Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1401 (2006-2007)
Innlevert: 21.09.2007
Sendt: 21.09.2007
Besvart: 28.09.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Jeg viser til Innst. S. nr. 217 (2004-2005) vedr. St.meld. nr. 24 (2004-2005) Om erstatningsordninger for barn i barnehjem og spesialskoler for barn med adferdsvansker.
Hva gjør statsråden for å sikre at barnehjemsbarn som har lidd vanskjøtsel under offentlig omsorg i barnehjem - og som går til erstatningsrettslig søksmål mot staten - ikke avvises i rettssystemet med at saken er foreldet?

Begrunnelse

Jeg viser til Innst. S. nr. 217 (2004-2005)

Sitat: "I juni 2003 slo eit granskingsutval fast at det skjedde fysiske og seksuelle overgrep ved barneheimar i Bergen i perioden 1954-1980. Det var svikt både i det kommunale tilsynet og i det statlege overtilsynet. Granskingsutvalet konkluderte med at ansvaret for forholda i hovudsak måtte plasserast hos Bergen kommune som systemansvarleg. Bergen kommune vedtok å etablere ei kommunal rettferdsvederlagsordning med erstatning på opptil 725000 kroner."
I komiteens innstilling heter det: "Komiteen vil understreke at dei tidlegare barneheims- og spesialskulebarna utmerker seg spesielt når det gjeld graden av statleg ansvar, i og med at det her var snakk om barn som det offentlege tok på seg omsorgsansvaret for ved å plassere dei på institusjon. Komiteen meiner dette tilseier at ein gjennom ei tilpassa og utvida rettferdsvederlagsordning for denne gruppa går ut over den øvre grensa på 200.000 kroner som i dag gjeld for Stortinget si rettferdsvederlagsordning, og som òg har vore lagt til grunn i særordningar." Videre heter det: "Komiteen har, etter ei heilskapleg vurdering, likevel komme fram til at ei løysing med individuelle erstatningar vil vere den mest rettvise løysinga. Utmålinga av erstatningsbeløp må baserast på skjønnsvurderingar av kva som er rimeleg i kvart enkelt tilfelle."
Og videre: " Komiteen deler vidare utvalet sitt syn om at det ved alvorlege fysiske og seksuelle overgrep i mindre grad enn i dag bør leggjast vekt på kva for følgjer desse overgrepa har hatt for den enkelte. Dette for å understreke det uakseptable i sjølve det å bli utsett for overgrep når ein som barn var plassert på institusjon av det offentlege. Komiteen vil, som utvalet, peike på at det kan vere vanskeleg å dokumentere omsorgssvikt og fysiske og seksuelle overgrep. Årsakene er mellom anna at arkivmaterialet har vesentlege manglar, dels som følgje av dårlege rutinar, dels fordi det er blitt sletta. Komiteen er derfor samd i at krava til bevis for alvorlege fysiske og seksuelle overgrep må kunne senkast noko, ved at ei eigenerklæring om slike forhold blir tillagd stor vekt. Komiteen finn det rimeleg at krava til bevis blir senka, ikkje berre når det gjeld overgrep, men òg når det gjeld alvorleg omsorgssvikt."
I brev fra Familiedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 24. april 2005, som er vedlagt innstillingen; heter det; "Jeg mener for øvrig at det er svært viktig og nødvendig at relevante opplysninger fra institusjonsopphold oppbevares, både med tanke på videre oppfølging av barnet etter institusjonsopphold og med tanke på ettertiden. Dette har også departementet gitt utrykk for overfor Datatilsynet i forbindelse med utarbeidelse av retningslinjene."
Endelig: "Forholdet til den alminnelege erstatningsretten- Komiteen vil understreke at erstatning etter ei tilpassa rettferdsvederlagsordning for tidlegare barneheims- og spesialskulebarn ikkje vil avskjere moglegheiten personar frå denne gruppa har til å gå til erstatningsrettsleg søksmål på bakgrunn av dei same forholda." Etter mitt syn er det et politisk ansvar for statsråden å sikre at tidligere barnehjemsbarn ikke avskjæres muligheten av å gå til erstatningsrettslig søksmål enten pga. påstått foreldelse eller manglende økonomisk evne til å dekke ev. tilkjente saksomkostninger ved et evt. tap i retten. Statsråden må sørge for at Stortingets konklusjoner følges opp.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: I begrunnelsen for spørsmålet uttales det avslutningsvis: "Etter mitt syn er det et politisk ansvar for statsråden å sikre at tidligere barnehjemsbarn ikke avskjæres muligheten av å gå til erstatningsrettslig søksmål enten pga påstått foreldelse eller manglende økonomisk evne til å dekke evt. tilkjente saksomkostninger ved et evt. tap i retten. Statsråden må sørge for at Stortingets konklusjoner følges opp."

Når det gjelder foreldelsesspørsmålet viser jeg til mine svar av 21. februar d.å. til spørsmål nr. 600 fra stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal og spørsmål nr. 604 fra stortingsrepresentant Karin B. Woldseth.

I ovennevnte svar ble det gjort rede for at staten har tatt et særlig ansvar for tidligere barnehjems- og spesialskolebarn ved å oppnevne et nasjonalt kartleggingsutvalg, og ved å følge opp utvalgets utredning med en egen stortingsmelding, jf. Stortingsmelding nr. 24 (2004-2005). Som det også fremgår av stortingsrepresentanten Sorteviks sitat fra komitèbehandlingen ble det på bakgrunn av stortingsmeldingen gjort tilpasninger i Stortingets billighetserstatningsordning. Tilpasningene består i at det ved alvorlige fysiske og seksuelle overgrep skal legges mindre vekt på hvilke følger overgrepene har fått for den enkelte, kravene til bevis skal senkes, det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på hvor og når vedkommende bodde på barnehjemmet. Den øvre grensen for billighetserstatning til denne gruppen ble også hevet fra 200 000 til 300 000 kroner. Den enkelte i denne gruppen kan søke om Stortingets billighetserstatning selv om vedkommende er tilkjent erstatning fra en kommunal vederlagsordning for tidligere barnehjemsbarn.

Om foreldelsesspørsmålet svarte jeg videre stortingsrepresentanten Woldseth og Tørresdal blant annet følgende: "En av funksjonene til Stortingets billighetserstatningsordning er nettopp å avhjelpe at erstatningssøker kommer særlig uheldig ut som følge av foreldelse. En praksis med frafall av alle foreldelsesinnsigelser vil dermed kunne komme i et vanskelig forhold til Stortingets billighetserstatningsordning. Spørsmålet om foreldelse skal påberopes vil kunne ha store konsekvenser for om det er rettssystemet eller Stortingets billighetserstatningsutvalg som vil behandle disse sakene.

De fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis kan være tapt og vitner døde. Eventuelle vitneutsagn vil være preget av at faktum ligger mer enn 40 år tilbake i tid. De bevisproblemene domstolene vil stå overfor i barnehjemssakene underbygges av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning for denne gruppen.

Jeg presiserte avslutningsvis at foreldelsesspørsmålet vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak, og at de omtalte føringene fra Stortinget alltid vil inngå som et sentralt moment i beslutningsgrunnlaget.

Når det gjelder saksomkostninger ved eventuelt tap i retten, vil jeg vise til at lovens hovedregel er at den part som taper en sak, pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. I den ene saken som har vært behandlet i tingretten, frafalt staten krav om dekning av saksomkostninger. Staten har ikke tatt stilling til om det skal kreves saksomkostninger for lagmannsretten.