Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1363 (2006-2007)
Innlevert: 07.09.2007
Sendt: 10.09.2007
Besvart: 17.09.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Eiendomsskatteloven §11 gir kommunestyret anledning til å fastsette et bunnfradrag i eiendomsskatten. I loven er det ikke fastsatt noen maksimalgrenser for bunnfradragets størrelse. Settes bunnfradraget så høyt at eiendomsskatteplikten bare rammer næringseiendommer, kan det være spørsmål om utskrivingen av eiendomsskatt i det hele tatt er gyldig.
Hvor høyt bunnfradrag i eiendomsskatten mener finansministeren er lovlig?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Etter lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) § 11 annet ledd kan kommunestyret vedta at det skal gis bunnfradrag i eiendomsskatten for alle selvstendige boligdeler i faste eiendommer som ikke blir benyttet i næringsvirksomhet. Også utleieboliger er omfattet av bestemmelsen. På bakgrunn av lovens formål og uttalelser i forarbeidene, er det lagt til grunn at bunnfradraget skal utgjøre et fast beløp som fradras i taksten.

Verken loven eller forarbeidene til bestemmelsen angir noen begrensning i fradragets størrelse, se Ot.prp. nr. 12 (1992-1993) side 5 hvor det uttales at "Departementet foreslår ingen bestemt nedre eller øvre beløpsgrense for bunnfradragets størrelse". Av forarbeidene fremgår det videre at bunnfradraget skal åpne for muligheten til å differensiere eiendomsskatten, slik at den effektive skattesatsen blir høyere for boligeiendom med høyere verdi enn boligeiendom med lavere verdi.

Etter min mening vil det ikke være tilstrekkelig til å fjerne fradragets generelle karakter av å være et bunnfradrag, at det i enkelte tilfeller vil være takstverdier som er lavere enn bunnfradraget, med den følge at eiendommer fritas for beskatning. En ordning som i praksis fører til et generelt fritak for alle boligeiendommer som omfattes av skatteutskrivningen, vil derimot innebære at fradraget mister karakteren av å være et bunnfradrag, og i stedet blir likt med en fritaksbestemmelse for boligeiendommer.

Eigedomsskattelova § 11 annet ledd gir ikke hjemmel for å generelt frita boliger for eiendomsskatt. Det gjør heller ikke eigedomsskattelova for øvrig, men etter eigedomsskattelova i § 7 bokstav c kan bygning som helt eller i noen grad blir benyttet som husvære fritas for eiendomsskatt i opptil 20 år fra bygningen sto ferdig. Dersom innføring av bunnfradrag medfører reelt fritak for alle boligeiendommer, vil dette innebære at 20 års-grensen i § 7 bokstav c mistet mye av sin betydning. Videre er eigedomsskattelova § 7 et eksempel på at eigedomsskattelova har utømmende regulert hvilke eiendommer som skal eller kan være fritatt fra beskatning.

Jeg mener på denne bakgrunn at kommunene ikke kan fastsette fradraget etter eigedomsskattelova § 11 annet ledd så høyt at det fungerer som et generelt eiendomsskattefritak for boligeiendommer. Hvor stort et bunnfradrag kan være, vil bero på konkrete vurderinger som må foretas av det enkelte kommunestyret med bakgrunn i den her angitte tolkningen av bestemmelsen.

Dette standpunktet er for øvrig i samsvar med tidligere uttalelse fra departementet publisert i Utvalget 2003 side 1472, og det er derfor grunn til å tro at det allerede er kjent i kommunene.