Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1261 (2006-2007)
Innlevert: 19.06.2007
Sendt: 19.06.2007
Besvart: 29.06.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Vil statsråden vurdere praksis knyttet til adopsjonssøkeres alder?

Begrunnelse

Regelverket for adopsjon legger vekt på at objektive kriterier skal være basis for om de enkelte adopsjonssøkere får innvilget søknad eller ikke. Siden adopsjonsloven ikke har noen øvre grense for alder, åpner dette for individuelle vurderinger om egnethet knyttet til søkers alder, noe som er positivt. I takt med økende levealder og friskere befolkning vil det være naturlig å se nærmere på regelverket knyttet til alder der hvor alder i seg selv er eneste kriterium for avslag. Særlig for par der aldersforskjellen er stor, kan avslag bare på grunnlag av den ene søkers alder virke urettferdig.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Vårt gjeldende regelverk om adopsjon tar utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp om at en adopsjon skal være til barnets beste, slik det er nedfelt i FNs barnekonvensjon og i Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. De nevnte konvensjonene legger begge viktige føringer for myndighetenes arbeid med adopsjonssakene. Haagkonvensjonen forutsetter et samarbeid og en oppgavefordeling mellom opprinnelseslandet og mottakerlandet. Opprinnelseslandet har ansvaret for at barnet er frigitt for adopsjon, herunder at nødvendige samtykker er gitt av berørte personer og myndigheter. En viktig oppgave for mottakerlandet er å sikre at adoptivsøkerne kan gi barnet et godt og varig hjem. Den konkrete tildelingen av foreldre til barnet skjer i henhold til opprinnelseslandets regelverk, som dermed også stiller krav som søkere må oppfylle.
Gjeldende norske retningslinjer Q-0972 for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem fra 1999 er nettopp utformet med sikte på å ivareta hensynet til barnets beste. I dette ligger blant annet at søkerne må ha forutsetninger og muligheter for å kunne gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner en vanligvis ikke til barnet på forhånd. Retningslinjene for utenlandsadopsjon avspeiler derfor ikke bare hva som kan være det beste for ett barn, men hva som er best for barn generelt.
Selv om det forligger objektive kriterier i adopsjonsloven og retningslinjene, er adopsjonssakene likevel saker som er sterkt skjønnspregede. Dette krever at det foretas en helhetlig vurdering av søkerne, noe som stiller alle instanser som behandler disse sakene overfor vanskelige avveininger.
Adopsjonsloven har fastsatt en nedre grense for søkernes alder. Av lovens § 3 følger at bevilling til å adoptere som hovedregel bare kan gis til den som har fylt 25 år. Adopsjonsloven inneholder derimot ingen øvre aldersgrense. Det følger imidlertid av retningslinjene at det likevel vanligvis ikke bør gis godkjenning til søkere over 45 år. Retningslinjene åpner for å gjøre unntak ved søknad om adopsjon av barn nr. 2 eller hvis søkerne har spesielle ressurser i forhold til barn. Den øvre aldersgrensen kan også fravikes dersom søkerne ønsker søsken til barn som allerede er i familien, der det er aktuelt med adopsjon av noe eldre barn, eller dersom det er stor aldersforskjell på adoptivsøkerne.
I kommentarene til retningslinjene fremgår at en vurdering av søkernes alder alltid må gjøres med hensyn til barnets hele oppvekstsituasjon. Dette gjør at man må legge til grunn et framtidsperspektiv på minst 15-20 år, noe som innebærer at søkere skal være i stand til å takle omsorgsoppgaver i lang tid framover. Hensikten med den øvre aldersgrensen er likevel ikke å utelukke adoptivsøkere over 45 år med spesielle ressurser, herunder søkere med særlig god fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner fra å kunne bli godkjent som foreldre.
Gjeldende retningslinjer forutsetter at adopsjonsmyndighetene skal foreta en grundig og skjønnsmessig vurdering av søkernes totale livssituasjon. Retningslinjenes krav til søkernes alder skal inngå i denne helhetlige vurderingen. Som jeg har redegjort for, forutsetter retningslinjene at det blant annet skal tas hensyn til om det foreligger stor aldersforskjell på søkerne, om søkerne har spesielle ressurser, om søknaden gjelder adopsjon av noe eldre barn, og eventuelt om søknaden er motivert ut i fra ønsket om søsken til barn som allerede befinner seg i familien. Jeg mener derfor at gjeldende retningslinjer allerede i dag gir rom og mulighet for å foreta konkrete og skjønnsmessige vurderinger av opplysningene i den enkelte sak for nettopp å treffe gode og riktige avgjørelser til beste for det enkelte adoptivbarn.
Jeg viser for øvrig til mitt svar av 8. juni 2007 til stortingsrepresentant Harald T. Nesvik på spørsmål nr. 1138, der jeg uttaler at det er lenge siden vi har hatt en helhetlig gjennomgang av norsk adopsjonspolitikk og at jeg for tiden vurderer behovet for å foreta en slik gjennomgang. Jeg forutsetter at en eventuell gjennomgang vil omfatte regelverket knyttet til muligheten for å adoptere, og at den derfor naturlig også vil gjelde kravet til søkernes alder. Uavhengig av en slik gjennomgang, vil jeg kontinuerlig ha oppmerksomhet rettet mot praktiseringen av regelverket, og nøye følge utviklingen av praksis.