Skriftlig spørsmål fra Morten Høglund (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:100 (2007-2008)
Innlevert: 22.10.2007
Sendt: 23.10.2007
Besvart: 30.10.2007 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Morten Høglund (FrP)

Spørsmål

Morten Høglund (FrP): Norge arbeider på en aktiv måte for å redusere lidelsene som følge av klaseammunisjon. Regjeringen har ifølge seg selv forpliktet seg til å jobbe for et forbud mot klaseammunisjon.
Vil et slikt forbud ha innvirkning på norsk alliansepolitikk og våre muligheter til et fortsatt nært militært samarbeid med allierte som ikke går inn på et tilsvarende forbud?

Begrunnelse

Klaseammunisjon kan ofte bety store menneskelige lidelser, og det bør være i alles interesse å arbeide for å fjerne disse lidelsene. Norge har gått inn på en linje der man ønsker seg et forbud. Dette synspunktet deles ikke, så vidt jeg kjenner til, av alle våre allierte. Derfor er det interessant å få vite om et norsk/internasjonalt forbud vil ha praktiske konsekvenser for det militære samarbeidet mellom Norge og NATO-land som ikke velger å gå inn for et forbud.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Regjeringen ønsker et forbud mot bruk av klaseammunisjon som medfører uakseptable menneskelige lidelser og hindrer utvikling og stabilitet. Dette er regjeringens utgangspunkt for vårt initiativ til en prosess som så raskt som mulig kan få på plass en internasjonal avtale som ivaretar de humanitære hensyn og som gir et rammeverk for å rydde klaseammunisjon, støtte ofrene og hindre bruk og spredning. Vi mener også en slik prosess er svaret på FNs oppfordring til medlemsstatene om å så raskt som mulig adressere dette problemet på en adekvat måte.

Oslo-prosessen for et forbud mot klaseammunisjon som forårsaker uakseptable humanitære skadevirkninger, får stadig større oppslutning verden over. Flere enn 80 stater deltar nå i prosessen, herunder 19 Nato-land inkludert blant annet Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det er imidlertid riktig at ikke alle allierte per i dag deltar i prosessen. Blant annet har USA gitt uttrykk for at de ikke vil støtte et slikt forbud.

Selv om enkelte allierte land skulle velge å stå utenfor en internasjonal avtale fremtidig konvensjon, er dette etter mitt syn ikke til hinder for et fortsatt nært militært samarbeid med disse landene, og det vil ikke ha innvirkning på norsk alliansepolitikk.

Det er ikke noe nytt at stater som samarbeider i internasjonale operasjoner har ulike folkerettslige forpliktelser. Norge har allerede selvpålagte restriksjoner for bruk av klaseammunisjon, uten at restriksjonene har medført interoperabilitetsproblemer i forhold til deltakerstater som ikke har slike restriksjoner. Dette har vi tidligere gjort blant annet i Kjemivåpenkonvensjonen, protokoll 1 og 2 til Genèvekonvensjonen, Barnekonvensjonen på aldersgrense for deltakelse i væpnede konflikter og Minekonvensjonen. Det kan likevel ikke utelukkes at enkelte spørsmål må avklares nærmere. Vi er imidlertid innstilt på å finne frem til praktiske løsninger som både statsparter og ikke-statsparter til en eventuell konvensjon vil kunne leve med, i nært samarbeid med både øvrige allierte og andre stater som jevnlig deltar i felles internasjonale operasjoner. En rekke andre stater, både Nato-land og andre, har også gjort det klart at de er oppmerksom på dette, og at disse spørsmålene må få tilstrekkelig fokus i løpet av den videre forhandlingsprosessen.