen. Det er ikke hensiktsmessig eller mulig å utbedre det utsatte området. Eneste fornuftige løsning vil være snarest, før det oppstår en alvorlig ulykke, å erstatte strekningen med tunnel Måndalen-Våge.
I andre enden ser vi en stadig økende trafikk mellom knutepunktet Moa i Spjelkavik, gjennom drabantbyen Lerstad, inn og ut av Ålesund sentrum. Lerstadvegen er svært utsatt med mye tungtrafikk, økende antall av ulykker grunnet mange trafikkfarlige av- og påkjørsler, og ikke minst forårsaker trafikken på denne strekningen alvorlige brudd på miljøloven.
Det er viktig at OPS-modellen tas i bruk der en ser at det kan oppnås vesentlig samfunnsøkonomisk gevinst ved en raskest mulig gjennomføring, og hvor prosjektenes størrelse og kompleksitet er framtredende.
Strekningen E136 Ålesund-Oppland grense bør løftes frem og prioriteres ved oppstart av nye OPS-prosjekt, da det er vesentlige samfunnsøkonomiske gevinster å hente på en rask gjennomføring. En slik løsning vil være viktig for næringslivet i regionen, samtidig som den vil bidra til å redusere ulykkesstatistikken og de mange miljøulempene fra den stadig økende tungtransporten fra både inn- og utland. Den vil også redusere og forebygge mot ytterligere brudd på miljø- og vegtrafikkloven.
OPS tas i bruk i Europa i stor utstrekning, og det er allerede mye kunnskap og erfaringer å hente fra EU.
Bondevik II-regjeringen igangsatte tre OPS-prosjekt, der to allerede er åpnet. Det første ble åpnet i Trøndelag, E39 Klett-Bårdshaug (Orkdalsvegen) 30. juni 2005. De to andre ble tildelt Agderfylkene, E39 Lyngdal-Flekkefjord og E18 Grimstad-Kristiansand.
I OPS-prosjektene på veg overtar et OPS-selskap ansvaret for først å prosjektere og forskuddsfinansiere ubyggingen, for så å drive og vedlikeholde denne og eventuelt tilgrensende veg i en periode på 20-30 år. Staten vil i perioden være eier av vegen, og Statens vegvesen vil påse at OPS-selskapet "leverer" vegen til trafikantene som avtalt. Det er positive erfaringer med OPS-prosjektene som hittil har vært gjennomført, og det vises til at byggetiden har blitt redusert med 40 pst.