Skriftlig spørsmål fra Sonja Irene Sjøli (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1253 (2006-2007)
Innlevert: 18.06.2007
Sendt: 18.06.2007
Besvart: 27.06.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Sonja Irene Sjøli (H)

Spørsmål

Sonja Irene Sjøli (H): Hva vil statsråden gjøre for å sikre et regelverk som ivaretar behovet for en god samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten, slik at pasientenes grunnleggende rettigheter og behov for trygghet i behandlingsløpet, blir ivaretatt?

Begrunnelse

Det vises til et oppslag i Romerikes Blad den 8. juni 2007 om en kvinnelig sykehjemspasient med KOLS som etter å ha vært pasient ved Ahus i 6 uker, skulle på avlastning på det kommunale sykehjemmet i to uker før hun dro hjem. Hun var avhengig av et mobilt surstoffapparat, men fikk pga. et rigid regelverk ikke låne med et slikt fra Ahus.
Hadde hun reist rett hjem, hadde hun fått med seg et mobilt surstoffapparat fra sykehuset. Etter at saken ble omtalt i mediene, løste den seg. Det er imidlertid urovekkende at regelverket er så rigid at en fleksibel samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten blir umuliggjort. Pasientene har krav på trygghet for at de får nødvendig hjelp.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at pasienter må føle trygghet for at de får den hjelpen de trenger fra helsetjenesten. Pasienthistorien som er omtalt i Romerikes Blad 8. og 10. juni i år er et eksempel på hvordan det ikke skal være, og synliggjør at det er pasientene som tar omkostningene når samarbeidet mellom ulike tjenester ikke fungerer som det skal. Heldigvis løste denne saken seg til alles beste ved at det ble utvist fleksibilitet, og ved at pasientens behov ble satt i sentrum.
Pasienter med behov for koordinerte tjenester over organisatoriske skillelinjer, bør kunne forvente et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud. Jeg har derfor hatt fokus på å utvikle samhandlingstiltak og helhetlige behandlingskjeder for pasientene de senere årene. Dette har bidratt til at samarbeidet mellom kommuner og helseforetak om pasienter som har behov for både spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester fungerer godt mange steder. Imidlertid finnes det fremdeles eksempler på svikt i samarbeidet, slik som i dette tilfellet.
Å skape mer helhet og sammenheng i tjenestetilbudet for brukere og pasienter er en stor utfordring. Utfordringene omfatter den praktiske organiseringen og grunnleggende problemstillinger knyttet til holdninger, kommunikasjon og vilje til å finne fram til helhetlige løsninger for pasientene. Dette krever en bred tilnærming. Hovedtyngden av samhandlingsutfordringene må løses lokalt og i den utøvende tjenesten. Samtidig må det arbeides på nasjonalt nivå for å legge til rette for styrket samhandling.
Jeg vil fortsatt legge trykk på å følge opp samhandlingsområdet, og departementet og KS undertegnet den 21. juni en nasjonal rammeavtale om samhandling for helse- og omsorgsområdet. Den varer i tre år, og legger vekt på å etablere likeverdige rammer for samhandling. For å sikre god oppfølging, skal det holdes halvårlige møter hvor blant annet bruker- og pasientorganisasjoner vil bli trukket inn i arbeidet på en systematisk måte.
I den nasjonale rammeavtalen pekes det på enkelte områder der det er særlige behov for bedre samhandling. Det omfatter blant annet pasienter med langvarige og sammensatte behov innen psykisk helse, rus og rehabilitering. Rammeavtalen legger også vekt på at kommuner og helseforetak inngår lokale samhandlingsavtaler slik at samarbeidet mellom dem blir godt forankret og har en samlet oppfølging. Oppfølging av arbeidet lokalt skal gi trygghet og forutsigbarhet for pasienter som trenger tjenester over organisatoriske grenser.
De senere årene har en rekke kommuner og helseforetak inngått slike avtaler. Arbeidet går i riktig retning og er i utvikling. Jeg vil følge det nøye også framover.