Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1362 (2006-2007)
Innlevert: 07.09.2007
Sendt: 10.09.2007
Besvart: 17.09.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): I noen kommuner har enkelte partier foreslått å differensiere bunnfradraget i eiendomsskatten etter hvor stor inntekt skatteyter har (fra arbeid, dm.m.).
Mener finansministeren dette er lovlig, og en riktig fortolkning av eiendomsskatteloven §11, andre ledd?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Etter eigedomsskattelova § 11 annet ledd kan kommunestyret vedta at det skal gis bunnfradrag i eiendomsskatten for alle selvstendige boligdeler i faste eiendommer som ikke blir benyttet i næringsvirksomhet. Også utleieboliger er omfattet av bestemmelsen. På bakgrunn av lovens formål og uttalelser i forarbeidene, er det lagt til grunn at bunnfradraget skal utgjøre et fast beløp som fradras i taksten.

Av forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 12 (1992-93) og Innst. O. nr. 49 (1992-93), fremgår det at bunnfradraget skal åpne for muligheten til å differensiere eiendomsskatten, slik at den effektive skattesatsen blir høyere for boligeiendom med høyere verdi enn boligeiendom med lavere verdi. I odelstingsproposisjonen ble det blant annet uttalt at:

Departementet finner at de foreslåtte endringene vil gi kommunene større muligheter for å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i de enkelte kommunene. Gjennom endringene oppnås et mer fleksibelt system for utskrivning av eiendomsskatt i kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas.

Videre uttalte finanskomiteens flertall ved sin behandling av forslaget at:

Flertallet er enig i at forslaget om å gi kommunene mulighet til å innføre bunnfradrag i eiendomsskatten for bolig- og fritidseiendommer vil gjøre det enklere for kommunene å tilpasse eiendomsskatten til lokale behov, og til å ivareta særskilte fordelingsmålsettinger.

Verken ordlyden i eigedomsskattelova § 11 annet ledd eller forarbeidene til bestemmelsen gir grunnlag for en tolkning som gir adgang til å differensiere bunnfradraget i forhold til den eiendomsskattepliktiges inntekt eller andre subjektive forhold. Eiendomsskattens karakter av en objektskatt taler også for at den differensieringen som eigedomsskattelova § 11 annet ledd gir adgang til, kun kan knyttes til eiendommens verdi.

Det vil imidlertid normalt være sammenheng mellom eiendomsskatteverdier og skatteevne. En eiendom vil også innebære skatteevne i seg selv. Ved at bunnfradraget knyttes til eiendommens verdi, vil fradraget bety mest for de med de laveste eiendomsverdiene. På denne måten gir loven åpning for å ivareta fordelingshensyn også ved en objektskatt.

Eigedomsskattelova har dessuten i § 28 en særskilt bestemmelse som åpner adgang for kommunene til å sette ned eller ettergi skatten dersom særlige grunner gjør at det vil være særdeles urimelig om hele skatten blir innkrevd. Bestemmelsen oppstiller svært strenge vilkår for at eiendomsskatt skal kunne nedsettes eller ettergis. Forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 44 (1974-1975), legger til grunn at den bare skal anvendes rent unntaksvis. Bestemmelsen åpner ikke for at kommunene skal kunne foreta en generell nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatten for enkelte type grupper skattytere, for eksempel minstepensjonister. En vurdering av nedsettelse eller frafallelse må gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.